Det er for tidlig å skrive den endelige evalueringen av forskningens rolle i håndteringen av Covid-19. Likevel: Vi kan allerede nå fastslå at dette vil bli stående som et av de fremste eksemplene på en mobilisering av forskning i møte med en alvorlig krise.
Forskningspolitikks lederartikkel: Per Koch
Det har ikke vært lett. For de forskningsmiljøene og bedriftene som har arbeidet for å finne en løsning på krisen, har også selv blitt rammet. Sykdom, karantener, reiseforbud, krav om fysisk avstand og sviktende inntekter har gjort det mye vanskeligere å få organisert det arbeidet som må til. Ikke all forskning kan gjøres fra et hjemmekontor.
Likevel: Vi har sett en imponerende internasjonal innsats, med en stor vilje og evne til å sette av de nødvendige ressursene og med samarbeid på tvers av landegrenser, institusjoner, bransjer og fagdisipliner. Nasjonale regjeringer har aktivt samarbeidet med internasjonale institusjoner som Verdens helseorganisasjon,
Det globale forskningssamarbeidet for beredskap mot smittsomme sykdommer (GLOPID-R), Koalisjonen for epidemisk beredskap og innovasjon (CEPI), Bill og Melinda Gates stiftelse og Wellcome Trust. Mye tyder på at det internasjonale apparatet som er satt opp for å takle kriser av denne typen, har klart å levere, i hvert fall på den biologiske og medisinske siden.
Korona-pandemien har vært brukt som et eksempel på en «uforutsett krise». Det var den ikke. Epidemiologisk og historisk forskning enes om at slike sykdommer vil oppstå. Man kan jo derfor lure på hvorfor denne kom som en overraskelse. Mye tyder på at det har vært en kombinasjon av byråkratisk handlingslammelse og politisk vanstyre som førte til at dette viruset, i motsetning til andre, har fått slik en ødeleggende virkning.
Det kan, for eksempel, se ut som om grunnen til at kineserne ikke fikk kontroll på smitten i de tidlige fasene, var kompleksitet og risikovegring i de politiske og administrative systemene.
I USA bestemte president Donald Trump seg for at politisk makt var viktigere enn menneskeliv og saboterte systematisk forsøk på å redusere virusets virkninger. Det Trump hadde forstått var at samspillet mellom mennesker og natur også er et kulturelt fenomen. Menneskenes handlinger styres ikke primært av forskningsartikler og statistikk, men av kulturelle verdier, psykologiske trekk og fordommer – på godt og vondt.
Samtidig som forskerne har blitt sett på som heltene i dette dramaet, har andre forstått dem som våpen i «elitens undertrykkelse av vanlige folk». Noen politikere har nørt opp under fordommer og konspirasjonsteorier, ikke fordi de ikke tror på forskerne, men fordi fornektelse synes politisk opportunt. Dette er en forskningspolitisk utfordring.
Dette betyr ikke at vi skal falle tilbake til den gamle fortellingen om forskerne som de kunnskapsrike og objektive observatørene som forteller de uopplyste massene hvor skapet skal stå. Forskning har vært brukt til å opprettholde eksisterende maktstrukturer, som – for eksempel – gjennom stigmatiseringen av selvstendig tenkende kvinner som hysteriske, homofile og transkjønnede som mentalt syke og fargede mennesker som evolusjonært mindreverdige.
Vi må se kritisk på forskningens rolle i samfunnet. Men når det gjelder koronaen, bærer argumentene ofte mer preg av kynisk manipulering enn av konstruktiv kritikk.
Det ligger en viktig lærdom i dette: Når vi skal gjøre opp regnskapet for forskningens og forskningspolitikkens møte med pandemien, må vi se på de epidemiologiske, sosiale, politiske, økonomiske og kulturelle systemene under ett. Forskningen står ikke utenfor samfunnet. Den er en del av samfunnet.
Foto: Undefined Undefined