Klima- og energispørsmål står i forskningspolitikkens sentrum. Den siste forskningsmeldingen fikk tittelen «Klima for forskning», og Klimaforliket i Stortinget i 2008 har gitt forskning knyttet til klima og fornybar energi en budsjettvekst over et par år på mer enn 600 mill. kr. Mye av veksten er kommet energiforskning over Olje- og energidepartementets budsjett til gode. Den nye nasjonale strategien for energiforskning, Energi21, vil ventelig få stor betydning for den videre utviklingen på dette området. Forskningspolitikk har snakket med Sverre Gotaas, som leder Energi21s styre.
EGIL KALLERUD, REDAKTØR FORSKNINGSPOLITIKK
Gotaas er sivilingeniør i teknisk kybernetikk fra NTNU i 1982. Han er fra desember 2010 tilbake i Kongsberg Gruppen ASA som Corporate Technology Officer, etter fem år som innovasjonsdirektør i Statkraft. Før det var han 20 år i Kongsberg Maritime. Han ble nylig også oppnevnt som medlem av Hovedstyret i Norges forskningsråd og leder av divisjonsstyret for Divisjon for energi, ressurser og miljø, en av rådets nye divisjoner etter omorganiseringen. Gotaas er med andre ord en mann hvis ord vil komme til å veie tungt der det teller i tiden som kommer.
Energi21 skal legge fram en strategi for energiforskning i juni 2011. Men det foreligger allerede en slik strategi fra 2008, hvorfor en ny plan allerede nå?
Tanken har vært at Energi21 skal oppdatere strategien med jevne mellomrom. En hovedgrunn til den omfattende prosessen nå er at den forrige planen er forholdsvis rund; mandatet for den pågående prosessen er å spisse strategien, gjøre den mye mer handlingsstyrt og foreta tydeligere prioriteringer mellom aktuelle innsatser og aktiviteter. Vår oppdragsgiver forventer at den nye planen svarer på hva som er viktigst å satse på innenfor fornybar kraft, termisk energi, osv. – og om noe av dette er så viktig at det bør fortrenge noe av det andre. Arbeidsgrupper på ulike områder har lagt fram rapporter med en lang rekke prioriterte forslag. Energi21-styret skal nå, på grunnlag av rapportene og høringsuttalelser om dem, prioritere mellom prioriteringene. Vi må ha meninger om hvilket nivå satsingen bør ligge på og hovedprofil på satsinger, men vi skal ikke gå inn på hvordan midlene skal fordeles. Det overlater vi til virkemiddelapparatet.
Som følge av Klimaforliket i 2008 har bevilgningene til energiforskning vokst kraftig. Det har vel også skapt en ny situasjon siden planen fra 2008?
Ja, vi fikk en god timing med den planen, som kom samtidig med Klimaforliket. Det førte umiddelbart til en betydelig økning i midlene til programmer for energiforskning, særlig Forskningsrådets RENERGIprogram. Denne veksten er etter min mening blitt fordelt godt, samtidig vet vi at det er behov for mer og at det er kapasitet til å bruke mer. Men vi bør ikke spenne forventningene for høyt, det er ikke vesentlig lettere å få tak i midler til forskning nå enn før. Bevilgningene flatet jo også ut i 2011 etter høy vekst de to foregående budsjettårene.
Noen spør seg kanskje om systemet er i stand til å absorbere den kraftige veksten uten at det går på bekostning av kvaliteten?
Dette diskuterte vi selv i arbeidet med den eksisterende planen, og vi var da enige om at vi ville klare en dobling. Med veksten har vi sett at både søknadsmengden har gått opp og at avslagsprosenten er høy, ikke fordi søknadene er dårlige, men fordi vi ikke har nok penger. Dette gjelder i første rekke RENERGI-programmet, der det i siste runde var en innvilgningsprosent på 15. Men vi mener at det er rom og behov for mer midler, også fordi vi nå ønsker å flytte oss lenger ut i innovasjonskjeden – midlene har så langt stort sett blitt brukt til forskning, vi mener at det nå er viktig å legge større vekt på å støtte pilot- og demonstrasjonsprosjekter. Diskusjonene på energikonferansen i februar viste at dette er noe alle brenner for. Vi vet at slike prosjekter innenfor energibransjen krever store ressurser. I denne bransjen er bedriftene ofte små, og det er ikke mange som har evne til å bære de store kostnadene med kommersielt risikofylte demonstrasjonsprosjekter.
Enova vil, hvis jeg har forstått statsråd Riis-Johansens uttalelser på energikonferansen rett, kunne få en ny rolle med å støtte pilot-og demonstrasjonsprosjekter?
Det er aktuelt. Enova har til nå ligget langt ute i innovasjonskjeden, mye av midlene har gått til investeringsstøtte til produksjon av vindkraft. Dette faller bort når grønne sertifikater innføres i Norge fra 2012, med samme formål som investeringsstøtten: å få mer miljøvennlig kraftproduksjon i Norge. Med innføringen av grønne sertifikater frigjøres Enova-midler som kan brukes tidligere i innovasjonskjeden. Jeg merket meg statsrådens uttalelse om at gapet mellom Forskningsrådet og Enova skal lukkes eller reduseres. Det bør innebære at Enova flytter seg nærmere forskning og får en rolle som risikoavlaster i demonstrasjonsprosjekter, mens Forskningsrådet har funnet sin rolle og gir fortsatt støtte til forskningsprosjekter. Dette kan føre til at vi får bedre sammenheng i virkemiddelapparatet og at det bygges bro mellom forskning og kommersialisering. Med Innovasjon Norges støtte til kommersialisering og til prosjekter i en sen demonstrasjonsfase, vil endringer i Enovas rolle i denne retningen kunne få mange ting til å falle på plass.
Hva med Energi21 selv, har det funnet sin rolle i systemet?
Etter min mening har det det. Men vi kan ikke bare arbeide med revisjoner av strategien. Når den nye strategien er avlevert senere i år, vil vi få en utfordring med å formidle og «misjonere» for planen vår, slik at de rådene vi kommer med blir kjent og tatt i bruk i næringslivet.
Du skal overfor statsråden ha uttalt at du ser på strategiprosessen i regi av Energi21 som en dristig øvelse?
Det har jeg sagt. Til en viss grad gjelder dette vårt eget arbeid, det er åpenbart krevende å sy sammen og balansere det vell av innspill vi har fått og fortsatt vil kunne få. Men vi skal levere. Energi21-prosessen er imidlertid et vel så dristig prosjekt for politikerne som har satt ut et oppdrag til industrien selv – som er det Energi21 egentlig er – om å gi råd om hva industrien bør forske på. Dette forplikter, politikerne vil måtte ha gode argumenter for ikke å følge opp rådene vi gir dem.
Dere ble på energikonferansen utfordret, særlig av Victor Norman, på at dere ikke er helt klare på hva hovedmålet med satsingen på energiforskning skal være: er det å bidra til løsning av klimaproblemet, som er den politiske begrunnelsen for veksten, eller er det norsk verdiskapning?
Det er et viktig spørsmål, og vi har nok ikke så langt vært helt klare på det. Jeg vil for min egen del si «ja takk, begge deler». Klimapolitikken er et bakteppe for alt vi gjør, siden EUs 2020-mål ligger i bakgrunnen. Men i tillegg til det skal vi også ha verdiskapningsmål, vi må i våre prioriteringer ha i tankene hva vi mener gir mest tilbake til AS Norge. Energiforskning handler ikke bare om klima, og i den virkelige verden er ikke dette et enten-eller- spørsmål. Det er viktig å ha mål man kan måle innsatsen opp mot, men det er mulig å ha flere mål. Samtidig skal vi være oppmerksomme på mulige motsetninger mellom verdiskapnings- og klimaperspektivet.
Dette er bare én av mange prioriteringsakser innenfor energiforskning, der en må prioritere støtte til teknologier og prosjekter ut fra mange ulike kriterier, som verdiskapningspotensial, teknologiers modenhetsgrad og grader av imperfeksjon i markedet. Og vi må vurdere hvor i verdikjeden støtten gir mest igjen. Dette er vanskelig, men vi mener at vi skal legge fram prioriterte forslag som balanserer ulike formål og utfordringer.
Noen mener at det dere setter dere fore å gjøre er en oppgave som er umulig i politikken: å «plukke vinnere». Samtidig sies det gjerne at «vi kan ikke være gode på alt» og at politiske prioriteringer er nødvendig.
Å plukke vinnere er en farlig sport. Men vi, industrien, har nok likevel noe bedre forutsetninger enn tilfeldige politikere for å peke på hvem som har mulighet til å bli vinnere. Vi må utnytte våre naturlige forutsetninger og fortrinn, særlig knyttet til våre naturressurser og det vi har bygget av kompetanse rundt dem. Vi må se hvor vi er særlig sterke og hvor vi kan gjøre en forskjell i en større, global sammenheng. På det grunnlag kan vi, om ikke plukke vinnere, i hvert fall peke ut de som ligger først i feltet.
Den internasjonale dimensjonen er sentral på dette området. Er det tilstrekkelig tydelig i arbeidet deres? Noen savnet til en viss grad dette perspektivet i materialet som er lagt fram så langt.
Kanskje er den internasjonale dimensjonen ikke blitt tilstrekkelig synlig, men jeg tror at det i stor grad skyldes at mange tar betydningen av denne dimensjonen for gitt. Samarbeid ut av Norge er naturligvis helt nødvendig for å kunne henge med og for å være i forkant. Ingen kan lenger bli verdensmester ved å sitte alene hjemme i Norge, det meste av det vi skal drive med har et svært lite norsk hjemmemarked, vi må ut. Og i et slikt eksportperspektiv er det viktig at vi ikke bare tenker på «eksport av elektroner», det er først og fremst gjennom eksport av produkter og tjenester(materialer, kompetanse m.v.) at det er mulig å skape norske arbeidsplasser. Disse perspektivene skal strategien bli tydelig på.
Energi21 er jo ikke eneste strategiske aktør på dette feltet; vi har OG21, som vel har en nært beslektet rolle under samme departement og på et område – olje og gass – som ligger tett opp til det Energi21 har ansvar for. Og det finnes også et Klima21 og et Maritim21 (se boks under). Er det grensedragnings- og koordineringsproblemer her?
Ja og nei. OG21 startet mye tidligere, og med et snevrere mandat, enn Energi21. Også OG21 ble opprettet for å imøtekomme Olje- og energidepartementets behov for å få bransjen selv til å bistå med å prioritere hva slags forskning en bør satse på. Energi21 er et ektefødt barn av OG21-modellen, liksom Klima21 og Maritim21 er det. Der ansvarsområdene til OG21 og Energi21 ligger tett opp til hverandre, er grensene trukket på pragmatisk grunnlag – Energi21 skal ha ansvar for stasjonær energi, dvs. at transport, bl.a. drivstoff til kjøretøy, faller utenfor Energi21s ansvarsområde. Innenfor CCS (karbonfangst, -lagring og -transport) faller fangstdelen inn under Energi21 og transport og lagring under OG21. Store programmer som Petromaks og Demo2000 faller inn under OG21s område, mens RENERGI- og Climitprogrammene hører inn under Energi21s ansvarsområde. Denne inndelingen reflekterer at vi i Norge skiller ganske klart mellom olje- og gass- og energisektorene.
På energikonferansen ble det også kunngjort at det nå er opprettet tre samfunnsvitenskapelige sentra for miljøvennlig energi (FME). Dette er uttrykk for erkjennelsen av et behov for å bringe samfunnsforskning sterkere inn i dette feltet. Samtidig kan den kulturelle avstanden mellom samfunnsvitenskap og teknologi ofte være stor. Hvilke forventninger har du til denne satsingen på samfunnsvitenskapelig energiforskning?
Vi erkjenner at vi vet for lite om samfunnsmessige rammebetingelser og konsekvenser av de valgene som tas. Det gjelder både bruk og utbygging av energi. Vi har av den grunn også hatt en egen innsatsgruppe for samfunnsanalyse og rammebetingelser i den pågående Energi21-prosessen. Vi teknologer må erkjenne at teknologiske løsninger ikke utgjør hele bildet. De er viktige og avgjørende, men vi må også spørre oss til hvilken kostnad og med hvilke samfunnsmessige konsekvenser vi tar teknologiske løsninger i bruk. Samfunnsforskningen bidrar til å skape et mer nyansert bilde av behovene som teknologien skal være med på å dekke. Jeg tror teknologer setter pris på mer kunnskap om de samfunnsmessige sammenhengene som våre løsninger skal settes inn i. Så jeg ønsker de nye FMEene og samfunnsforskningen velkommen. Vi må nå sørge for at samfunnsvitenskapelige og teknologiske miljøer møtes og blir i stand til å snakke sammen. En brobyggende faktor i denne sammenhengen er at mange av de samme bedriftene som er med i teknologiske prosjekter, også er støttespillere og partnere i de samfunnsvitenskapelige FMEene. Så får vi håpe at vi skaper felles temaer, får folk til å bevege seg på tvers av miljøene og arbeide med de samme spørsmål. Energi21 vil selv være med på å skape felles arenaer for dette.
Hva med Energi21 etter at planen er levert?
Arbeidet med Energi21-planen har vært omfattende og krevende. Mange bedrifter har brukt mye tid på prosessen og engasjert seg sterkt i arbeidet. De har gjennom det fått et eierskap til Energi21- prosessen og er opptatt av at den skal lykkes. Vi må være med på å utnytte det momentum som er skapt. Energ21 må nå konverteres fra å være en rapportskriver til å bli en fasilitator for implementering av de satsinger som den fører til. Vi må skape møteplasser, fortsette dialogen mellom de ulike delene av energisystemet og hjelpe bedrifter til å kunne sette seg sammen og samarbeide om de neste store utfordringene innenfor en sektor i rask endring.
