Professor Michèle Lamont besøkte nylig Norge, som keynote speaker på en konferanse om den nordiske universitetsmodellens utfordringer og framtid. Hun er blant annet kjent for en internasjonalt velrenommert studie av fagfellevurdering(peer review) i forskning, og Forskningspolitikk benyttet anledningen til å snakke med henne om hennes synspunkter på fagfellevurdering, forskningskvalitet og «eksellensbølgen» i internasjonal forsknings- og universitetspolitikk.
EGIL KALLERUD, FORSKNINGSPOLITIKK
Lamont er professor i sosiologi ved Harvard University og er kjent for flere kultursosiologiske studier av sosial ulikhet og kunnskapssosiologi. The Dignity of Young Men (2000) og How Professors Think. Inside the Curious World of Academic Judgement (2009) er blant hennes mest kjente bokutgivelser, den siste er hennes studie av fagfellevurdering i forskning.
Den er utgangspunkt for samtalen med Lamont. I Forskningspolitikks omtale av boken (nr. 3, 2010) sies det at «boken har ambisiøse mål: å belyse hvordan peer review kan bidra til å opprettholde disiplinært og epistemologisk mangfold, bekjempe intellektuell kynisme vedrørende akademiske kvalitetsvurderinger, gi dypere forståelse av konkurrerende kvalitetskriterier, gjøre peer review-prosesser mer gjennomsiktige og få etablerte forskere til å tenke på nytt om begrensningene i sin egen peer review-praksis». Det sies også at boken langt på vei oppfyller sine mål og blant annet gir god innsikt i «de konkurrerende kriteriene som ligger til grunn for vurderinger». Rollen som divergerende og konkurrerende kriterier har og bør ha i vitenskapelig kvalitetsvurdering, blir et tilbakevendende tema i samtalen.
– Mitt anliggende har vært å synliggjøre og forsvare god peer review-praksis, påpeker Lamont. Jeg ønsket gjennom min studie av peer review-paneler å identifisere betingelser som må foreligge for at peer review-systemet kan fungere slik det bør. Disse betingelsene foreligger ikke alltid, og det er mange som har et kynisk forhold til fagfellevurdering når de for eksempel ser hvor tilsynelatende tilfeldig utfallet av slike vurderinger kan være og hvor utsatt de kan være for misbruk. Det er viktig å sørge for at fagfellevurdering opprettholder sin rolle som nøkkelinstitusjon, slik at en kan bevare tilliten til vitenskapens autonomi og meritokrati, til at det er i kraft av forskersamfunnets egne vurderinger og institusjoner at den beste forskningen fremmes og slipper gjennom. At seleksjon gjennom fagfellevurdering oppfattes som rettferdig og legitimt, har ikke minst stor betydning for vitenskapens evne til å rekruttere unge mennesker som har tillit til vitenskapens normer.
På et mer generelt plan kan velfungerende peer review-systemer være viktig for å opprettholde og forsvare allmenne demokratiske verdier og mål i forskning og akademia. Det kan det blant annet fordi evalueringskriteriene som benyttes i fagfellevurdering, slik jeg forstår det, inkluderer hensynet til mangfold av ulik art – regionalt, institusjonelt, kjønnsmessig, etnisk mv. At dette er anerkjente og integrerte kriterier i fagfellevurdering var tydelig i de evalueringspanelene jeg studerte. Dette er hensyn som er innebygget i systemet, i hvert fall slik det fungerer i USA; et system som bare gir midler til toppuniversitetene ville her bli oppfattet som useriøst: det er utenkelig at talenter per definisjon bare kan komme fra toppuniversiteter. Derfor må midler fordeles og spres på en slik måte at det ikke bare er kandidater fra universiteter i nord-øst som kan lykkes. Også de fra New Mexico må ha en mulighet til å vinne fram. Når fagfellevurdering praktiseres på denne måten, er den på en gjennomgripende måte forbundet med «the American dream» om at alle skal ha en mulighet, fordi det finnes talentressurser overalt i samfunnet.
I de senere årene har en i forsknings- og universitetspolitikken blitt stadig mer opptatt av «eksellens», av den aller beste forskningen og de aller fremste forskningsinstitusjonene. Hvordan ser du på denne utviklingen i lys av dine studier av fagfellevurdering og forskningskvalitet?
Boken «How Professors Think» ble utgitt i 2009, men jeg skrev søknaden til det prosjektet som boken ble resultatet av, allerede i 2000. Da var det ikke mye snakk om «eksellens» og om «eksellensinitiativer», som siden har blitt så vanlig. De internasjonale rangeringene av universiteter hadde heller ikke fått så mye oppmerksomhet. Jeg ville belyse hvordan forskere gir mening til begrepet om forskningskvalitet. At vi beholder retten til å bedømme kvalitet, til å avgjøre hva som er god forskning, rører ved selve grunnlaget for akademikeres profesjonelle autonomi. Med det utgangspunktet er det grunn til å være kritisk til en utvikling som går i retning av at evaluering i stadig større utstrekning skjer ut fra eksterne kriterier, gjerne på kvantitativt grunnlag. Vi er i ferd med å få en æra preget av mekanisk evaluering av forskning, som kan få som konsekvens at forskere og akademikere umyndiggjøres og blir tilbakeholdne med å foreta autoritative, kvalitative vurderinger. Hvis en i vurdering av forskningskvalitet først og fremst ser på kvantifiserbare faktorer og blir for opptatt av rangering, forsvinner vesentlige sider ved den akademiske profesjonens sosiologi og grunnlaget for at den har og bør ha utstrakt autonomi.
Jeg var i Frankrike på et tidspunkt da det ble lagt press på universitetene for å forene krefter og slå seg sammen for på den måten å stige på rangeringer som premierer universiteter som likner på de amerikanske. Dette mislyktes imidlertid fordi institusjonene ikke hadde noe felles, de ble skapt kun for å stige på rangeringene. Det finnes liknende skrekkhistorier også fra andre land.
Den vekt som i fagfellevurdering faktisk legges på betydningen av mangfold og diversitet, kan forsvinne i en type eksellensforståelse og -politikk som legger til side alle andre hensyn enn kvalitet alene, for på den måten å motvirke fragmentering og for stor spredning av ressurser. Men måling og rangering på grunnlag av standardkriterier favoriserer i realiteten det etablerte og velkjente. Det må gis åpning for tilnærminger og prosjekter som på et gitt tidspunkt er marginale og uferdige; ta for eksempel debatten om den litterære kanon, der en ser langvarige prosesser som fører til at kanon omdefineres. Forskere som på ett tidspunkt befant seg i periferien av den etablerte kanon, har fått anledning til å utvikle seg og bidra til en redefinering av kanon som fører til at de selv får status som autoriteter.
Men skjer dette på grunn av eller på tross av fagfellevurdering?
Dette foregår gjerne over lengre tid og i flere stadier. For eksempel kan forskere som ønsker å ta opp nye studieområder, få små stipend og slik starte en langsom og trinnvis institusjonaliseringsprosess som ender opp med at deres studier blir del av pensum. Det er mange eksempler i humaniora og samfunnsvitenskap på at når en åpner for nye temaer og nye typer forskning kan det revolusjonere faget. Kvinne- og kjønnsstudier er et godt eksempel på dette.
Jeg så i mine studier at fagfellevurdering er en evalueringsform som gir rom for slike åpninger, på grunnlag av en positiv holdning til mangfold og diversitet. Her ble det ikke brukt snevre eksellenskriterier, men kriterier som er åpne for diversitet, nyhet og innovasjon. Slik kan og bør mangfold stå sentralt i akademiske verdier og vurderinger. Stanford University har for eksempel et motto som understreker at eksellens og mangfold hører sammen, er to sider av samme sak; ved å være åpen for mangfold utvides også muligheten for å finne det eksellente. Men ikke alle eliteuniversiteter har denne tilnærming.
Dersom «eksellens» derimot oppfattes som noe hellig som man ikke kan spesifisere og diskutere nærmere, vil konsekvensen gjerne bli at det er forskning som allerede har fått mye støtte, som gis konkurransefortrinn. Det fører ikke til visjonær forskning, men til mer av det samme, til forskning som bare «tilføyer kommaer». Dette kan også mer spesifikt ha implikasjoner for hvilken relativ vekt en i vurdering av søknader bør legge på tidligere meritter og prosjektideer. Jo sterkere vekt det legges på tidligere resultater, på «track record», desto vanskeligere blir det for nye ideer og talenter å komme gjennom. Etter min mening kan en god balanse for eksempel være at prosjektet teller 65-70 prosent og tidligere meritter 30-35 prosent.
Agnete Vabø og Liv Langfeldt, begge NIFU, deltok i samtalen med Lamont.