Norge har en målsetting om å styrke det internasjonale forskningssamarbeidet. Årets indikatorrapport gir en status over utviklingen i internasjonalt forskningssamarbeid for norske institusjoner. Norske institusjoner øker det internasjonale forskningssamarbeidet, men det er betydelige forskjeller mellom institusjonene.
Dag W. Aksnes, seniorforsker, NIFU og Michael Spjelkavik Mark, forskningsleder, NIFU
Internasjonalt forskningssamarbeid intensiveres
Omfanget av internasjonalt samarbeid representerer en av de største endringene i hvordan forskning drives i dag, sammenlignet med tidligere. Internasjonalt forskningssamarbeid er med på å styrke fornyelse og kvalitet i forskning. Det gir mulighet til å koble seg på den globale forskningsfronten, hente hjem ny kunnskap og dele risiko ved forskningsinvesteringer. Regjeringen har derfor en ambisjon om å øke internasjonaliseringen av norsk forskning ytterligere, og mange institusjoner har egne handlingsplaner for internasjonalisering.
Årets rapport over det norske forsknings- og innovasjonssystemet, kjent som «Indikatorrapporten», viser at målsettingen om en returandel på 2 prosent av forskningsmidlene fra Horisont 2020 er nådd. Per mai 2020 er returandelen på 2,26 prosent.
En annen måte å måle internasjonalt forskningssamarbeid på er gjennom bibliometri. Dette er en veletablert metode, hvor en analyserer vitenskapelige publikasjoner som har medforfattere i ulike institusjoner og land.
De siste 40 årene har andelen norske vitenskapelige publikasjoner med internasjonalt medforfatterskap økt betraktelig. Bare i perioden fra 2011 til 2019 har andelen økt fra 40 prosent til 52 prosent for alle fagområder samlet. Det er imidlertid store fagområdeforskjeller, men felles er at andelen øker for alle fagområder (fra 7 til 13 prosentpoeng fra 2011 til 2019).
Tallene viser også at det er stor geografisk spredning i publiseringssamarbeidet. USA har lenge vært Norges viktigste samarbeidsland innen forskning, og det er fremdeles tilfellet. Ellers har samarbeidet med EU-land økt mye, med Storbritannia som den største nasjonen. Naturlig nok er det også tett samarbeid med forskere fra Norden, særlig Danmark og Sverige.
Samtidig er det betydelig publiseringssamarbeid med andre deler av verden, blant annet med forskere fra Kina og Australia. Samarbeidsmønstrene viser et bilde der geografisk beliggenhet og kulturelle, språklige og politiske faktorer kan ha betydning.
Landenes størrelse som forskningsnasjoner er også viktig, og det er generelt mest samarbeid med de store landene. I tillegg vil felles forskningsinteresser, fagprofil og kvalitet i forskningen trolig være parametere som har betydning for samarbeidet.
Store forskjeller mellom institusjonene
Om vi ser på de enkelte institusjonene og instituttene i Norge, viser tallene imidlertid betydelige forskjeller. Av universitetene har Universitetet i Bergen (UiB) og Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) høye andeler, her har 60 prosent av publikasjonene internasjonalt medforfatterskap. De nyere universitetene OsloMet og Universitetet i Sørøst-Norge (USN) ligger betydelig lavere, med henholdsvis 27 prosent og 43 prosent.
Også innenfor instituttsektoren er det betydelige forskjeller. Her ligger Havforskningsinstituttet (ikke vist i figuren nedenfor) på topp med 72 prosent, mens SINTEF og SINTEF Ocean (ikke vist i figuren nedenfor) ligger lavere, med henholdsvis 41 og 39 prosent. For helseforetakene er tallene noe mer homogene, og de fleste institusjonene har andeler mellom 50 og 58 prosent.
Tallene ovenfor tar imidlertid ikke hensyn til at fagprofilen til de enkelte institusjonene påvirker graden av internasjonalt samarbeid. Omfanget av internasjonalt samarbeid målt bibliometrisk er generelt betydelig større i naturvitenskap og medisin enn i samfunnsvitenskap og humaniora. Et stort innslag av humaniora og samfunnsvitenskap vil derfor gi lavere forholdstall. Dette er en viktig forklaring på de institusjonsvise forskjellene.
Figuren viser også en relativ samarbeidsindeks, hvor det korrigeres for institusjonens faglige profil målt i antall publikasjoner. Referanseverdien er det nasjonale gjennomsnittet for internasjonalt samarbeid i de ulike fagene. En indeks på 100 vil da si at institusjonens/instituttets grad av internasjonalt samarbeid er lik det nasjonale gjennomsnittet. Andelen internasjonalt samarbeid for Universitetet i Stavanger (UiS) er for eksempel ikke høyere enn 42 prosent, men dette er omtrent som «forventet» ut fra fagprofilen til institusjonen (indeks 98).
Internasjonalt medforfatterskap: ikke den eneste indikatoren
Tall over internasjonalt medforfatterskap gir en god indikasjon på hvor stor del av den norske forskningen som skjer i internasjonalt samarbeid, selv om den ikke vil fange opp alle typer av slikt samarbeid. Indikatoren gjør det mulig å følge utviklingen over tid, og den gir detaljert status på både fagfelt og for institusjoner. Indikatoren er anvendelig for å følge opp både Forskningsrådets og regjeringens ambisjoner og strategier om økning i det internasjonale forskningssamarbeidet.
Formelle bi- eller multilaterale avtaler på nasjonalt eller institusjonelt nivå er en viktig del av internasjonaliseringen av norsk forskning. Som et resultat av slike avtaler og forskningspolitiske initiativer, blir nye muligheter for samarbeid åpnet. Mye av forskningssamarbeidet genereres imidlertid på grunnplanet av enkeltforskere som inngår samarbeid uavhengig av denne typen avtaler. I begge tilfeller vil resultatene kunne munne ut i felles vitenskapelige publikasjoner og således reflekteres gjennom medforfatterskap.
Trolig vil individuelle forskeres initiativer fortsette å være en avgjørende drivkraft i internasjonaliseringen av norsk forskning. I det fortsatte arbeidet med å styrke internasjonalt forskningssamarbeid er det derfor viktig ikke alene å fokusere på bi- og multilaterale avtaler som virkemiddel. Møtet mellom enkeltforskere, enten det skjer på konferanser, online eller i andre fora, bør vektlegges dersom man fortsatt ønsker å øke internasjonaliseringen av norsk forskning.
Hovedbilde: courtneyk