Fra å bli sett på som en selvmotsigelse er innovasjon i offentlig sektor nå blitt en presserende selvfølgelighet. Arendalsuka bærer også preg av dette, med en rekke arrangementer om temaet. Forskningspolitikk valgte å følge Parat, Microsoft og Abelias seminar om innovasjon i domstolene, rett og slett fordi også det kunne høres ut som en selvmotsigelse.
Av Per Koch, Forskningspolitikk
For få suksesshistorier
Vegard Einan, nestleder i Parat, åpnet arrangementet. Han mente at debatten om innovasjon i offentlig sektor i for stor grad ble preget av de samme suksesshistoriene om og om igjen: Ruter, Altinn, Skatteetaten. Det er i realiteten få slike suksesshistorier, mente han. Det har for eksempel vært relativt lite innovasjon i rutinene til domstolene.
Parat hadde derfor tatt initiativ til en prosess om digitalisering av domstolene. Dette er en del av offentlig sektor som ikke har den pengestrømmen som man har i for eksempel Ruter, noe som også gjør det vanskeligere å synliggjøre effektene av innovasjon.
Parat tok kontakt med Microsoft for å finne ut hvordan de ville løse problemene i domstolene. Shahzad Rana, teknologidirektør i Microsoft, ble med.
Se på hele verdikjeden
Rana var, som flere av debattdeltakerne, opptatt av at man må se på hele økosystemet når man vurderer en innovasjonsprosess. De fleste digitaliseringsprosjekter går, som han sa, i sin lille silo. Jusen har også en verdikjede med innbyggeren i den ene enden. Man kan digitalisere domstolsprosessen, men det er bedre å se på det som er der før kriminaliteten skjer, og så følge hele kjeden via den kriminelle handlingen over til kriminalomsorgen i den andre enden.
Sven Marius Urke, IT-direktør i Domstolsadministrasjonen, mente Domstolsadministrasjonen er en pådriver for innovasjon innenfor domstolene. «Vi lå på halen av feltet», sa han, med mye gammelt utstyr, dårlig kompetanse og manglende holdninger.
Domstolene skal være konservative, mente han, og poenget deres var ikke å bli blending edge i offentlig innovasjon. Han gikk derfor til styret med budskapet om at domstolene måtte finne en plass midt i feltet. Med andre ord: Innovasjon i domstolene er slett ingen selvmotsigelse, men domstolene skal også beskytte sitt omdømme som stabile og pålitelige samfunnsinstitusjoner.
Det man endte opp med var et seksårig digitaliseringsprogram. Domstolsadministrasjonen samarbeider godt med Justisdepartementet, fortalte han. Departementet er opptatt av kjedeperspektivet.
Digitale dokumenter
Mye av arbeidet er fokusert på behovet for å digitalisere arbeidsprosessen, med digitale dokumenter i rettsprosessen. Målet er et fulldigitalisert arkiv, både på straffesakområdet og på det sivile området.
På den sivile siden har de opprettet aktørportalen, en løsning for å få inn dokumenter på digitalt format i sivile saker. Denne blir tatt i bruk av alle domstolene innen kort tid. Senere vil den bli obligatorisk for fullmektiger og advokater.
Ta ut gevinst
Ikke noe av dette har vært enkelt, ser det ut til. Prosessen ble truffet av avbyråkratiseringsreformen og regjeringens krav om omstilling. Dette var nok en av grunnene til at Nina Andersson, Parat-tillitsvalgt i domstolene, var kritisk til måten dette har vært gjort på. Politikerne bør ikke kreve gevinst fra dag én, sa hun.
«Vi sliter i domstolene når det gjelder ansatte», fortsatte hun. «Vi er på smertegrensen.» Hun likte heller ikke at man så lett snakket om «behovet for nye folk». «Dette kan vi saksbehandlere utmerket godt,» sa hun. «Det er vi som driver opplæringen av dommerne og advokatene. Ikke utelukk oss som faktisk driver mest med digitalisering.»
De ansatte var åpenbart ikke tatt med i begynnelsen av prosessen, men nå er de med i de ulike brukergruppene.
IT-kompetanse hos alle
Urke var ikke tilhenger av tanken om at alle må være under 40.
«Vi trenger ikke bare folk med IT-kompetanse,» understreket han. «Vi trenger folk med lyst og vilje til å utvikle en kultur og ferdigheter.» Det er ikke behov for dybde-IT-kompetanse hos saksbehandlerne i domstolene.
Endring av lovverket
Sveinung Rotevatn, statssekretær i Justis- og beredskapsdepartementet (H) la vekt på regjeringens arbeid med å endre lovverket. Det har vært lovmessige hindre for digitalisering i domstolene, påpekte han, krav om signaturer mm. Der er det gjort mye, sa han. Endringene trer i kraft 1. september.
Maria Aasen-Svensrud, stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet og medlem av justiskomiteen, fortalte at hun hadde besøkt mange av domstolene i landet vårt. Hun så mye godt arbeid. Men hun mente at debatten burde dreie seg om mer enn video, lyd og digitalisering av papirer. I USA har man nå robotjurister, Kina har ansiktsgjenkjenning som kan brukes til å identifisere kriminelle i det offentlige rom.
Dette var en betimelig advarsel om at digitalisering, over tid, kan ha langt mer radikale effekter på rettsvesenet enn det dette konkrete prosjektet tilsier.
Hun kritiserte også regjeringen for å ta ut gevinsten før digitaliseringen er implementert.
Rotevatn understreket at vi går fra en tid med overflod til en tid med nedgang i oljeinntektene. Vi må få mer ut av pengene, understreket han, og denne typen press er med på å styrke etatene og pushe dem i retning av endring.
Frihet til innovasjon
På spørsmål om de offentlige etatenes frihet til å drive med innovasjon, understreket han at domstolene skal ha stor frihet til å finne tekniske løsninger. Han påpekte imidlertid at domstolene driver med en sterkt lovregulert virksomhet med sterke rettigheter til partene. Man kan ikke slippe dette helt fritt.
Han minnet også om at innenfor justisfeltet er ikke digitalisering av domstolene det første man diskuterer. Der er det gjerne snakk om hvor mange politifolk det er i gatene.
Lite fleksibilitet i anskaffelser
Aasen-Svensrud understreket at dette handler mer om mennesker enn om teknologi. Det er menneskene som vet hva teknologien skal finne løsninger på.
Det offentlige kan også bli en mer krevende kunde, slik hun så det. «I stedet for store prosjekter der alt er definert på forhånd, bør man ha en gradvis utvikling av prosjektet.» Hun mente anskaffelsesreglementet er et hinder for det. Arbeiderpartiet vil ha innovasjon inn som en del av regelverket.
Urke mente imidlertid at anskaffelsesreglementet ikke hadde hindret deres innovasjonsprosess.
Kjetil Thorvik Brun, leder for teknologi og digitalisering i Abelia, var utålmodig. «Jeg er skeptisk til at det skal ta for lang tid.» Slike anskaffelser fører ofte til forhåndsdefinerte prosjekter uten fleksibilitet og rom for læring, mente han. Han så frykt for å gjøre feil. Man blir mer opptatt av prosessen enn å se på hva man skal få til.
Han viste til at NHO mener at offentlig sektor er i største laget, og at vi har ikke råd til dette på lang sikt. Han fulgte derfor opp statssekretæren i ønsket om effektiviserende tiltak. Man må definere hva gevinstene er, sa han. Du kan ta ut gevinster uten å si opp mennesker, gjennom kvalitetsforbedring, gjennom å flytte mennesker mm. Man trenger forpliktende løp.
Han understreket også at digitalisering ikke er et spørsmål om alder. Alle må ikke kunne programmere. Det viktige er å skape en kultur for omstillingsevne og omstillingslyst. Klarer du å opprettholde din kompetanse, opprettholder du en endringslyst, mente han.
Brun ga honnør til Justisdepartementet for deres «digitale vask av regelverket».
Rana kom inn på andre sider ved digitaliseringen av domstolene, herunder behovet for en bedre talesyntese. Maskinlæring og kunstig intelligens kan bli verktøy for dommerne, mente han, da som teknologier som forsterker det domstolene allerede står for, og ikke erstatter det. Han etterlyste også et digitalt identitetskort, noe som vil gjøre det lettere å følge prosesser langs verdikjeden.
Debatten ga med andre ord tilhørerne et nyansert bilde av de utfordringer og muligheter som følger med innovasjon i og for offentlig sektor. Et sentralt poeng var behovet for å se enkeltanskaffelser som et ledd i en større innovasjonsprosess og som del av et større økosystem. Det var også bred enighet om at IT-kompetanse ikke er det samme som IT-utdannede. Alle bør opparbeide de ferdighetene som er nødvendig for å kunne bruke digitale verktøy i en offentlig hverdag.
Hovedbilde: Maria Aasen-Svensrud og Sveinung Rotevatn. (Foto P Koch)