Nyttekravet har vært forskningspolitikkens faste følgesvenn, men har endret karakter fra selvfølgelig samfunnskontrakt via tydelige politiske krav til nytte, via søken etter balansepunkter mellom relevans og vitenskapelig kvalitet, til en forskningspolitikk der kvalitet vil gi samfunnsrelevans. Ser vi en retur til tydeligere nyttekrav med EUs hjelp?
Vera Schwach, forsker 1, NIFU
En selvfølgelig overenskomst
Etter andre verdenskrig støttet regjeringen forskning som ett av flere virkemidler for å bygge norsk økonomi og velferdsstaten. De tre, senere fem, forskningsrådene ble sentrale dreiepunkter for å knytte regjeringens politikk sammen med nærings- og samfunnsinteresser og de vitenskapelige fagsamfunnene.
De ulike regjeringene, rådene og vitenskapsmennene stilte sjelden spørsmål ved koblingen politikk–vitenskap.
Fra en forsiktig start økte statens ut gifter, og på 1960- og 1970-tallet spredde forskningsarbeid seg til nye saksfelter og samfunnsgrupper. Distriktspolitikk inkludert kunnskapsbygging i hele landet hadde stor kraft; det samme gjaldt for miljøvern og olje og energi, tre saksfelter som dannet rammen om to nye fagdepartementer.
Radikale krav til samfunnsnytte
I regjeringsårene 1973–1981 gikk et radikalisert Arbeiderparti inn for å styrke landets forskning og spesielt innsats som kunne bidra til å løse stagnasjon i for eksempel tung- og mekanisk industri, miljøsaker og sosiale oppgaver.
Målet kom til syne i regjeringens langtidsprogram og landets første forskningsmelding, Om forskningens organisering og finansiering, fra 1976. Forskningen skulle være politikkens tjener.
Regjeringen skriver: «Heller ikke må forskning bli en ‘herre og mester’ som selv prøver å fastlegge målene på et tilsynelatende nøytralt grunnlag.»1
Forskningsrådene fikk krav på seg om å bli (mer) industrinære og direkte samfunnsrelevante. Begge de to nye rådene, Råd for samfunnsplanlegging (senere NORAS) og Fiskeriforskningsrådet, oppfylte greit kravet. Derimot skapte samfunnsnyttekravet mer uro i Norges allmennvitenskapelige forskningsråd (NAVF), et råd der professorer og andre vitenskapsmenn langt på vei hadde tuftet sine nyttevurderinger på eget faglig og politisk skjønn.
Oppbrudd I: grunnforskning og anvendt forskning
To nye tankesett om forskningens nytte av vedvarende innflytelse kommer til syne på 1980-tallet. En bakgrunn var at arbeiderpartiregjeringens relevanskrav møtte motbør. Særlig universitetsforskere bekymret seg for at krav om å bistå med (dags)aktuelle politiske oppgaver ville gå på bekostning av grunnleggende kunnskapssøken på fritt og uavhengig grunnlag.
De vant trolig gehør, i hvert fall trakk regjeringen opp et skille mellom grunnforskning og anvendt forskning i forskningsmeldingen i 1981. Samme år kom en NOU med tittelen Grunnforskning.
Todelingen var i og for seg kjent i Norge, særlig fra OECDs forskningsstatistikk (FoU-statistikken) tilbake til 1963, men nå fikk den slitesterk forskningspolitisk betydning. Enkelt sagt skulle grunnforskning bygge kunnskapsreservoar, et forråd som den anvendte forskningen kunne hente fra. «Anvendte» forskere skulle bidra til å løse økonomiske, politiske og andre samfunnsviktige spørsmål. Dette er kjent som «den lineære modellen».
Oppbrudd II: nytte via prioriterte innsatser og kvalitet
Høsten 1981 dannet Høyre regjering, forskningspolitisk betød det brudd med Arbeiderpartiets nyttelinje. En ny oppfatning av forskningens samfunnsnytte kom til syne, sterkt inspirert av OECD. Forskning skiftet fra å være én av flere innsatsfaktorer for økonomisk vekst og samfunnsutvikling til å bli en grunnleggende drivkraft for en kunnskapsbasert økonomi og et kunnskapsbasert samfunn, i samvirke med nyskapende teknologi og innovasjon.
Forskningsmeldingen Om forskning fra 1985 markerte skiftet. Forskningsprogrammer for prioriterte hovedinnsatsområder var en ny måte å knytte forskning og samfunnsnytte sammen på. De fire første var: informasjonsteknologi, havbruk, materialteknologi og offshoreteknologi, i 1989-meldingen kom fem andre til.
Den politiske kraften i innsatsområdene svant hen utover på 1990-tallet.
Samme tiår og neste var preget av nytte utlagt som å ivareta brukernes behov, og brukermedvirkning var gjengs i forskningspolitisk bruk.
En annen trolig reaksjon på arbeiderpartiregjeringens krav til bruksnær nytte, var å balansere nytte med betydningen av vitenskapelig kvalitet. 1985-meldingen rettet oppmerksomheten mot å heve kvaliteten, evaluering og andre kvalitetssikringer. De neste forskningsmeldingene, uaktet regjeringspartier, fulgte opp og understreket høy kvalitet som et avgjørende krav til og forutsetning for all forskning og at grunnforskning spesielt ved universiteter og (vitenskapelige) høyskoler var viktig.
Nytte via global konkurranse og eksellens
Sist på 1990-tallet rykket EU, som hadde gått i lære hos OECD, for alvor fram som en sentral innflytelseskraft for norsk forskningspolitikk, herunder samfunnsnytte. I meldingene på 2000- og 2010-tallet konvergerte vitenskapelig elitisme og markedstenkning. Forskning var konkurranse i et globalt marked der de best kvalifiserte ville vinne, og fremragende vitenskapelig kvalitet ville sikre samfunnsnytten. Den lineære tanken løp som en understrøm.
I 2005-meldingen Vilje til forskning stod internasjonalisering høyt oppe på agendaen, og fremragende vitenskapelig kvalitet var en bærebjelke for de tematiske prioriteringene: energi, miljø, mat og helse. Et eksempel er at Forskningsrådet i 2003 hadde etablert en ordning med tiårige sentra for fremragende forskning som understøttet elitisme, i første utdelingsrunde inngikk en tematisk prioritering mellom fagfeltene, i andre runde var eksellens enekriteriet.
I 2009 slo regjeringen på ny fast at høy kvalitet var det gjennomgående målet. I Klima for forskning heter det: «Kvalitet er et overordnet mål for all forskning.» Vitenskapelig kvalitet var bærebjelken for de fem tematiske målene: globale utfordringer, bedre helse- og velferdstjenester, velferd og forskningsbasert profesjonsutøvelse, kunnskapsbasert næringsliv i hele landet og næringsrelevant forskning på strategiske områder.
Forskningsmeldingen Lange linjer – kunnskap gir muligheter fra 2012 og den første langtidsplanen to år senere videreførte målet om at høy vitenskapelig kvalitet, nasjonal og internasjonal konkurranse trygger samfunnsrelevans.
I neste plan fra 2018 holdt regjeringen fast ved at konkurranse ville sikre best mulig vitenskapelig kvalitet og mente at kvalitet skulle ses i en forpliktende forbindelse med prioriterte samfunnsutfordringer.
Nytte med EUs målrettede samfunnsoppdrag?
Står vi i 2022 foran et skifte i norsk forskningspolitikk der tanken at vitenskapelig kvalitet følgelig sikrer samfunnsrelevans, brytes mot tydeligere krav til kontakt og strategisk samfunnsnytte? EU har i hvert fall rettet deler av sin forskningspolitikk mot målrettede samfunnsoppdrag. I sitt åttende rammeprogram, Horisont 2020 (2014– 2020), understreket EU samfunnsutfordringer, men i Horisont Europa (2021–2027) har unionen forsterket forskningens forpliktelse til å møte globale klimaendringer og virkeliggjøre et grønt skifte.
Forskningsinnsats hører tett sammen med utpekte samfunnsoppdrag. Vil den norske regjeringen følge opp EUs forskningspolitikk og skrive en melding der den stiller krav til forskning som strategisk innsats for prioriterte samfunnsmål som en ny type kontrakt mellom forskning og samfunn?
Artikkelen bygger på regjeringens meldinger om forskning og fra 2014 dens langtidsplaner som inkluderer høyere utdanning. Bidraget hviler for en stor del på forskning som ble gjort for en vitenskapelig artikkel «Vitenskapelig kvalitet og forskningspolitiske vendepunkter, 1945–2020», antatt for publisering i Historisk tidsskrift nr. 2, 2022.
1 Kirke- og undervisningsdepartementet 1976: 57.
Hovedbilde: Kontrollrom for vannkraft, Foto: Tyssedal Museum/Norsk Vasskraft- og Industristadmuseum Statkraft (CC)
LITTERATUR
Kontrakt og kontakt: forskning og samfunn 1945–2020 bygger på følgende kilder og litteratur :
Brandt, T., M. Ingulstad, E. Larsen, M. Mangset & V. Schwach (2019). Avhengig av forskning. De norskeforskningsrådenes historie, Trondheim: Fagbokforlaget.
Braun, D. (1997). Die politische Steuerung der Wissenschaft. Ein Beitrag zum «korporativen Staat», Frankfurt/New York: Campus Verlag.
European Commission (2018), Mission-Oriented Research and Innovation. Inventory and Characterisation of initiatives. Final report, Directorate-General for Research and Innovation, Brussel, 2018, https://op.europa.eu/en/publication-detail/-/publication/3b46ce3f-5338-11e8-be1d-01aa75ed71a1/language-en.
European Research Council, Mission; http://erc.europa.eu/about.erc/mission, lest 13.11.2020.
Finansdepartementet (1973). St. meld. Nr. 71 (1972–73), Langtidsprogram for 1974–1977, Oslo.
Forskningspolitikk, 1980–1990, https://www.fpol.no/pdf-sok/.
Forskningspolitisk råd, 1987: Forskningsrådene som strategiske og evaluerende organer. FR 1985:2, Oslo: Forskningspolitisk råd.
Forskningspolitisk råd (1988). NAVF – en FoU-partner med utviklingspotensiale, FR 1988:1, Oslo, («Lindqvistutvalget»).
Forskningsrådenes samarbeidsutvalg. (1976), FoU statistikk 74, Oslo: Forskningsrådenes samarbeidsutvalg.
Godin, B. (2005). Measurement and Statistics on Science and Technology. 1920 to present. London and New York: Routledge.
Gornitzka, Å. (2019). “Fri flyt av vitenskap? EØS-avtalens betydning for forskning i Norge», Internasjonal politikk, årg. 77, nr. 4, 388–397.
Helsvig, K. (2007). Elitisme på norsk. Det Norske Videnskapsakademi 1945–2007, Oslo: Novus/DNVA.
Helsvig, K. (2107). Reform og rutine. Kunnskapsdepartementets historie (1945–2017), Oslo: Pax forlag.
Hernes, G. (1986). «Kan man ha ambisjoner i Norge?», Dagbladet 31.12.1986, s. 4.
Hovedkomiteen (1968). Retningslinjer for en norsk forskningspolitikk. Melding nr. 1, Oslo: Hovedkomiteen.
Kallerud, E. (2019). «Vekst, prioritering og omstilling. Norsk forskningspolitikk gjennom 50 år på 50 minutter», Espen Solberg og Claes Lampi (red.), Kunnskapsreiser. Innblikk og overblikk fra NIFUs historie 1969–2019, Oslo: NIFU, s. 91–106.
Kallerud, E. (2020).«Faser og paradigmer i etterkrigstidens forsknings- og innovasjonspolitikk», Forskningspolitikk, 16.10.2020, https://www.fpol.no/periodiseringer/.
Kirke- og undervisningsdepartementet (1976). St. meld. nr. 35 (1975–76) Om forskningens organisering og finansering, Oslo.
Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet (1993). St. meld. nr. 36 (1992-1993), Forskning for fellesskapet, Oslo.
Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet (1999). St. meld. nr. 39 (1998–1999). Forskning ved et tidsskille. Oslo.
Kleppe, Per (2003). Kleppepakke. Meninger og minner fra et politisk liv, (Aschehoug) Oslo.
Kultur- og vitenskapsdepartementet (1982). St. meld. nr. 119 (1980–81) Om utviklingen i forskningens organisering og finansering. Oslo.
Kultur- og vitenskapsdepartementet (1982b). St. medl. nr. 69 (1981–82), Tillegg til St. meld. nr. 119 (1980–81) Om utviklingen i forskningens organisering og finansiering. Oslo.
Kultur- og vitenskapsdepartementet. (1985). St. meld. nr. 60 (1984–1985). Om forskningen i Norge, Oslo.
Kultur- og vitenskapsdepartementet (1989). St. meld. nr. 28 (1988–89). Om forsking. Oslo.
Kunnskapsdepartementet (2009). St. meld. nr. 30 (2008–2009), Klima for forsking. Oslo.
Kunnskapsdepartementet (2013). Meld. St. 18 (2012–2013). Lange linjer – kunnskap gir muligheter. Oslo.
Kunnskapsdepartementet (2014). Meld. St. 7 (2014-2015). Langtidsplan for forskning og utdanning 2015–2024. Oslo.
Kunnskapsdepartementet (2016).Ved et vendepunkt: Fra ressursøkonomi til kunnskapsøkonomi. Produktivitetskommisjonens andre rapport. Oslo.
Kunnskapsdepartementet (2018). Meld. St. 4 (2018-2019). Langtidsplan for forskning og utdanning 2019–2028. Oslo.
Larsen, P. O. (2003). Forskningens Verden. Prydhave. Nyttehave. Vildnis, (Aarhus Universitetsforlag), Aarhus 2003.
NIFU (2020). www.foustatistikkbanken.no; historiske data, finansiering, mill. kr, 1970–2017, løpende priser; FoU-årsverk etter sektor, 1970–2013.
Det norske videnskaps-akademi, Senter for grunnforskning. https://cas.oslo.no/no/, lest 26.8.2019.
NOU 1981: 46. Grunnforskningens vilkår i Norge. Oslo, 1981, («Gjærevollutvalget»).
NOU 1988: 28. Med viten og vilje. Oslo 1988, («Hernesutvalget»).
OECD. (1980). Technical Change and Economic Policy (“The Delapalme report”), Paris: OECD.
Ruivos, B. (1994). «’Phases’ or ‘Paradigms’ of Science Policy?», Science and Public Policy, 21 (3), June, 157–164.
Schauz, D. & D. Kaldewey. (2018). «Why Do Concepts Matter in Science Policy”, Désirée Schauz og David Kaldewey (red.), Basic and Applied Research: The Language of Science Policy in the Twentieth Century, New York, Oxford: Berghan Books.
Schmelzer, M. (2018). The Hegemony of Growth. The OECD and the Making of the Economic Growth Paradigm. Cambridge: Cambridge University Press.
Scordato, L.&V. Schwach (2020). Samfunnsoppdrag grønt skifte. «Missions»: politikk, modell og praksis i forskning og innovasjon, NIFU Arbeidsnotat 2020: 4.
Skoie, H. (1984). Norsk forskningsorganisasjon i etterkrigstiden. Melding 1984:8, Oslo: NAVFs utredningsinstitutt.
Solberg, E.; Kallerud, L. Lyby og K. Wendt (2021). Fra politikk til praksis. En studie av Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning som styringsverktøy, Arbeidsnotat 2021:12, Oslo: NIFU.
Stokes, D. E. (1997). Pasteur’s Quadrant. Basic Science and Technological Innovation, Washington, D.C.: Brooks Institution Press.
Store norske leksikon (2009). «Tore Olsen,», https://snl.no/Tore_Olsen, 14.2.2009, lest 08.03.2021.
Tvedt, K.A.& E. Lie. «Francis Sejersted», Store norske leksikon, https://snl.no/Francis_Sejersted, 5.8.2019, lest 22.11.2019.
Utdannings- og forskningsdepartementet (2005). St. meld. nr. 20 (2004–2005), Vilje til forsking. Oslo.
Walløe, L. & Det Norske videnskaps-akademi (1999). Norsk forskning ved sekelskiftet : Tid for gjennomtenkning. Oslo: Det norske videnskaps-akademi.
Det norske videnskaps-akademi, Senter for grunnforskning. https://cas.oslo.no/no/, lest 26.8.2019.
Hernes, G. (1986). «Kan man ha ambisjoner i Norge?», Dagbladet 31.12.1986, s. 4.
Forskningspolitisk råd, 1988, NAVF – en FoU-partner med utviklingspotensiale, FR 1988:1, Oslo, («Lindqvistutvalget»).
Gulbrandsen, M. (2000), Research quality and organizational factors: An investigation of the relationship. Dr. avhandling, NTNU, Trondheim.
Gulbrandsen, M. og L. Langfeldt. (1997). Hva er forskningskvalitet? En intervjustudie blant norske forskere, NIFU rapport 9/97.
Helsvig, K. (2007). Elitisme på norsk. Det Norske Videnskapsakademi 1945–2007, (Novus/DNVA), Oslo 2007.
Kallerud, E. (2012). «FoU-begrepets normative og politiske aspekter», Randi Søgnen og Egil Kallerud (red.), FoU-begrepet under press. Om møtet mellom forskningspolitikk og forskningsstatistikk, (tapir akademiske forlag), Trondheim 2012: 31–48.
Kallerud, E. (2019). «Vekst, prioritering og omstilling. Norsk forskningspolitikk gjennom 50 år på 50 minutter», Espen Solberg og Claes Lampi (red.), Kunnskapsreiser. Innblikk og overblikk fra NIFUs historie 1969–2019, (NIFU), Oslo 2019: 91–106.
Meld. St. 18 (2012–2013). Lange linjer – kunnskap gir muligheter. Oslo: Kunnskapsdepartementet.
Meld. St. 7 (2014-2015). Langtidsplan for forskning og utdanning 2015–2024. Oslo: Kunnskapsdepartementet.
Meld. St. 4 (2018-2019). Langtidsplan for forskning og utdanning 2019–2028. Oslo: Kunnskapsdepartementet,
NOU 1981: 46. Grunnforskningens vilkår i Norge. Oslo, 1981, («Gjærevollutvalget»).
NOU 1988: 28. Med viten og vilje. Oslo 1988, («Hernesutvalget»).
NOU 1991:24. Organisering for helhet og mangfold i norsk forskning. Oslo 1991, («Grøholtutvalget»).
NOU 2011: 6. Et åpnere forskningssystem. Kunnskapsdepartementet (Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon. Informasjonsforvaltningen).Oslo 2011, («Fagerbergutvalget»).
NOU 2016: 3. Ved et vendepunkt: Fra ressursøkonomi til kunnskapsøkonomi. Produktivitetskommisjonens andre rapport, Kunnskapsdepartementet (Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon. Informasjonsforvaltningen). Oslo 2016 («Hatlenutvalget»).
NOU 1981: 30. Forskning, teknisk utvikling og industriell innovasjon. En vurdering av den offentlige støtte til teknisk-industriell forskning og utvikling i Norge. Oslo 1981 («Thulinutvalget»).
OECD. (1980) Technical Change and Economic Policy. Science and Technology in the New Economic and Social Context, Paris: OECD, (“Delapalme-rapporten”).
Sarewitz, D. (2016), «Saving Science», The New Atlantis, nr. 49, spring/summer 2016: 4–40.
Schmelzer, M. (2016). The Hegemony of Growth. The OECD and the Making of the Economic Growth Paradigm. (Cambridge University Press), Cambridge.
Skoie, H. Norsk forskningsorganisasjon i etterkrigstiden. Melding 1984:8, NAVFs utredningsinstitutt, Oslo 1984.
St. meld. Nr. 71 (1972–73), Langtidsprogram for 1974–1977, Oslo: Finansdepartementet.
St. meld. nr. 35 (1975–76), Om forskningens organisering og finansering, Oslo: Kirke- og undervisningsdepartementet.
St. meld. nr. 119 (1980–81), Om utviklingen i forskningens organisering og finansering, Oslo:
St. meld. nr. 60 (1984–1985). Om forskningen i Norge, Oslo: Kultur- og vitenskapsdepartementet.
St. meld. nr. 28 (1988–89). Om forsking. Oslo: Kultur- og vitenskapsdepartementet.
St. meld. nr. 36 (1992-1993), Forskning for fellesskapet, Oslo: Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, (Oslo), 1993.
St. meld. nr. 39 (1998–1999). Forskning ved et tidsskille. Oslo: Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet.
St. meld. nr. 20 (2004–2005), Vilje til forsking. Oslo: Utdannings- og forskningsdepartementet.
St. meld. nr. 30 (2008–2009), Klima for forsking. Oslo: Kunnskapsdepartementet.