I anledning Universitetet i Oslos 200-årsjubileum erklærte minister for forskning og høyere utdanning Tora Aasland 2011 som Vitenskapsåret. Departementet har i løpet av året vært arrangør eller medarrangør for et trettitalls arrangementer – seminarer, konferanser og diskusjonsfora for ulike målgrupper – om et bredt spekter av temaer om forskning. Målet har vært å stimulere til bred debatt om betydningen av forskning og høyere utdanning for vekst, velferd og kulturell utvikling. Tora Aasland reflekterer i dette intervjuet over erfaringer og resultater.
EGIL KALLERUD, REDAKTØR FORSKNINGSPOLITIKK
egil.kallerud@nifu.no
Vitenskapsåret går nå mot slutten. Selv om det ennå gjenstår noen arrangementer, er det vel nå tid for å se tilbake på hva som er oppnådd?
Det er det. Vi har hatt mange mål med Vitenskapsåret. Det viktigste var at vi ville stille de store spørsmålene om vitenskapen og synliggjøre hvor viktig vitenskapen og forskningen er for utviklingen av hele samfunnet – for helse, velferd, miljø og mye annet. Det har vært et mål å vise at vi ikke forsker for forskningens egen skyld, men at det spiller en rolle hva vi forsker på og hvilke temaer vi tar opp. Det har vært meningen at vi skulle heve oss over den dagligdagse debatten om forskning som stort sett bare handler om mer penger. At vi ville reise disse spørsmålene i 2011, hadde flere grunner. Én var selvsagt Universitetet i Oslos 200-års jubileum, som markerer at det er 200 år siden vi fikk et grunnlag for å drive vitenskapelig virksomhet i Norge. Vi har hatt mange arrangementer sammen med Universitetet i Oslo. Dessuten skulle virksomheten i Vitenskapsåret legge en del av grunnlaget for en ny forskningsmelding, som vi skal arbeide med i 2012 og legge fram i 2013. Vi vil nå utarbeide et dokument der vi oppsummerer erfaringene med Vitenskapsåret. Det vil bli gjort allment tilgjengelig og foreligger trolig omkring årsskiftet.
Vi har hatt arrangementer av mange typer, noen rettet mot folk som ikke er forskere, og noen rettet mot forskere. Jeg mener at vi har nådd bredt ut og at vi langt på vei har lyktes med det vi satte oss fore. Jeg har selv deltatt på de fleste arrangementene og synes det har vært spennende å se hvordan unge og gamle også utenfor forskningen har engasjert seg, samtidig som vi også har nådd et bredt spekter av kjernegruppene. Konferansen «Kan vi stole på forskning?» i november var etter min mening en av de mest vellykkede konferansene, ikke minst fordi det var så mange unge der som var opptatt av spørsmålene, og som kunne stille spørsmål til to statsråder. Også andre konferanser hadde et bredt publikum, men denne traff særlig godt, og mange kommer nok til å huske den.
Listen over arrangementer knyttet til Vitenskapsåret er lang og har et bredt tematisk spekter – hav, mat, fisk, helse, polar- og nordområder, regional forskning, for bare å nevne noen.
Den store tematiske spredningen har vært bevisst. Utgangspunktet for Vitenskapsåret var at vi skulle vise hele bredden av den forskningen som foregår i den sektoriserte forskningsstrukturen vi har. Det har vært viktig å ta opp temaer som gjør at jeg får med meg mine kolleger i regjeringen. Det har vi lyktes med, alt i alt har et flertall av mine regjeringskolleger deltatt i ulike arrangementer. Vår forskningspolitikk er forankret i ulike sektorer, og jeg er avhengig av at mine kolleger er godt oppdatert på det som skjer på forskningsfronten. Og vi skal nå jobbe sammen om forskningsmeldingen, som ikke er én statsråds dokument, men et dokument hele regjeringen skal stå bak.
Mange arrangementer har hatt «globale utfordringer» som tema. Dette syntes å være noe i retning av en signatur for den siste forskningsmeldingen; har Vitenskapsåret bidratt til å styrke og videreutvikle dette perspektivet i norsk forskningspolitikk?
Det har vært mye framme. Den sterke vektleggingen av globale utfordringer kom bl.a. til uttrykk da jeg nylig åpnet det nye senteret for klimadynamikk i Bergen. Globale utfordringer generelt og klimaspørsmålet spesielt var ikke særlig sterkt framme før forskningsmeldingen i 2009. Men Klimaforliket i 2008 utløste store midler, og siden har det skjedd mye på dette området. Vi har fått mange nye forskningssentre for miljøvennlig energi, og vi har nå etablert et nytt senter for klimadynamikk knyttet til Bjerknessenteret i Bergen. Dette nye senteret får en fast finansiering på 20 mill. kr pr. år over 12 år. Med dette senteret får vi, når vi også tar med blant andre Havforskningsinstituttet, Fridtjof Nansens Institutt og universitetene selv, tunge miljøer som skal forske enda mer på klimaspørsmål. Forskning på dette globale spørsmålet har hatt særlig stor vekst siden vi satte forskning for globale utfordringer på dagsorden. Spørsmålet er selvsagt om det hjelper, om politikken holder tritt med den ambisiøse satsingen på forskningen, i Norge og andre land, på dette området. Jeg er uansett overbevist om at mer kunnskap hjelper, samtidig som vi også trenger de politiske diskusjonene og kritiske faglige diskusjoner om hva det er viktig å få mer kunnskap om.
Noen har ment at det har blitt mye fornybar energi, men lite om klima? Er dette ditt svar på kritikken?
Ja, absolutt. Det har vært mye oppmerksomhet på fornybar energi, men det er ikke noe galt med det. Det er viktig med fornybar energi, og Norge står sterkt innenfor fornybar energi, bl.a. på grunn av vår vannkrafthistorie. Det er viktig at vi videreutvikler det vi kan og at vi bidrar til å utvikle nye løsninger på fornybar energi. Dette er noe av det FMEene skal gjøre. Deres fortrinn er at de ikke er rene forskningsgrupper, men arbeider sammen med næringslivet; det gjør veien ut til anvendelse i samfunnet kort. Og nå satser vi altså mer også på klimaforskning med etableringen av senteret i Bergen.
Hva med de andre globale utfordringene, har Vitenskapsåret bidratt til at man har kommet lenger med å utvikle globale sider ved spørsmål som matsikkerhet, hav, biomangfold?
Mange av disse utfordringene henger sammen, det ser vi ikke minst på klimaområdet. Det nye senteret i Bergen har jo f.eks. mye forskning om hav, og institusjoner som Havforskningsinstituttet og Fridtjof Nansens Institutt er med, bl.a. i samarbeid med partnere i Kina, India, Japan og andre og er engasjert i målinger av endringer i havet og havstrømmer, i isbreer osv. I landbruksmeldingen som nettopp ble lagt fram, er det et tydelig internasjonalt perspektiv på kunnskapsinnhenting. På dette området er vi en liten aktør i en større global sammenheng der våre miljøer, bl.a. på UMB på Ås, som nå styrkes med veterinærmiljøet og forskning på smitterisiko, må finne sin plass. Vi må styrke de miljøene som ligger strategisk plassert for å kunne utføre god forskning i forhold til globale utfordringer – enten det er Svalbard, Tromsø, Ås, Oslo eller Bergen, for å ta noen eksempler.
Vi har ellers også tatt opp spørsmål som handler om hvordan forskningen også kan trå feil, og ikke alltid og automatisk fører til noe godt – som i psykiatri, atomforskning og mange andre områder. Det er også viktig å ta opp slike spørsmål for å skape grunnlag for en sikrere og kvalitativt bedre forskning. Det er viktig å kombinere og balansere ydmykhet med den offensive holdningen en må ha i forskningsfronten for å lykkes. Dette var også et viktig tema da vi i et av Vitenskapsårets tidlige arrangementer diskuterte bioteknologisk forskning. Dette er et av områdene der det er viktig å diskutere hvor grensene går og hva en bør tillate. Den diskusjonen var del av arbeidet med en ny nasjonal strategi for bioteknologi. Strategien offentliggjøres i disse dager; her vil en se at det er lagt stor vekt på hensynet til risikovurdering, folkelige oppfatninger og etikk. På dette området mener jeg vi har et godt etisk grunnlag for politiske beslutninger.
Du vil gjerne at norsk forskningspolitisk debatt dreier seg mindre om ressurser og mer om resultater og innhold. Har Vitenskapsåret bidratt til det?
På arrangementet i mars lanserte vi vårt nye forskningsbarometer, og i løpet av året la Fagerbergutvalget fram sitt eget forslag om et forskningsbarometer i sin rapport. De to barometrene er litt ulike, men tanken bak er langt på vei den samme: at vi bør utvikle bedre kriterier for å måle virksomheten enn det tilfeldige internasjonale rangeringer representerer. De kan bli gode virkemidler for å kvalitetssikre forskningen ved institusjonene, både for institusjonene selv og andre som skal se hva de holder på med. Ellers la Fagerbergutvalget fram mange forslag – mange er det vel verdt å arbeide videre med, mens andre ikke representerte så mye nytt, som dette at «vi trenger mer penger». Men de argumenterte for barometertenkningen og for en bedre balanse mellom fri prosjektstøtte og tematisk forskning, som er forslag vi allerede har gått videre med.
Fagerbergutvalgets forslag vil også være et grunnlag for forskningsmeldingen som kommer i 2013.
Men debatten om ressurser fortsetter, bl.a. ut fra de velkjente prosentmålene. For mange, og særlig for opposisjonen, er det fristende å legge stor vekt på disse ressursinnsatsmålene. For når man ser at det går bra i norsk forskning, at vi får gode resultater og at vi hevder oss i den internasjonale forskningen – hva skal man da kritisere? Men vi har jo beholdt også dette målet, det er greit å ha det med for å kunne sammenlikne seg med andre land på den dimensjonen. Men jeg mener at det er såmye annet ved forskningen som er viktigere å styre etter. Som styringsmål er det dårlig egnet –som visjon er det bra! Så lenge vi holder et så høyt innsatsnivå som vi gjør, er det mye bedre å styre etter forskningspolitiske mål som går på så vel tema som forskningsevne.
Men når man er så opptatt av ressursspørsmål, blir det gjerne slik at mange benytter enhver anledning der man treffer en statsråd til å vise hvor mye mer penger man trenger. Jeg håper at noe av det som vil stå igjen etter Vitenskapsåret, er at jeg også i større grad forbindes med spørsmål som har å gjøre med forskningens innhold, kvalitet og temaer det er viktig å forske på. For det er jo gjennom disse spørsmålene det også er mulig å nå fram i ressursspørsmål, og mye av hensikten med å sette disse spørsmålene på dagsorden er å få andre beslutningstakere og folk flest til å forstå hvorfor vi trenger å forske.
Vi har engasjert mange gjennom Vitenskapsåret, men jeg hadde gjerne sett at næringslivet hadde vært sterkere med. Ikke minst er det jo i norsk næringsliv at de store utfordringene ligger når det gjelder å øke den norske innsatsen på forskning og utvikling. Vi har langt på vei nådd de mål vi hadde satt oss for ressursinnsatsen i den statlige finansieringen av forskning, men når næringslivet ikke gjør sin del av jobben, blir det også lett mitt ansvar. Men det er så definitivt et ansvar jeg må dele med flere. Forhåpentligvis vil det vi har gjort gjennom Vitenskapsåret også inspirere næringslivet.
Temaene som har vært tatt opp i løpet av Vitenskapsåret, kan tyde på at den nye forskningsmeldingen neppe fører til store endringer i de forskningspolitiske prioriteringene?
Det er nok riktig; forskning er langsiktig, så det nytter ikke å gjøre for store sprang fra én melding til den neste. Vi må være langsiktige i vår politikk, og miljøene må ha langsiktighet i sin virksomhet, slik de ulike sentrene som vi har opprettet, har fått. Forskningsmeldinger må etter min mening bygge på hverandre. Samtidig blir det nok også noen endringer, fordi vektleggingen av ulike spørsmål og mål endrer seg. Det har vi bl.a. sett for klima og andre globale spørsmål. Innenfor klimaforskning ser vi f.eks. et økende fokus på betydningen av vann, is og hav. Det setter Norge i en heldig stilling, i og med at vi bl.a. har Svalbard som en viktig plattform for forskning om slike spørsmål og som er et internasjonalt attraktivt sted å forske. Forskning på helse og velferd kommer opp; nytt er mer utdanningsforskning.
EU har ikke vært så mye framme i Vitenskapsåret?
Kanskje ikke så mye i Vitenskapsårets regi, men det har i løpet av 2011 skjedd mye annet i forhold til utviklingen i EU. Departementet har nettopp spilt inn bidrag til utviklingen av det felleseuropeiske forskningsområdet, ERA. EU er vår viktigste internasjonale arena, den ligger oss nær og åpner gode muligheter for gode norske forskere.
Samtidig får naturligvis også endringene i det større globale bildet konsekvenser også for forskningspolitikken, og vi må ha et aktivt, direkte forskningssamarbeid også utenfor Europa – med USA, Asia, Latin-Amerika osv. I den kommende forskningsmeldingen vil nordområdesatsingen bli et viktig tema; den har sin egen melding, men innenfor denne satsingen spiller kunnskap og samarbeidet med Russland en helt sentral rolle.
Du har engasjert deg i debatten om humaniora. Humanistene har klaget på at de ofte blir glemt, bl.a. i forrige forskningsmelding. Vil de få mer oppmerksomhet i den nye forskningsmeldingen?
Det er viktig å få med humanistene fordi de har mye å fare med. Mange savnet mer om humaniora i forskningsmeldingen fra 2009, men det var ikke hensikten å gå inn på de enkelte fagområdene. Det kommer neppe til å bli et hovedgrep i neste melding heller. Vi kommer til å legge vekt på det tverrfaglige, at alle fagområder er med. Man må jo være trygg i sitt eget fag for å bidra i den tverrfaglige diskusjonen, og i ressurskampen. Dette er en viktig innfallsvinkel også for humanistene, ikke minst har jo energi- og klimaspørsmål enorm betydning for samfunn og kultur. Så det er helt avgjørende at vi har oppegående miljøer i disse fagene når vi forsker på slike temaer. Det har vært viktig for meg å få fram helheten, der teknologi og økonomi ses i sammenheng med kultur og samfunn.
Og jeg kan føye til at i den helheten som meldingen skal utvikle, er det viktig å få med forskningsinstituttene. Deres rolle er et annet viktig stikkord for arbeidet med forskningsmeldingen.
Nærmere om Vitenskapsåret, med bl.a. oversikt over arrangementer, taler, presentasjoner og oppsummeringer mv., se:
http://www.regjeringen.no/nb/dep/kd/kampanjer/vitenskapsaret.html