NIFUs samfunnsoppdrag har vært det samme siden oppstarten som utredningsstab i Norges allmennvitenskapelige forskningsråd på 1950-tallet: å bidra til at kunnskapspolitikken står på et solid kunnskapsgrunnlag. Rammene for dette oppdraget har imidlertid endret seg dramatisk. Etterkrigstidens direktebestillinger av kunnskap fra en fullfinansiert statlig utredningsstab er byttet ut med markedsstyring av et fristilt forskningsinstitutt og høye krav til vitenskapelig kvalitet.
Av Sveinung Skule, direktør, NIFU
Instituttets identitet har utviklet seg i spenningsfeltet mellom å være myndighetenes utrednings- og statistikk-kontor, et markedsavhengig oppdragsinstitutt og et akademisk forskningsmiljø.
Problemstillingene i den faglige virksomheten speiler veksten i utdannings- og forskningssystemet og endringer i den kunnskapspolitiske agendaen i etterkrigstiden. Den tematiske kontinuiteten er forbausende stor, mange kunnskapsbehov er vedvarende.
Artikkelen gir et kort riss av instituttets historie og siste del avsluttes med noen lærdommer og spørsmål om hvordan instituttpolitikken kan utformes for å skape gode rammer for å ivareta samfunnsoppdraget.
Kapasiteten i høyere utdanning behovet for utredning (1954–1961)
Vil tilgangen på kandidater med høyere utdanning bli stor nok til å dekke samfunnets behov for akademisk arbeidskraft? Det var det presserende spørsmålet som var bakgrunnen for å etablere en utredningsvirksomhet i Norges allmennvitenskapelige forskningsråd i 1954 – en virksomhet som senere ble til forskningsinstituttet NIFU.
I årene etter krigen ble det stadig tydeligere at tilgangen på akademikere kunne bli en flaskehals, både for å kunne bygge ut forskning og undervisning og for å kunne bygge landet. De to hang tett sammen. For å løse denne samfunnsutfordringen på riktig måte var det behov for kunnskap i form av statistikk og utredning. Å få fram det nødvendige antall akademikere med de riktige utdanningene krevde langsiktig planlegging av utdanningskapasiteten. For mange akademikere innen de ulike fag måtte også unngås, det ville innebære sløsing. Sosialøkonomen Sigmund Vangsnes ble hentet inn for å lede arbeidet.
Hovedaktiviteten de første årene var å utarbeide prognoser for arbeidskraftsbehovet innen en rekke akademiske yrker og profesjoner. I 1957 var arbeidet foreløpig ferdigstilt med rapporten Om tilgangen på og behovet for akademisk arbeidskraft. Rapportens resultater var foruroligende. Antall studerende var fallende, samtidig som behovet for akademisk arbeidskraft ble anslått å øke kraftig.
Rapporten ble oversendt fra Forskningsrådenes fellesutvalg til Kirke- og undervisningsdepartementet (KUF) med et alarmerende følgebrev. Myndighetene ble bedt om å treffe de nødvendige tiltak for å forsere utbyggingen av utdanningskapasiteten, sikre bredere rekruttering av evnerik ungdom til universiteter og høgskoler, og mer effektive studier på fagområder der studietiden var lang og frafallet stort.
«De samfunnsmessige skadevirkninger av den situasjon vi står overfor vil ellers kunne bli meget alvorlige», framgikk det av brevet. Ikke minst la Fellesutvalget vekt på at «forskningen sikres den tilgang av vel kvalifiserte folk som den fortsatte ekspansjon innenfor denne sektor gjør uomgjengelig nødvendig».1
Rapporten ble raskt fulgt opp i en stortingsmelding med samme tittel,2 som understreket alvoret. Meldingen forsikret Stortinget om at regjeringen fordomsfritt ville ta opp til vurdering de tiltak som måtte vise seg nødvendig på området. Den understreket også at rapporten måtte følges opp av et overvåkningsarbeid av mer permanent karakter. Det skulle likevel ta 12 år før et eget institutt ble realisert.
Permanent virksomhet – NAVFs utredningsavdeling (1961–1968)
Et første skritt for å sikre kontinuiteten på arbeidet var å organisere utredningsvirksomheten i en egen avdeling i NAVF. Det skjedde fra 1961, med Sigmund Vangsnes som leder. Avdelingen fikk sitt eget styre, noe som understreket uavhengigheten fra NAVFs øvrige virksomhet.
Prognosene viste et sterkt voksende behov for mange akademiske faggrupper. For å få mange nok søkere til utdanningene kunne man ikke bare rekruttere gutter fra borgerskapet i byene. For barn av overordnete funksjonærer og akademikere var det i 1960-årene 10 ganger så sannsynlig å bli student som for barn av arbeidere og formenn.
Sosiologisk orienterte studier av sosial og geografisk rekruttering til høyere utdanning og forskning fikk en mer sentral plass i utredningsarbeidet. En serie såkalte artianerundersøkelser ble gjennomført, den første ble utgitt i 19673.
Artianerundersøkelsene ble et hjertebarn for Vangsnes, som selv kom fra en liten bygd på Vestlandet der få tok universitetsutdanning. I 1971 utga han boken Hvem blir student i Norge?4 som pekte tydelig på behovet for bredere rekruttering. Boken vakte adskillig oppmerksomhet og fikk bred omtale.
Parallelt utviklet utredningsavdelingen studier av de høyere utdanningsinstitusjonene, også som forskningsinstitusjoner. Begrepet forskningspolitikk ble tatt i bruk fra starten av 1960-tallet, inspirert av OECDs første ministerkonferanse om vitenskap i 1963.
En annen OECD-konferanse i Frascati lanserte de første retningslinjene for en kartlegging av landenes forsknings- og utviklingsarbeid (FoU), og la med det grunnlaget for den første forskningsstatistikken. Som i flere andre land ble ansvaret for den norske statistikken lagt til forskningsrådene, med utredningsavdelingen som ansvarlig. Det skulle få stor betydning for det kommende instituttet.
Utredningsavdelingen produserte den første norske forskningsstatistikken med 1963 som telleår, og fra 1967 ble statistikken årlig.
Forskningspolitiske studier ble etablert ved avdelingen fra 1965, med Hans Skoie som ledende kraft. Studier av institusjoner og forskningspolitikk gjorde at statsvitenskapelige perspektiver ble mer fremtredende ved instituttet og utfylte sosiologiske og samfunns- økonomiske tilnærminger. Også her var OECDs arbeid en viktig impuls.
I eget kontor – NAVFs utredningsinstitutt (1969–1996)
I 1969 ble utredningsavdelingen skilt ut som et eget institutt. På mange måter var det først og fremst en navneendring, men NAVFs årsmelding peker også på at instituttdannelsen skulle resultere i «en mer uavhengig stilling i forhold til rådets administrasjon». Uavhengigheten var ikke større enn at NAVFs tidligere direktør Fjellbirkeland fortsatte som formann for instituttets styre, slik han også hadde vært mens virksomheten var en avdeling.
Etableringen av instituttet var del av en større bølge av instituttdannelser på 1950- og 1960-tallet. Den var nært forbundet med en sterk sosialdemokratisk tro på at anvendt forskning kunne forme samfunnsutviklingen5.
Både den første utredningsaktiviteten innenfor NAVF og senere etableringen av et utredningsinstitutt kan være uttrykk for denne troen på kunnskapsbasert samfunnsplanlegging. Forskningsrådene, og særlig Norges teknisk-naturvitenskapelige forskningsråd (NTNF), var aktive i etableringen av nye institutter for å løse planleggingsproblemer som krevde bruk av ny kunnskap.
Instituttetableringer var kanskje det viktigste redskapet for å ivareta det såkalte sektorprinsippet, om departementenes ansvar for forskningsbasert kunnskapsgrunnlag på eget ansvarsområde. Prinsippet ble først formulert av Hovedkomiteen for norsk forskning i 1968.6 Etableringen av Norsk institutt for byog regionforskning i 1967 og Transportøkonomisk institutt i 1964 er NTNF-etablerte samfunnsvitenskapelige institutter som eksemplifiserer dette.
Hvert problem fikk sitt institutt, skrev Skoie treffende om denne perioden. Han pekte på at de mange instituttetableringene, de fleste med statlig fødselshjelp, vitnet om en svak offentlig instituttpolitikk der man tok standpunkt til hver enkelt instituttetablering isolert.7
Utredning på oppdrag og kunnskapspolitisk debatt
Det nye utredningsinstituttet fikk to avdelinger, F-avdelingen med forskningsstatistikk og studier av forskningsorganisasjon og -politikk, og noe senere U-avdelingen for studier av høyere utdanning og akademisk arbeidskraft.
På 1970-tallet var troen på prognoser som planleggingsinstrument for den videre utbyggingen av høyere utdanning svekket. Ottosen-komiteen8 hadde fått gjennomslag for at studentenes etterspørsel skulle styre kapasiteten i utdanningssystemet som helhet, mens kapasiteten i hver enkelt utdanning burde avpasses etter behovet for arbeidskraft.
For å styrke kunnskapen om behovet for kandidater og kandidatenes overgang til arbeidsmarkedet ble kandidatundersøkelsene etablert ved utredningsinstituttet i 1972. De har fortsatt fram til i dag.
Den første forskningsmeldingen kom i 1975/76, og instituttet fikk en viktig rolle som møteplass og debattarena rundt meldingen, med seminarer med høyt profilerte gjester fra inn- og utland. Hans Skoie sto i spissen for det som etter hvert ble «Skoie-salongen».
I 1978 ble fagbladet Forskningspolitikk etablert, med Skoie som redaktør. Bladet ble en viktig kanal for å skape interesse og bred debatt om forskningspolitikken.
Mindre grunnbevilgning – mer programbevilgninger og oppdrag
Fram til instituttetableringen i 1969 hadde NAVF finansiert hele virksomheten som en del av sin administrasjon, men diskusjonen om ikke KUF og andre med behov for instituttets utredninger om høyere utdanning burde trå sterkere til økonomisk, dukket opp flere ganger.9
Fra 1970 fikk departementene egne budsjettposter til forskning, utredning og forsøk. Fra da av ble instituttets virksomhet i økende grad finansiert, eller delfinansiert, gjennom oppdrag.
I tillegg til forskningsrådene og KUF var en lang rekke departementer og direktorater representert i oppdragsgiverporteføljen10 sammen med flere av universitetene. Det vitnet om interesse for instituttets kunnskap fra en stor bredde av politikkutviklende og iverksettende organer, og fra utdanningsog forskningsinstitusjonene selv.
Departementenes utredningsmidler fikk etter hvert betydelig omfang. Det bidro til vekst både i antall ansatte og omsetning på 1970-tallet (jf. figur 1 og 2), slik det også gjorde i mange av de andre samfunnsvitenskapelige instituttene som var blitt etablert. At KUF opprettet en forskningsavdeling i 1977, bidro også. I 1983 kom en knapp fjerdedel av inntektene fra oppdrag.
Det var først fra slutten av 1980-tallet at oppdragsfinansieringen utgjorde en større andel av inntektene. Den tids oppdragsmarked sto fjernt fra dagens konkurransebaserte anbudsregime. Oppdragene ble tildelt direkte, og utformingen skjedde gjerne i dialog mellom instituttet og det aktuelle departement. Det var ikke uvanlig at oppdragene ble delfinansiert av grunnbevilgninger eller programbevilgninger, såfremt de passet inn i det faglige programmet. Hvem som betalte for hva, var ikke så gjennomsiktig.
For å koordinere og redusere tendensen til fragmentering og oppsplitting i svært mange småprosjekter, ble en del av disse midlene fra 1976 kanalisert gjennom Rådet for samfunnsplanlegging under NAVF11. Rådet skulle igangsette og organisere anvendt forskning på sentrale områder for offentlig virksomhet, i tråd med Langslet- doktrinens prinsipp om armlengdes avstand mellom politikk og forskning.12 Utover 1980-tallet fikk programforskning finansiert av rådet økt betydning også for utredningsinstituttet.
I 1982 ble instituttets fremtidige oppgaver og organisering utredet av et utvalg ledet av Christian Lerche. Utvalget drøftet både fristilling og muligheten for å la flere forskningsråd komme inn på «eiersiden». Også en deling av instituttet, der Forskningsavdelingen fortsatte som NAVF-tilknyttet, mens Utdanningsavdelingen ble lagt til brukere av forskning om høyere utdanning eller forskningsmiljø med tilgrensende aktivitet, ble vurdert. Komiteen fant at brukerne i hovedsak var fornøyd og anbefalte å beholde et samlet institutt med tilknytning til NAVF.13
Oppdrag for offentlige utredninger bidro til å forme den faglige utviklingen ved instituttet. Tidlig på 1980-tallet fikk instituttet en rekke oppdrag for Thulin-utvalget som utredet den teknisk-industrielle forskningen. Instituttet fungerte i tillegg som brobygger mellom utvalget og utenlandske miljøer, som Science Policy Research Unit ved Universitetet i Sussex, en av de første tverrfaglige forskningssentrene innen forsknings- og teknologipolitikk, og et sentralt miljø i utviklingen av OECD-statistikk og indikatorer på feltet.
Senere på 1980-tallet fikk instituttet blant annet oppdrag for Hernes-utvalget som utredet en reform i høgskolesystemet. Undersøkelser av studieforhold, studieatferd og tidsbruk ble sentrale temaer i den faglige aktiviteten. Instituttet huset også utvalgssekretariatet, slik tilfellet var også for flere andre utvalg.
Grunnbevilgningen falt gradvis (se figur 1), men langsiktige programbevilgninger ga rom for faglig utvikling. Programbevilgningene ble foreslått fra instituttet selv og innvilget etter dialog med NAVF og departementet, men kunne også bli initiert av disse. Programbevilgningene ga mulighet for dialog med brukerne om framtidige kunnskapsbehov. De la til rette for kompetanseutvikling i tråd med brukernes behov, men innenfor langsiktige rammer.
Et spesialbibliotek for forskningspolitikk og studier av forskning og høyere utdanning ble gradvis bygget opp, også det finansiert av NAVF. 1980-tallet ble også oppstarten for instituttets bibliometriske forskning, først med egenrapporterte data om publisering fra Universitetsundersøkelsen – den store spørreundersøkelsen om tidsbruk, forskningsbetingelser og forskningsaktivitet blant vitenskapelig ansatte i 1982. Sent på 1980-tallet, med den tidligere forlagsredaktøren Gunnar Sivertsen som drivkraft, ble fagfeltet videreutviklet med grunnlag i bibliometriske data fra forlagene.
Bibliometrikompetansen har siden vært vesentlig i instituttets forskning om forskning, og i instituttets arbeid med evalueringer av fag, institusjoner, programmer og virkemidler i norsk forskning. Bibliometrien er et eksempel på et område der instituttet har hatt en unik kompetanse i Norge, og hvor instituttets forskning er mye sitert internasjonalt.
Samtidig er feltet et eksempel på at instituttets forskning, via rådgivning og utredningsaktivitet, har hatt betydelige effekter på forskningssystemet. Det skjedde ikke minst gjennom Sivertsens avgjørende bidrag til utformingen av den norske publiseringsindikatoren (populært kalt tellekantsystemet). Publiseringsindikatoren er blitt en del av finansieringssystemet som fordeler ressurser til norske forskningsmiljøer.
Også flere andre land har tatt i bruk «den norske modellen» for å måle publisering på institusjonsnivå, og instituttets arbeid har således også hatt betydelige effekter internasjonalt. Bibliometriske indikatorer for norsk forskning utviklet ved instituttet publiseres årlig, og er en viktig del av faktagrunnlaget for forskningspolitikken.
Den faglige virksomheten hadde høy kontinuitet, og dekket på 90-tallet fem hovedområder:
- FoU-statistikk og analyse av FoU- ressurser
- Studier av forskningspolitikk og forskning
- Studier av høyere utdanningsinstitusjoner
- Studieforhold og studiegjennomføring
- Forholdet mellom utdanning og arbeid
Dette er fagområder som er sentrale også i dag.
Fristilling, armlengdes avstand og markedsstyring (1996–2019)
Etter bølgen av statlige instituttetableringer på 1950- og 1960-tallet ble fristilling og markedsstyring et tema i instituttpolitikken på 1980-tallet. De fleste teknisk-industrielle institutter ble fristilt fra NTNF i kjølvannet av Thulin-utredningen i 1981.
Et hovedargument for fristillingene var at NTNF ikke burde ha en dobbeltrolle som både forskningsfinansiør og institutteier. Et annet argument var at forskningen måtte være nyttig. Instituttene måtte derfor tilpasse seg skiftende behov i industrien de skulle betjene. Markedsstyring gjennom oppdrag sammen med lave grunnbevilgninger, ble et vesentlig virkemiddel for å oppnå dette.
På 1990-tallet kom en ny bølge av omdanninger av statlige institutter, der en rekke samfunnsvitenskapelige institutter og primærnæringsinstitutter ble omdannet til forvaltningsorganer med særskilte fullmakter14. Bakgrunnen var blant annet at Forskningsrådet ønsket mer ensartet organisering og rammevilkår, blant annet i form av grunnbevilgninger. Etter forslag fra Forskningsrådet vedtok regjeringen felles retningslinjer for statlig finansiering av disse instituttene, der en skilte mellom basisbevilgning (grunnbevilgning og strategiske instituttprogrammer), forskningsprogrammer og FoU-prosjekter.
Da NAVF i 1993 ble slått sammen med de fire andre forskningsrådene til Norges forskningsråd, fulgte instituttet med som underliggende virksomhet, nå under navnet Utredningsinstituttet for forskning og høyere utdanning. Styret i Forskningsrådet besluttet at også Utredningsinstituttet burde fristilles og omdannes til stiftelse, det skjedde fra 1. januar 1996.
Ved fristillingen hadde departementet behov for å sikre fortsatt ivaretakelse av kunnskapsgrunnlag det var kontinuerlig behov for. I brev om fristillingen fra Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet ble det tydelig understreket at statistikkoppgaven «ikke må nedtones» som følge av omdanningen til stiftelse.15
Statistikkoppgaven ble synliggjort budsjettmessig ved å trekke ut halvparten av grunnbevilgningen og etablere FoU-statistikk som en nasjonal oppgave. Departementet skrev også at det fortsatt ville ha mulighet til å gi direkte oppdrag til instituttet etter direkte dialog, slik praksis hadde vært fram til omdanningen.
Departementet så på sikring og videreutvikling av instituttets grunnleggende kompetanse som en forutsetning for at instituttet skulle kunne levere utredninger av høy kvalitet og relevans. Basisfinansiering til grunnleggende kompetanseutvikling fulgte med ved fristillingen, og departementet understreket at det ikke burde være noen motsetning mellom grundig analytisk arbeid og relevans for brukerne.
Finansieringen fra Forskningsrådet ble opprettholdt på samme nivå som før. Også kjøp av tjenester fra instituttet skulle være om lag på samme nivå de første tre årene. I løpet av denne perioden skulle det utarbeides langsiktige kontrakter for faste oppdrag og nasjonale tjenester.
Selv om instituttet ble fristilt som en selvstendig stiftelse, beholdt både departementet og Forskningsrådet en del styringsvirkemidler. Vedtektene som ble etablert ved fristillingen, kunne endres av styret, men endringen måtte godkjennes av Forskningsrådet og KUF, som dermed fikk veto mot slike endringer.
Forskningsrådet skulle også oppnevne alle de eksterne styremedlemmene til styret i det fristilte instituttet, to av dem etter forslag fra KUF. Instituttets faglige aktiviteter og kompetanse kunne fortsatt påvirkes gjennom tildeling av strategiske instituttprogrammer og gjennom muligheten til fortsatt å gi direkte oppdrag.
I kjølvannet av fristillingen, og særlig etter årtusenskiftet, endret styringsformene seg. Markedsstyring gjennom oppdragsutlysninger ble den viktigste drivkraften i instituttets faglige utvikling og vekst. Direktetildelinger og dialog om oppdrag tok slutt, etter hvert som nye regler for offentlige anskaffelser gjorde sitt inntog tidlig på 2000-tallet. Reglene sørget for at departementer og andre offentlige oppdragsgivere måtte utlyse anbudskonkurranser.
Det ble slutt på at instituttet kunne komme med ideer til utredninger og forskning på områder der forskerne mente det var hull i det kunnskapsgrunnlaget politikken skulle bygge på. Med ny anskaffelsespraksis økte også konkurransen fra konsulentselskapene raskt.
De strategiske instituttprogrammene ble beholdt enda en stund ut på 2000-tallet, og var således en del av virkemidlene for å ivareta departementets sektoransvar for forskning.
Reformevalueringer og andre evalueringer
Sammen med oppdrag for offentlige utvalg og utredninger har bredt anlagte reformevalueringer bidratt til å prege instituttets faglige utvikling, både før og etter fristillingen. Veksten i instituttets forskning om videregående opplæring er et tydelig eksempel på det.
Rekrutteringsstudier til høyere utdanning var en del av instituttets faglige arbeid allerede 1960-tallet, men det var først i forbindelse med evalueringen av den store reformen i videregående opplæring, Reform 94, at forskning om videregående opplæring igjen fikk større omfang. Instituttet fikk en koordinerende rolle i evalueringen og samarbeidet nært med andre forskningsmiljøer.
I 2003, under direktør Petter Aasen, hadde forskningen fått så stort omfang at det ble etablert et eget programområde for studier av videregående opplæring, med egen forskningsleder. Etableringen av det nye Utdanningsdirektoratet i 2004 ga en ny vekstimpuls til NIFUs forskning på området, og bidro til at forskningen ble utvidet til også å omfatte grunnskole -og barnehageområdet. Kvalitet i utdanning kom høyt på dagsorden, noe ikke minst Norges middelmådige skåre på PISA-undersøkelsene bidro til.
Evalueringen av Kunnskapsløftet, den store reformen i grunnopplæringen i 2006 som direktoratet fikk ansvaret for å evaluere, bidro til at Utdanningsdirektoratet noen år senere ble NIFUs største oppdragsgiver.
Også innenfor forskningen om høyere utdanning har forskningsbaserte reformevalueringer hatt en sentral plass. Evalueringen av høgskolereformen i 1994, som samlet nesten 100 høgskoler til 26, og evalueringen av Kvalitetsreformen midt på 2000-tallet, er eksempler på det. Sammen med strategiske prosjekter finansiert av departementet har slike store evalueringer bidratt til kontinuitet og politikknær forskning og kompetanseutvikling.
Innenfor studier av forskning og innovasjon har oppdragsmarkedet vært mer ustabilt. Også her har fagevalueringer, virkemiddelevalueringer, programevalueringer og institusjonsevalueringer vært et synlig innslag i instituttets faglige aktivitet, men prosjektene har vært mindre, mer avgrensede og mer utredningspregede enn på utdanningsområdet.
Programforskning
Programforskningen finansiert av Forskningsrådet har truffet instituttets fagområder på ulik måte. Utover 2000-tallet finansierte departementet stadig større programmer innenfor utdanningsforskning, hjulpet fram av en serie fireårsstrategier for utdanningsforskning.
NIFUs programforskning har økt betydelig det siste tiåret. Sammen med et stort oppdragsmarked har det bidratt til at forskningen på grunnopplæringsområdet har vært det raskest voksende fagområdet ved instituttet i perioden etter 2010. Instituttets stab av pedagoger og utdanningsøkonomer har vokst for å matche etterspørselen. Innenfor studier av forskning og innovasjon har programsatsingene vært mindre og satsingene mer klattvise.
En flerårig satsing på forskning om forskning finansierte langsiktig kompetanseoppbygging ved instituttet fra slutten av 1980-tallet. Dette ble etterfulgt av noen mindre programmer. Samlet ga dette et beskjedent hjemmemarked for slike studier, fram til et nytt program for forsknings- og innovasjonsstudier fra 2016 igjen ga mulighet for langsiktig forskning.
Virkningsfull markedsstyring
Markedsstyringen i kjølvannet av fristillingen har virket. Markedsutviklingen både i oppdragsmarkedet og bidragsmarkedet har vært styrende for størrelsen på faggruppene, faglig innretning og instituttets kompetansesammensetning. Samtidig har statistikk- og indikatorvirksomheten vært et stabiliserende element og en grunnpilar.
Andre styringsformer som fristillingen på 1990-tallet la til rette for, har i liten grad vært tatt i bruk. Departementet beholdt direktetildelte strategiske instituttprogrammer noen år etter årtusenskiftet, deretter overtok anbudsmekanismen, før midlene etter hvert ble kanalisert gjennom Forskningsrådets programmer. Hverken styreoppnevning eller vetoretten mot edtektsendringer har vært brukt for å gi styringssignaler til instituttet, hverken fra Forskningsrådet eller departementet.
Indirekte styring på armlengdes avstand og vel så det har vært regelen i kjølvannet av fristillingen. Det ble tydelig blant annet i 2010, da instituttet tok initiativ til å endre instituttets navn, vedtekter og styresammensetning. Styret ville få inn medlemmer fra andre nordiske land og legge en strategi for en fremtid med strukturendringer og fusjonsinitiativer. Hverken departementet eller Forskningsrådet ville ha noen mening om slike strategiske spørsmål, i sterk kontrast til 1990-tallets aktive fusjonsinitiativer fra Forskningsrådet.
I 2017 trakk Forskningsrådet seg enda lenger tilbake fra direkte styringsmekanismer, da de bestemte seg for å slutte å oppnevne styremedlemmer i forskningsinstituttene, også i NIFU. I forbindelse med dette ba både departementet og Forskningsrådet om å bli skrevet ut av vedtektene.16
Markedsstyring er ved 50-årsmarkeringen blitt enerådende, der staten før brukte flere ulike virkemidler for å ivareta sitt sektoransvar. Det har medført ryddighet i styringen, men samtidig en opplevelse av konstant underskudd på dialog om kunnskapsbehovene. Hverken programforskning eller oppdragsforskning på anbud har gitt særlig gode vilkår for slik dialog. En nylig endring i anskaffelsesreglene som gir mer rom for såkalt markedsdialog, kan kanskje endre situasjonen noe.
Den eneste formen for direkte faglig dialog som gjenstår, er NIFUs nasjonale oppgave med å utarbeide FoU-statistikk og den tilknyttede oppgaven med å redigere og utarbeide Forskningsrådets indikatorrapport. Det er en oppgave instituttet utfører sammen med SSB. Kjernen i FoU-statistikken bestemmes gjennom internasjonale statistikk-konvensjoner, og NIFUs uavhengighet i statistikkfaglige vurderinger er absolutt. Men gjennom tilleggsoppgaver som er tett knyttet sammen med statistikkoppgavene, er Forskningsrådet fortsatt en viktig bestiller av statistikk og indikatorer som kunnskapsgrunnlag for forsknings- og innovasjonspolitiske råd og beslutninger.
Del 2 vil se på på debatten om hvorvidt instituttet skulle være et utredningsinstitutt eller en forskningsinstitusjon.
Artikkelen er basert på kapittelet Kontor – Børs – Katedral i NIFUs jubileumsbok.
Sluttnoter
- 1. Gjengitt i St.meld. nr. 72 (1957) Om tilgangen på og behovet for akademisk utdannet arbeidskraft.
- 2. St.meld. nr. 72 (1957) Om tilgangen på og behovet for akademisk utdannet arbeidskraft.
- 3. Vangsnes, S.: Rekruttering av artianere og karakterer til examen artium. En undersøkelse av fire artiumskull. Melding nr. 1, 1967. NAVF.
- 4. Vangsnes, S.: Hvem blir student i Norge? Tiden Norsk Forlag, 1971.
- 5. Skoie, H: Instituttsektoren – viktig sektor med problemer. NIFU skriftserie nr. 15, 2003.
- 6. Karl Erik Brofoss og Ole Wiig: Departementenes FoU-engasjement. Utviklingstrekk på 1990-tallet.NIFU- rapport 1/2000, Oslo: NIFU.
- 7. Skoie, op.cit.
- 8. Ottosen-komiteen ble nedsatt i 1965 og la systemet blant annet gjennom forslaget og distriktshøgskoler.
- 9. Skoie, H. og S. Vangsnes: Utredningsinstituttet for forskning og høyere utdanning 25 år.
- 10. I 1983 hadde instituttet eksempelvis følgende oppdragsgivere: Kommunal- og arbeidsdepartementet, Finansdepartementet, Kulturdepartementet, Forskningspolitisk råd, Forbruker- og administrasjonsdepartementet, Olje- og energidepartementet, Personaldirektoratet, Arbeidsdirektoratet, Forskningsrådenes Statistikkutvalg.
- 11. I 1987 omdannet til et eget forskningsråd, Norges råd for anvendt samfunnsforskning.
- 12. Langslet-doktrinen ble etablert gjennom Stortingsmelding nr.60 (1984-85). Hovedprinsippet var at man skulle skille klarere mellom fag og politikk ved at langsiktig forskning skulle finansieres via forskningsrådene, og ved å skille tydeligere mellom de tre dominerende finansieringskategoriene grunnbevilgninger, programbevilgninger og prosjektbevilgninger.
- 13. Skoie og Vangsnes op.cit.
- 14. Blant disse var Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning, Norsk institutt for skogforskning, Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) og Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI). (Statskonsults Rapport 1998:18 Fakta, former og fristilling. Statlige virksomheter med ulike tilknytningsformer)
- 15. Utredningsinstituttet for forskning og høyere utdanning – omdanning til stiftelse. Brev fra KUF til Forskningsrådet 12.12.1995.
- 16. Den eneste rollen som er beholdt er at de skal godkjenne oppløsning av stiftelsen.