I sitt innspill til arbeidet med ny forskningsmelding har Norsk studentorganisasjon kommet med forslag om en ny satsing på studentaktiv forskning. NSOs leder beskriver og begrunner forslaget i denne kronikken.
KIM O. KANTARDJIEV, LEDER, NORSK STUDENTORGANISASJON
leder@student.no
Det har knyttet seg stor spenning til den kommende stortingsmeldingen om forskning, i universitets- og høgskolesektoren så vel som i instituttsektoren og i samfunnslivet. I mer enn ett år har Kunnskapsdepartementet og de to ministrene som har hatt ansvaret for meldinga, hentet både inspirasjon og innspill fra interessenter både i inn- og utland. For Norsk studentorganisasjon (NSO) har det vært spesielt viktig å få gjort sammenhengen mellom forskning og utdanning til et av de viktigste elementene i meldinga. Også den forrige forskningsmeldinga hadde en viss vekt på denne koplingen, men vi har forsøkt å få det enda mer eksplisitt og enda tydeligere.
Koplingen mellom forskning (jeg sier forskning, men dette innebærer også utviklingsarbeid) og utdanning kan ha ganske mange elementer. Den «tynneste» forståelsen av fenomenet er at utdanningen skal være basert på den nyeste forskningen. Noe flåsete innebærer det at man ikke skal lyve. Langt nærmere studentenes forståelse av forskningsbasert utdanning kommer man når man forstår det som en trening i vitenskapelige arbeidsmetoder og vitenskapelig forståelse. Akkurat hva dette innebærer i forskjellige fagfelt vil variere, men den grunnleggende ideen er at man skal være nærmest mulig forskeren, både i arbeidsmetoder og resultater.
Hvorfor er det viktig at studentene ikke bare lærer, men lærer gjennom selv å delta i en forskningsprosess? For å starte med det mest åpenbare: Hvis vi er enige om at det er et kunnskapshierarki i UH-sektoren (og det er de fleste enige om) der vitenskapelig ansatte er øverst, gir det seg selv at jo nærmere studentene er å «være forsker», jo bedre er det. Videre så lærer studentene mer av å praktisere faget selv enn å bli fortalt hva som er eller ikke er riktig. Dette fratar ikke vitenskapelig ansatte deres privilegium å legge til rette for læring og fritar dem heller ikke fra det, men det endrer det i noen grad fra å lære bort til å fasilitere for læring.
Studentene er ressurser i forskningen
Det er verdt å merke seg at fordelene ikke begrenser seg til studentenes læring. Holbergprisvinneren i år, Manuel Castells, påpekte at utbyttet han hadde av å snakke med studentene var enormt fordi han stadig fikk nye problemstillinger fra dem. Likeledes brukte fjorårets vinnere av utdanningsprisen ved Norges Handelshøyskole sine studenter til å finne resultater og nye problemstillinger. Poenget er enkelt: 230 000 studenter er en enorm ressurs. Brukt riktig kan den bidra til å løfte forskningen i Norge. Ubrukt er den et bortkastet potensial.
Det er også et sterkt argument for å bygge ut utdanning at det veldig raskt kan bli Norges «komparative fortrinn» internasjonalt. Vi er allerede bedre enn mange andre til å ivareta denne koplingen, og selv om vi neppe kan konkurrere med de verdensledende i ett og alt, kan ikke det å ha et helt utdanningssystem som matcher de beste i verden, overvurderes. Fremover kommer vi til å måtte konkurrere om de beste hodene også internasjonalt, og da bør utdannings- og forskningssamarbeidetvidereutvikles. Vi kan rekruttere de mest motiverte studentene i verden samtidig som vi òg hegner om forskningsinteressen til de norske studentene.
Studenter formidler forskning til samfunnet
Studenter er samtidig den beste kanalen for å formidle forskning. Tidsskrift leses av en håndfull interesserte forskere, mens studentene hvert år fyller viktige samfunnsposisjoner. Først og fremst er dette viktig fordi det bidrar til å utvikle samfunnet. Og studenter som har hatt nær kontakt til forskningen, er antagelig mer tilbøyelige til å bruke den i arbeidslivet. Selv kynisk egeninteresse fra forskere burde tilsi at studentene burde møte mer forskning, det er i verste fall bare en tidsutgift til inntekts ervervelse. Jeg tror også oppriktig at samfunnets vilje til å bære kostnadene ved forskning, spesielt langsiktig grunnforskning, vil avhenge av en oppvoksende generasjon som selv har sett nytten av forskningen og dens metoder. Uten studenter med interesse for forskning, intet samfunn med interesse for forskning.
Denne interessen bygges gjennom å gjøre studenter til aktive deltagere i forskning, ikke bare passive mottagere av den. Studenter må få kjennskap til forskningen som utføres på institusjonen, men de må også selv kunne påvirke den. Studentaktiv forskning handler altså om å gjøre studentene til forskere, om enn i mindre skala enn vitenskapelig ansatte. Og det er ingen grunn til å begrense det til høyere nivåer i utdanningsløpet. Det finnes utallige gode eksempler på at forskning drevet av studenter fungerer også på lavere grad.
Norges forskningsråd bør ha ansvaret
Det er i den sammenheng NSO har foreslått at det i Norges forskningsråd legges til rette for studentaktiv forskning. Vi har bedt om at det opprettes en egen pott til studentforskning. Dette har vi bedt om av tre grunner: For det første betyr det å legge det til Forskningsrådet å likestille ideen om studentenes forskning med de vitenskapelig ansattes. Ingen er så naiv at de tror det vil være det samme nivået på forskningen, men essensen er at dette ikke er tøvete prosjekt, men et seriøst forsøk på å gjøre studentene til deltagere i forsknings-Norge. Da kan vi ikke gi det til noen som ellers ikke forvalter forskningsmidler.
Det andre poenget med å knytte en slik pott til Forskningsrådet er at det vil gjøre det enklere å kople sammen forskningen som gjøres på institusjonene, og den forskningen som studentene vil utføre. Studentene verken bør eller kan være frikoplet fra det faglige arbeidet på institusjonen, og dermed er det naturlig at det blir forvaltet av det organet som forvalter annen (program-)forskning.
Sist, men slett ikke minst, kan dette bidra til at oppsplittingen mellom forskning og utdanning minker. Med stadig flere organ som forvalter og bidrar til å utvikle forskjellige deler av UH-sektorens oppgaver, er det en reell fare for at disse oppgavene ikke blir sett i sammenheng. Det har vi ikke råd til når det er koplingen mellom forskning og utdanning som står på spill.
Det er ikke store summer som skal til for å få en stor effekt. Studenter skal ikke investere i infrastruktur eller leie inn forskere med undervisningsfri. Men de kan ha behov som ikke blir dekket verken av deltidsjobben eller av institusjonene, og det bør det finnes mulighet til. Kanskje bør også programmene i Forskningsrådet ha et større innslag av den samme tanken. Hvorfor gis det ikke ekstra midler til forskningsprosjekter som ønsker å trekke studentene med i forskningsarbeidet?
Stortingets ønske
Et av de viktigste punktene i den kommende stortingsmeldinga vil være hvordan forskningen forholder seg til utdanning. I forrige melding ba Stortinget regjeringen om «på egnet måte komme tilbake til Stortinget om hvordan man i størst mulig grad kan sikre studentaktiv forskning». Dette er en ypperlig anledning til å følge opp merknaden. Spørsmålet er om det vil være gode intensjoner med få løsninger, eller om man klarer å være ambisiøs og ikke minst følge opp ambisjonene med rammevilkår som gjør det mulig å gjennomføre dem. Dette gjelder like mye studentene som det gjelder de vitenskapelig ansatte.