EGIL KALLERUD, FORSKNINGSPOLITIKK
Meld. St. 18 (2014-2015) Konsentrasjon for kvalitet. Strukturreform i universitets- og høyskolesektoren ble behandlet i Stortinget 11. juni. Resultatet ble at regjeringen fikk et solid politisk grunnlag for å gjennomføre hovedforslagene i meldingen, først og fremst å vedta et antall spesifiserte sammenslåinger av høyere utdanningsinstitusjoner og arbeide videre med sikte på å få til ytterligere noen fusjoner. Få sterke politiske motsetninger kom til syne. Regjerings- og samarbeidspartiene sto samlet bak regjeringen på alle punkter i meldingen, og Arbeiderpartiet (Ap) sluttet opp om de hovedforslagene som er særlig kontroversielle i sektoren – behovet for fusjoner i betydelig omfang og overgang til ansatt rektor som hovedmodell for institusjonenes ledelsesstruktur. Dermed er det ikke sagt at ikke også mye uenighet og mange politiske markeringer kom til uttrykk i så vel komiteinnstilling som plenumsdebatt. Også SV er enig i at mange små miljøer er så sårbare at fusjoner kan være aktuelle og at det er viktig med økt arbeidsdeling og sterkere profilering. Men SV har flere forbehold enn Ap og fremmer en del alternative forslag. Senterpartiet (Sp) er gjennomgående uenig i meldingens generelle opplegg og premisser og er særlig bekymret for hvordan det skal gå med profesjonsutdanningene og høgskoleoppdraget, og for at det regionale utdanningstilbudet skal svekkes. De andre partiene mener at problemet med stor spredning av ressursene i høyere utdanning særlig gjelder store profesjonsutdanninger (lærere, ingeniører, økonomi og administrasjon).
SV og Sp går mot forslag til ordning for oppnevning av medlemmer av institusjonenes styrer som innebærer at fylkeskommunene fratas muligheten til å foreslå kandidater. Begge partiene støtter også, under noe tvil, uttalelsene fra store aktører som universitetene i Bergen og Oslo, Forskerforbundet og LO om at valgt leder bør være hovedmodell. Slike uenigheter rokker imidlertid ikke ved substansen i endringene som meldingen varsler – så langt meldingen faktisk gir konkrete beskrivelser av endringene. For regjeringen har skjøvet foran seg flere elementer av betydning for gjennomføringen av strukturreformen: nytt finansieringssystem kommer først i budsjettproposisjonen for 2016, og en melding om kvalitet i utdanning kommer først i 2017. Forslagene om sammenslåing av navngitte institusjoner er heller ikke formelt vedtatt i og med stortingsbehandlingen, regjeringen skal fatte endelige fusjonsvedtak innen sommeren 2016. Imens skal ytterligere fusjoner vurderes.
Ap støtter altså meldingens hovedforslag, men går sammen med SV og Sp i å markere misnøye med prosessen, som de mener går baklengs: kvalitetsbegrepet burde vært definert i forkant av fusjoner «for kvalitet», og endringene i finansieringssystemet som vil bli foretatt på grunnlag av forslaget fra ekspertkomiteen som har utredet spørsmålet, burde vært lagt fram samtidig med opplegget for sammenslåing av institusjoner. Også formålet med de enkelte fusjonene burde vært klargjort tydeligere i forkant. Trond Giske (Ap), stortingskomiteens leder, mente at enigheten om meldingen skyldes at den er tynn, fordi så mange spørsmål utsettes. I meldingen tar regjeringen stilling bare til noen hovedelementer i ekspertkomiteens forslag til ny finansieringsmodell, først i budsjettproposisjonen for 2016 vil den legge fram detaljene og helheten i ny modell. Den skal ikke bryte radikalt med den gamle, og regjeringen har bestemt seg for at det bør være en stor basiskomponent i grunnfinansieringen som ikke skal spesifiseres («dekomponeres») nærmere. Regjeringen har også bestemt at den resultat- og konkurransebaserte andelen av grunnfinansieringen skal øke over tid. Spørsmålet om hvorvidt basiskomponenten skal brytes nærmere ned eller ikke ble imidlertid det eneste punktet i meldingen der regjeringen ikke får det helt som den vil: en samlet komité ønsker «større åpenhet og transparens» i denne delen av grunnfinansieringen, i strid med regjeringens ønske om at den skal håndteres som en enhet, i tråd med ekspertkomiteens forslag på dette punktet. Komiteen gir dermed en viss støtte til de nye universitetenes og mange høgskolers syn på dette spørsmålet, mot de «gamle» universitetenes ønske og interesse. Komiteen peker på at «universiteter og høyskoler historisk har hatt ulike rammebetingelser når det gjaldt for eksempel forskningstid og rekrutteringsstillinger» og at dette gjenspeiles «i forskjellig basisfinansiering for de såkalt gamle universitetene og de såkalt nye universitetene og høyskolene». Dette er en «problemstilling» som regjeringen bør «adressere» og «komme tilbake til Stortinget på egnet måte» om. Sp er eksplisitt på at slik synliggjøring også bør medføre omfordeling i institusjonenes basisfinansiering for å rette opp skjevhetene. Kunnskapsministeren tolker komiteens merknad som et ønske om mer informasjon om hvilke faktorer som har drevet fram utviklingen i basis; han hadde, som han sa, ikke hørt «noen ta til orde for at man skal bygge opp hele grunnkomponenten, eller basisfinansieringen, på nytt». For øvrig mente han å kunne fastslå at det er bred enighet om å «videreføre grunntrekkene og hovedtrekkene i dagens finansieringssystem», og at et stort flertall støtter hans forslag om at den resultatbaserte og konkurranseutsatte andelen av basisfinansieringen bør øke over tid. På siste punkt er SV og Sp uenig, de mener tvert imot at basiskomponentens andel bør øke.