I Norge har vi hatt en lang politisk debatt om hva man skal gjøre med den sunkne tyske WWII-ubåten U 864 utenfor Fedje. Min påstand er at den politiske debatten om hva man skal gjøre med ubåten viser hvorfor vi i Norge trenger et bedre og mer uavhengig system for kunnskapsinnhenting.
Matthias Kaiser, professor, Universitetet i Bergen
Til tross for ekstremt lang saksbehandling er beslutningsgrunnlaget fortsatt ufullstendig og tydeligvis også ensidig. Man har unnlatt å trekke inn uavhengig ekspertise, og da særlig nasjonal og internasjonal akademisk ekspertise, samtidig som man har tillatt embetsverket å legge føringer på prosessen som formidler feil forståelse av problemstillingen og feil inntrykk av presisjon.
67 tonn med kvikksølv
Hva dreier saken seg om? Ombord i ubåten finnes verdens største punktkilde av kvikksølv, omtrent 67 tonn av det. Vraket ble funnet i 2003, og man begynte å utrede hva man skulle gjøre med ubåten og dens last. Valget står prinsipielt mellom å heve ubåt-skrogene med kvikksølvlasten intakt, eller å dekke til ubåten med sand, grus og stein.
Uansett hva som velges, så er det et politisk valg av stor betydning, både for regionen, for hele kysten og for mennesker nå og i fremtiden. Regjeringen og Stortinget har derfor lagt stor vekt på at denne beslutningen må ha en god basis i vitenskapelig-teknisk ekspertise. Dette er jo det man vanligvis mener med kunnskapsbasert politikk (evidence-based policy).
Det er mange forhold en ansvarlig beslutningstaker trenger å få vite noe om: Hvor farlig er egentlig dette kvikksølvet? Er det mulig å la det bare ligge der det er nå, i og med at det har ligget der allerede i nærmere 70 år? Og hvis vi må foreta oss noe, hvor mye haster det? Hvilken teknologi har vi til rådighet for eventuelt å trygge denne kilden under vann eller å heve den? Er det betydelig risiko knyttet til våre ulike handlingsmuligheter, og hvor stor er denne risikoen? Og hva slags risiko snakker vi da om, fare for mennesker, for havet, for matkjeden? Hva med oppdrettsnæringen og dens internasjonale marked, vil den kunne berøres av hva man foretar seg med ubåten? Eller vet vi for lite, er det stor usikkerhet om alt dette?
Og selvfølgelig også det spørsmålet som ofte interesserer politikere mest: Hva med kostnadene, har vi råd til alt det som rent teknisk sett er mulig? Og ikke minst, har vi en grunnleggende etisk forpliktelse overfor samfunnet og fremtidige generasjoner til å trygge denne forurensningskilden på beste måte?
UiBs ekspertgruppe
Undertegnede tilhører en selvoppnevnt «ekspertgruppe» fra Universitetet i Bergen (UiB) sammen med Anders Goksøyr (miljøtoksikolog) og Einar Sletten (kjemi). Vi har bistått Fedje kommune i denne saken.
Da vi snakket med stortingspolitikere i slutten av 2018, ble de forbauset over at vi som fagfolk satte spørsmålstegn ved det informasjonsgrunnlaget de så langt hadde forholdt seg til.
Vår intervensjon var ikke i første omgang basert på at vi var uenige i de konklusjoner som Kystverket hadde formidlet til regjeringen, men at vi var dypt kritiske til kunnskapsgrunnlaget for å foreta en politisk beslutning som i vår vurdering er utilstrekkelig. Og vi ser feilen i prosessen som var ment å skaffe til veie slik kunnskap, mens vi fortsatt mener at avveiningen av berørte verdier med rette tilhører den politiske sfæren. Fortsatt har denne situasjonen ikke forandret seg grunnleggende, til tross for at samferdselsministeren tilsynelatende har erkjent at han mangler viktige kunnskapsbiter.
Risikovurderingen
Vesentlige elementer i vår kritikk retter seg mot den foreliggende risikovurderingen. Den er basert på en standard- og enkel metode for risikovurdering som brukes i mange sammenhenger som ikke kan være for komplekse. Men dette er problemet: Kvikksølvmetylering på havbunnen over tid er faktisk et svært komplekst fenomen.
Det foreligger nok vitenskapelige studier som viser at kvikksølv i havet før eller siden vil forvandles til metylkvikksølv som spres både i havbunnen og i sjøvann. Dette er en høypotent miljøgift som påvirker alt organisk liv i havet, og som spres med havstrømmene videre til hele Nord-Atlanteren. Risiko?
Poenget er at vi ikke har data til å anslå når dette vil kunne skje, og derfor er det like sannsynlig i neste uke som om 200 år. Men det vi vet, er at det vil skje og da sannsynligvis med slike katastrofale konsekvenser. Så langt har man ikke foretatt en såkalt verste-falls-analyse der man beskriver den mulige spredningen og de tilknyttede skadevirkningene av metylkvikksølv. Den foreliggende risikoanalysen nedskriver konsekvensen ved å anslå en lav sannsynlighet for det.
Man har også unnlatt å inkludere annen form for risiko i de foreliggende vurderingene. Et eksempel er omdømmerisiko for oppdrettsnæringen og turismen. Vil Norge kunne oppleve økonomiske skadevirkninger uavhengig av den faktiske forurensningen i havet? Vil eksempelvis en kritisk utenlandsk presse kunne føre til tap i salg av norske havbruksprodukter eller til reduksjon av turisme i Norge?
Etiske vurderinger
Jeg stiller meg også svært kritisk til at man har unnlatt å fremføre etiske vurderinger i denne saken. Har vi ikke et etisk ansvar for ikke å gjøre livet verre for fremtidige generasjoner? I OSPAR-konvensjonen forplikter vi oss til føre-var-prinsippet. [OSPAR er en avtale mellom 15 nasjoner og EU om å beskytte det marine miljøet i Nordøst-Atlanteren, red.anm.] Ifølge dette prinsippet har vi en etisk forpliktelse til å ta ansvar i situasjoner med grunnleggende usikkerhet ved å gå til tiltak nå som er de mest effektive for å redusere mulige nåtidige og fremtidige skader på mennesker og miljø. Dette er også i samsvar med Grl §112.
Kostnadene (det vil si: kostnader nå) har vært brukt til å favorisere tildekking framfor heving av vraket. Imidlertid har vi uten problemer funnet ut at det foreligger fastpris-tilbud for heving som er i samme størrelsesorden som for tildekking. Hvis umiddelbare kostnader var så viktige i beslutningsprosessen, hvorfor har ikke det blitt formidlet til beslutningstakerne?
Kystverket og konsulentselskapene
Resultatet av min analyse av hva som har gått galt i denne prosessen, er at man har overlatt å forvalte et svært komplekst saksfelt til et embetsverk som verken har kompetanse til eller erfaring med det. Embetsverket, i dette tilfellet Kystverket, har støttet seg på konsulentfirmaer som de mener bør ha tilstrekkelig innsikt i saksfeltet. Ensidighet, interessekonstellasjoner og mangel på aktuell vitenskapelig kunnskap er bygget inn i en slik prosess. Og til slutt går det prestisje i saken.
Academia Europaea og Det norske vitenskapsakademi har nylig presentert SAPEA-rapporten Making sense of science som beskriver blant annet den mekanismen som EU-kommisjonen nå har utarbeidet for å sikre seg uavhengige og balanserte fremstillinger av den aktuelle kunnskapen i svært komplekse saksfelt som trenger politisk handling. Her mobiliserer man bredt sammensatt akademisk ekspertise fra flere land for å ha et godt grep på aktuell kunnskap.
Saken omkring U 864 viser tydelig at Norge trenger nettopp en slik mekanisme for å hindre kunnskapssvikt på det politiske plan og overdrevne forventninger til embetsverket. Og min vurdering av U 864 vil være at en slik uavhengig vitenskapelig mekanisme faktisk vil vise svakhetene i Kystverkets favorisering av tildekkingsalternativet, og lande entydig på heving som eneste etisk forsvarlige handlingsalternativ.
Innlegg i debatten som fulgte denne artikkelen:
- Føre-var-prinsippet og mulige miljøkatastrofer, om kvikksølvet i ubåtvraket på Fedje, av Nils Roll-Hansen, Knut Bjørlykke, Per Aagaard og Jørgen Stenersen
- Shit happens! (Mer om ubåten på Fedje og vitenskapens rolle i politikken), av Matthias Kaiser, Anders Goksøyr og Einar Sletten, Universitetet i Bergen
Bilde fra Kystverkets animerte video om U 864.