Svein Frisvoll argumenterer for et langt sterkere fokus på instituttsektoren i arbeidet med langtidsplanen for forskning og høyere utdanning.
Svein Frisvoll, direktør Ruralis – Institutt for rural- og regionalforskning
I disse dager sparkes innspillsrunden til revisjonen av regjeringens langtidsplan for forskning og høyere utdanning i gang. Dette er selve masterplanen som skal sette kursen for politikkutviklingen og investeringene i forskning og høyere utdanning.
Tre overordnede mål tegnes opp: Styrket konkurransekraft og innovasjonsevne, møte store samfunnsendringer og utvikle fagmiljøer av fremragende kvalitet.
På Kunnskapsdepartementets oppstartsseminar 21.05.21 ble det snakket mye om utdanning og om universitetene, og man kom med store ord om behovet for nyvinninger, som innovasjons-HUB-er, for å få omsatt grunnforskningen til samfunnsnytte. Kunnskapsaktørene som utgjør instituttsektoren (og som allerede har det å møte samfunnsutfordringer og omdanne grunnforskning til anvendt nytte som sin raison d’etre), ble ikke nevnt med et eneste ord.
Hva er det som gjør at instituttsektoren, med sine anslagsvis 9000 problemløsende og samfunnsutfordringsorienterte forskerårsverk, som hver dag arbeider med det som langtidsplanen søker å oppnå, ikke nevnes i samme åndedrag som universitets- og høgskolesektor (UoH), teknologioverføringskontorer (TTO) og innovasjons-HUB-er når Kunnskapsdepartementet sparker i gang revisjonen av langtidsplanen?
Instituttsektoren er jo etablert for nettopp å løse de tre overordnede målsettingene som tegnes opp i langtidsplanen: å omsette vitenskapens metoder, begreper og dyder til nytteverdi og konkurransekraft.
Ubalanse i forskningspolitikken
Kunnskapspolitikken er i stor grad en politikk av og for UoH-sektoren. Det er denne sektorens interesser som dominerer det politiske ordskiftet og de politiske løsningene.
Langtidsplanen reflekterer dette. Institutt nevnes for eksempel 54 ganger, mens universitet nevnes 269 ganger i gjeldende langtidsplan (Meld. St. 4, 2019–2028).
Løsningene kommer der hvor politikerne kan påvirke: bevilgningsbrevene til UoH-sektoren og Forskningsrådet. Universitetenes vekst kommer i stillinger som utøver forskning, ikke undervisning. Politiske myndigheter kan i liten grad øke antall studenter (etterspørsel etter undervisning), men de kan øke kapasiteten til forskning i UoH-sektoren.
Om vi skal tolke Kunnskapsdepartementets innretning på oppstartsseminaret, overses 9000 forskerårsverk i instituttsektoren i visjonene for et forskningssystem som skal vris over mot nytte for å øke verdiskapingen og løse samfunnsutfordringer.
De store samfunnsutfordringene er tverrfaglige og tverrsektorielle, hvor teknologi, kultur og samfunn er sammenvevd. Det innebærer at langtidsplanens overordnede mål avhenger av at grunnfinansieringsløftet må favne bredere enn å bare gjødsle den teknologiske forskningskapasiteten.
Manglende arbeidsdeling
I 2002 fikk UoH-sektoren en ny finansieringsmodell som stimulerer universitetene til å rigge seg til å hente ekstern forskningsfinansiering. Universitetene styres med andre ord til å bli mer lik instituttsektoren, istedenfor å rendyrke undervisnings- og grunnforskningsoppdraget.
Resultatet blir et system hvor universitet og institutt konkurrerer på ulike vilkår om de samme midlene i et forskningsråd som drukner i søknader om forskningsbevilgninger.
Langtidsplanen bør se UoH- og instituttsektor som komplementære aktører, ikke bare i forskning, men også for det arbeidslivet studentene skal inn i etter endt utdanning. En bedre arbeidsdeling mellom instituttsektor og UoH kan avhjelpe midlertidighetsproblematikken i UoH. Instituttsektoren er en fruktbar karrierevei for forskertalenter som ønsker å bygge kvalifiserende vitenskapelig kompetanse. UoH-sektoren bør rendyrkes som undervisnings- og grunnforskningsinstitusjoner.
Universitet, institutt og konsulentbransjen fyller ulike roller i kunnskapsøkonomien, og det er store forskjeller mellom disse aktørene. Universitetene har utdanning og utvikling av de vitenskapelige disiplinene som primæroppgave. Instituttsektoren gjør vitenskapelig forskning motivert og finansiert av etterspørsel og anvendbar nytte. Konsulentbransjen gjør det oppdragsgiver vil, uten forskningsetiske forpliktelser.
Instituttsektorens styrke sammenlignet med de andre aktørene i kunnskapsøkonomien, er å forene vitenskapens metoder, begreper og dyder med relevans og nytte. Dette gir oppdragsgiver og samfunn en kunnskapsproduksjon som står seg: troverdig, vanskelig å parkere, og den treffer samfunnets behov.
Ubalansen svekker Norges evne
Ubalansen i forskningspolitikken kan øke avstanden mellom utfordringene vi som samfunn må finne løsninger på og kunnskapens mulighet til å forløse samfunnet fra utfordringene vi står overfor. Dermed svekkes mulighetene til å oppnå det langtidsplanen forsøker å oppnå.
For det første: Ubalansen i forskningspolitikken ledsages av en ubalanse i forskningsfinansieringen, hvor man kan se for seg at Forskningsrådet dras i retning av å i større grad bli et finansieringsinstrument for nær fullfinansierte universiteter. Dette drar Forskningsrådets vurderingskriterier bort fra de finansierende sektordepartementenes uttrykte kunnskapsbehov på vegne av sektorer og samfunn (vurderingskriterium «relevans»), og over til fremragende vitenskap.
For det andre: Kunnskapens legitimitet henger sammen med hvordan forskningen finansieres og hvordan den gjennomføres. Omstillings- og endringsprosessene Norge står foran, vil være omstridte, det vil være vinnere og tapere, ulike fremtidsønsker og ikke minst ulike måter å forstå både problem og løsning på. Derfor vil kunnskapen være omstridt.
Forskningsetikken sikrer kunnskap som har legitimitet over tid. Problemstillinger, metoder, design og bemanning har godt av en åpen ekstern og uavhengig evaluering. En transparent nytteorientert finansiering i åpen konkurranse i Forskningsrådet med en uavhengig og ekstern vurderingsprosess vil være viktig for å dempe mistro.
Målene i langtidsplanen forutsetter en sterk og mangfoldig instituttsektor
Uten instituttsektoren mister Norge den vitenskapelige kunnskapsproduksjonen som er orientert mot etterspørsel og motivert av anvendelse. Man mister forskerne som ønsker å være til nytte når man har et samfunnsbehov større enn disiplinbidraget.
Et godt sted å starte for å styrke Norges mulighet til å nå målene i langtidsplanen, vil være å legge inn et løft for hele instituttsektorens grunnfinansiering. De 3 milliarder kronene som Riksrevisjonen fant ubrukt i UoH-sektoren1, vitner om et visst handlingsrom til å gjøre omprioriteringer som bedrer mulighetene til å nå de anvendte målene som langtidsplanen staker ut.
Hovedbilde: SolStock.
Mer om Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning.
1 Revisjonsrapport for 2018 om ubrukte budsjettmidler ved universiteter og høgskoler.