Alle har en mening om kjønn, men de færreste vet hva kjønnsforskning er. Kunnskapssenteret Kilden har som oppgave å formidle og sammenstille kjønnsforskning. Flere stiller imidlertid spørsmål om hvorfor de har fått en spesiell status i Forskningsrådet.
Lisbet Jære, for Forskningspolitikk
Kilden ble opprettet av Norges forskningsråd i 1998 og er organisert som en uavhengig avdeling i Forskningsrådet. I 2018 gikk den over fra å være et informasjonssenter til å bli et kunnskapssenter.
Fra et lite møterom i Forskningsrådets lokaler på Lysaker, forteller direktør for Kilden, Linda Rustad (bilde over, til venstre), hva som nå er deres rolle.
— Da vi endret status fra å være et informasjonssenter til å bli et kunnskapssenter i 2018, ble også det å sammenstille forskning en av våre primæroppgaver.
Rustad understreker at Kilden ikke er en politisk pådriver, men at senteret kan bidra med kunnskapsgrunnlag til dem som ønsker å være det. Som da de laget kunnskapsoversikten Dette skapte debatt og politisk oppmerksomhet.
Stigmatisering av kjønnsforskere
Kilden har et nasjonalt ansvar for å fremme kjønnsforskning samt kjønnsperspektiver og kjønnsbalanse i forskning og innovasjon gjennom å formidle og sammenstille forskning, som det står i mandatet. Her står det også at senteret er faglig uavhengig av Forskningsrådet.
En av oppgavene til Kilden er å bidra til en kunnskapsbasert debatt. Akkurat det kan være utfordrende når det gjelder et tema som kjønn, påpeker Rustad.
— Alle har en mening om kjønn, men det er ikke sikkert alle har kunnskap om kjønn. Få har også et klart bilde av hva kjønnsforskning er. Samtidig finnes det mange stereotypier, og dessverre er det nesten blitt stigmatiserende å kalle seg kjønnsforsker. Vi forsøker så godt vi kan å dekke et mangfold av forskning som viser ulike ståsteder, sier Rustad.
I en nylig publisert artikkel i Kildens nyhetsmagasin (via Forskersonen) beskriver professor i kjønnsforskning ved UiO Helene Aarseth problematikken.
«Debatten som fulgte i kjølvannet av Harald Eias TV-serie Hjernevask, forsterket i alle fall stereotype forestillinger om «kjønnsforskerne» som gruppe. Dette førte til at en del kjønnsforskere sluttet å kalle seg kjønnsforskere – dette gjaldt særlig mange empirisk orienterte samfunnsforskere. Andre holdt kjeft», skriver Aarseth.
Derfor, for å unngå videre misforståelser om hva kjønnsforskning er; her er en definisjon:
«Kjønnsforskere studerer hvilke konsekvenser kjønnsforskjeller har for fordeling av ressurser, makt og muligheter, og hvordan ideer om kjønn formes og kommer til uttrykk i kultur og samfunn.»
Likestilling i det grønne skiftet
Kilden har et såkalt kjønnpluss-perspektiv og ser kjønn i et flerdimensjonalt perspektiv, det vil si i sammenheng med etnisitet, seksualitet, klasse, religion osv. Kjønnsforskning rommer både kvinne- og mannsforskning,
likestillingsforskning og seksualitetsforskning i bred forstand.
Et nytt felt de jobber med, er likestilling i det grønne skiftet.
Hvordan er kjønnsbalansen på disse studiene og på arrangementene deres?
— Vel, den er dårlig. Det er samme dilemma som i resten av samfunnet, hvor det fortsatt er langt flere gutter som velger fysikk og jenter som blir sykepleiere. Men på årskonferansen vår i år var det i alle fall flere menn enn noen gang før, sier Rustad.
Forklaringen tror hun ganske enkelt er at opp gjennom historien har kvinnen blitt framstilt som «det andre kjønnet», mens menn er menn; innforstått «menneske». Nå er dette i ferd med å endres, nå forskes det mer på menn som kjønn.
— Det forskes mer på mannsrollen, og det er flere mannlige forskere. Dessuten, alle på årskonferansen, kvinner som menn, snakket om menn og maskulinitet, så her ser jeg en klar dreining mot økt oppmerksomhet, fortsetter Rustad.
De fleste universiteter tilbyr studier og grader på feltet, som UiOs Senter for tverrfaglig kjønnsforskning.
Samtidig stilles det spørsmålstegn ved den høye kvinneandelen blant kjønnsforskere. Det kan føre til at temaer som angår menn, ikke blir forsket på. Bare fem av 56 forskere ved de fem kjønnsforskningssentrene ved norske universiteter er menn. Det viser en opptelling Khrono har gjort.
Uklar rolle i Forskningsrådet
Det er ikke bare i selve kjønnsforskningen at temperaturen er høy, det avspeiles også i meningene rundt organiseringen av Kilden. Kilden er den eneste avdelingen i Forskningsrådet som er organisert som et såkalt kunnskapssenter.
Forskningspolitikk har snakket med flere som er kritiske til at akkurat dette feltet får så stor plass. Disse vil ikke gå ut med navn.
Noen hevder at Kildens rolle i Forskningsrådet er uklar. Det kan virke som om Forskningsrådet har delegert det rådgivende ansvaret overfor myndighetene til en uavhengig enhet. Hvorfor gjøres ikke tilsvarende på andre forskningspolitiske felt?
Et annet spørsmål som er blitt reist, er hvorvidt det er riktig at Forskningsrådet bruker forsknings- og utviklingsmidler (FoU) i grunnbevilgningen til Kilden – en avdeling i egen organisasjon – i stedet for at de lyses ut.
Forskningsrådets områdedirektør Kristin Danielsen svarer skriftlig på spørsmål om Kilden.
— Hva er Kildens rolle i Forskningsrådet?
— Forskningsrådet har flere virkemidler som skal bidra til kjønnsbalanse og kjønnsperspektiver i forskning og innovasjon. Kilden er faglig uavhengig av Forskningsrådet og arbeider selvstendig ut fra sitt mandat. At senteret likevel er administrativt integrert hos oss, gjør det enklere å samarbeide der det er naturlig.
— Hvorfor trenger akkurat dette feltet et eget kunnskapssenter?
— Kjønnsdimensjonen blir ofte oversett innenfor mange forskningsfelt. Kilden formidler og sammenstiller forskning for å fremme kjønnsforskning og kjønnsperspektiver og -balanse i forskning og innovasjon.
«En fin kanal for å holde seg oppdatert»
Kritikken mot Kilden går først og fremst på det organisatoriske og ikke på faglig innhold.
— Jeg pleier å lese nyhetsbrev og høre på podcasten og synes at de gjør en god jobb som kunnskapssenter, sier Harriet Bjerrum Nielsen, professor emerita ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved UiO.
— Det er en fin kanal for å holde seg oppdatert og for informasjon for oss som forsker på feltet.
Mer enn debatten om organiseringen, er hun opptatt av at kjønnsforskning er tverrfaglig, og at kjønnsperspektivet må inn i alle fagområder der det er relevant.
«Det er fortiden som eier oss»
— Som jeg sier til studentene, vi eier ikke fortiden, det er fortiden som eier oss. Vi står i en tradisjon, sier historiker Eirinn Larsen over zoom.
Hun befinner seg langt unna novembermørket og er for tiden i Sydney i Australia der hun har forskningstermin. Hun er én av forfatterne av boka Avhengig av forskning. De norske forskningsrådenes historie (2017) og hjelper oss til å vende blikket bakover.
Som historikere flest, støtte hun på svært mange menn i dress i arbeidet med Forskningsrådets historie. Et av kapitlene er derimot viet historien til forløperen til Kilden, Sekretariatet for kvinneforskning, etablert i 1977, to år etter det internasjonale kvinneåret og ett år før Norge fikk en egen likestillingslov.
Hun beskriver hvordan sekretariatet framkom som et resultat av en kvinnemobilisering nedenfra, men også som følge av at den nye kvinneforskningen ble en viktig kunnskapsleverandør for den fremvoksende, norske likestillingsstaten. I den større forskningsrådsfamilien forble kvinnesekretariatet derimot omdiskutert og mer som en fremmed fugl.
— Temaet som handler om likestilling, at kvinner skal gis ekstra plass, har alltid vært omstridt. Da kvinnehistorie ble et eget særemne på Universitetet i Oslo i 1973, ble det sagt: «Huffa meg, hvordan skal det gå når alle skal lage særemner av sine problemer», forteller hun.
Sekretariatet støttet for eksempel Elisabeth Fürsts studie Kvinner i akademia – inntrengere i en mannskultur (1988), som skapte stor splid mellom kvinneforskere og andre universitetsansatte.
Kvinnesekretariatet overlevde fusjonen i 1993 da forskningsrådene ble til Norges forskningsråd. En av grunnene til det var redselen for å skape enda flere splittelser.
«At sekretariatet fikk fortsette, må samtidig forklares ut fra at likestillingssaken fungerte i tråd med eksterne og politiske forventninger til et samfunnsnyttig forskningsråd. Men kvinne- og kjønnsforskningen ble lite integrert i de fem hovedinnsatsområdene for norsk forskning som kom i 1980-årene, med virkning for tiårene etter. Det ble snarere liggende oppå den nye rådsstrukturen som kom til i 1993, og virket mer alene», skriver Larsen i boken om Forskningsrådets historie.
Larsen kjenner til Kilden og tenker at den nye rollen senteret nå har fått, likevel kanskje ikke er så ulik den Sekretariatet for kvinneforskning en gang hadde.
Fra 17 til 32 prosent kvinnelige professorer
1,5 av Kildens syv årsverk går med til å drifte nettsiden til Komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning (Kif-komiteen). Komiteen anbefaler blant annet tiltak som kan bidra til kjønnsbalanse og mangfold ved universiteter, høgskoler og forskningsinstitutter. Det inkluderer både kjønn, etnisk og sosial bakgrunn.
— Ved å formidle tiltak for kjønnsbalanse og mangfold bidrar vi til å støtte opp under institusjonenes arbeid på dette området, sier Kristin Aukland (bilde over, til høyre), som jobber i Kilden med Kifinfo.no.
Det har skjedd en utvikling. Da Kif-komiteen ble opprettet i 2004 – som et forsøk på å bedre kjønnsbalansen i forskning – var andelen kvinnelige professorer 17 prosent. I 2019 var 32 prosent av de faglige toppstillingene dosent og professor besatt av kvinner, ifølge kifinfo.no.
Fram til 2010 var mandatet til Kif-komiteen å jobbe for å få flere kvinner inn i forskning, etter 2010 ble dette erstattet med kjønnsbalanse, mens mangfold kom inn i 2014.
— Før var vi nesten alene om å skrive om akademia og kjønnsbalanse, internasjonalisering og diskriminering. Nå ser vi at dette er blitt mer allmenn interesse, og det er flott, sier Aukland.
Forskningsrådets Balanse-program er blant satsingene som har bidratt til mer forskning på området. Programmet støtter forskningsinstitusjonenes arbeid for å bedre kjønnsbalansen i norsk forskning.
Danielsen forteller at Forskningsrådets styre akkurat har vedtatt å videreføre Balanse-programmet etter at denne perioden nå ble avsluttet. Det skal få en bredere innretning som omfatter mangfold og inkludering, i tillegg til kjønnsbalanse.
Kjønnsforskning – gruvens kanarifugl
Kilden samarbeider både med forskningsmiljøer og interesseorganisasjoner fra hele landet og har et nordisk og europeisk nettverk.
— Hva er det mest aktuelle dere jobber med nå?
— Det er vanskelig å trekke fram noe, men vi er for eksempel opptatt av akademisk frihet og kjønnsperspektiver i det grønne skiftet og helse, sier Rustad.
De har laget håndboken Kjønnsperspektiver i forskning. De er med på et EU-prosjekt der de ser på hva forskningsrådene og myndighetene gjør når det gjelder kjønn og likestilling i forskning. Og her står det ikke alltid like bra til.
— I Ungarn er kjønnsstudier nå lagt ned av politiske grunner. Det handler om at kjønnsforskning stiller kritiske spørsmål og utfordrer ideen om at «kjønn er kjønn og ferdig snakket».
Den ungarske kjønnsforskeren Andrea Pető som vant UiOs menneskerettighetspris i 2022, beskriver kjønnsforskning som gruvens kanarifugl. Det er den som blir tatt først, når myndighetene fjerner seg mer og mer fra demokrati og strammer grepet om ytringsfriheten. Kvinners rettigheter oppfattes som en trussel mot samfunnsutviklingen, og dette henger sammen med synet på akademisk frihet og grunnleggende menneskerettigheter.
Følger Kildens nyhetsmagasin redaktørplakaten?
Kilden oppgir at de utgir et uavhengig nyhetsmagasinet som dekker forskning om kjønn innenfor alle fagfelt. Skiller nettstedet kjonnsforskning.no godt nok mellom journalistikk og informasjon?
I arbeidet med Kilden stusset Forskningspolitikks journalist på rollen og uavhengigheten til Kildens nyhetsmagasin. Nyhetsmagasinet skal være en uavhengig nettavis og medlem i Fagpressen, ifølge nettsiden. Kilden oppgir at de følger Redaktørplakaten, der kjerneprinsippet er redaktørens uavhengighet av eier/utgiver.
— Jeg ser at nettstedet ikke oppgir redaktør. Det er ikke bare viktig for at publikum skal vite hvem som er ansvarlig, men faktisk er det også lovpålagt for journalistiske medier gjennom medieansvarsloven, sier Solveig Husøy, assisterende generalsekretær i Norsk Redaktørforening.
Linda Rustad er ikke medlem av redaktørforeningen. Det er heller ikke et krav, men noe Fagpressen absolutt anbefaler og de fleste redaktører er. Rustad fungerer både som redaktør og avdelingsdirektør.
— Hvem som helst kan si at de følger redaktørplakaten. Men når folk søker medlemskap hos oss, gjør vi en vurdering av hvordan ting er organisert, hvilket media det er, ut ifra våre retningslinjer, sier Husøy.
Om en følger redaktørplakaten, skal en som redaktør sørge for tydelig skille mellom journalistisk innhold og informasjon/reklame. Det gjelder både i det journalistiske arbeidet og ut mot leserne.
— Er det et tydelig skille mellom hva som er hva på kjønnsforskning.no?
— Uten at jeg har gått dypt inn i det, kan jeg si at redaktørens rolle virker uklar, sier Husøy.
Merk at Rustad er oppført som redaktør på kjønnsforskning.nos nettsted.
Kildens nyhetsmagasin publiseres på samme domene som kjønnsforskning.no (www.kjonnsforskning.no). For utenforstående gjør dette det vanskelig å skille journalistisk innhold fra annen informasjon for en utenforstående. Rustad mener derimot det kommer tydelig fram hva som er redaksjonelt stoff, og hva som ikke er det. Nyhetsmagasinet har eget menypunkt og egen forside.
— Den gir noen utfordringer hvis informasjon og journalistikk publiseres på samme nettside, men jeg vil ikke kategorisk si at det ikke er løsbart. Forskning.no løser for eksempel dette ved å tydelig merke saker med «artikler fra våre eiere», sier Husøy.
Rustad sier at det kun er nyhetsmagasinet, og ikke Kilden, som er medlem i Fagpressekatalogen. I Fagpressekatalogen står derimot hele nettsiden til Kilden oppført. Dette er problematisk, siden Fagpressen representerer uavhengige fagmedier, og Kilden først og fremst driver med informasjonsvirksomhet.
— Hvordan balanserer du rollen som redaktør og direktør?
— Min viktigste rolle er å trygge journalistene i deres arbeid og passe på mandatet vårt. Så har de stor handlingsfrihet i valg av saker og vinkling. Det er også viktig for meg å sortere arbeidet internt på en måte som opprettholder nyhetsmagasinets uavhengighet. Dette er så klart noe jeg er oppmerksom på, sier Rustad.
Topp foto: Direktør for Kilden og redaktør for kjønnsforskning.no, Linda Rustad, sammen med Kristin Aukland, nettredaktør for Kifinof.no, nettsted for Komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning. Foto: L Jære.
Noen mindre rettelser 15. desember 2022.
Se også Trine Rogg Korsvik og Linda Marie Rustad:
Hva er Kilden?
Kildens primære oppgaver er ifølge mandatet å:
• formidle og sammenstille kjønnsforskning og forskning med kjønnsperspektiver i inn- og utland
• formidle og sammenstille kunnskap om kjønnsbalanse i forskning og innovasjon
• være en møteplass for kjønnsforskningsmiljøene i Norge
• stimulere til kunnskapsbasert offentlig debatt
• arbeide for å fremme dokumentasjon av kjønnsforskning i Norge
Kilden driver et nettbasert nyhetsmagasin, eier Tidsskrift for kjønnsforskning, lager podkasten Kjønnsavdelingen, eier og drifter nettstedet kvinnehistorie.no. De produserer kunnskapsoversikter og tar på seg ulike oppdrag. De lager Kifinfo, et nettsted om kjønnsbalanse, likestilling og mangfoldsom drives på oppdrag for Komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning (Kif-komiteen). Kilden arrangerer ulike debatter og seminarer.