EGIL KALLERUD, FORSKNINGSPOLITIKK
Da regjeringen nylig la fram sin nye EU-strategi, fikk vi med den det første endelige forskningspolitiske dokumentet fra denne regjeringen. Ellers foreligger mest programformuleringer og mandater for påbegynte prosesser: en agenda i sju punkter, mandat for utvalget som skal vurdere finansieringen av UH-sektoren, varsel om strukturmelding for universitets- og høgskolesektoren i 2015, en «lekkasje» om seks generelle hovedprioriteringer i kommende høsts langtidsplan. En strategi for forskningsinstituttene foreligger, men den er signert Forskningsrådet. I tilleggsproposisjonen for 2014 var regjeringen tydelig og konkret i sin satsing på næringsrettet FoU, men om dette temaet har det siden vært stille. Foreløpig altså fortsatt mer prosess og signaler enn ferdig politikk og tydelig retning for utviklingen.
Hovednyheten i strategien for forsknings- og innovasjonssamarbeidet med EU-samarbeidet er først og fremst et nytt toprosentmål (se artikkel i dette nummer av Forskningspolitikk som har noe av det samme ved seg som et annet og velkjent og veletablert toprosentmål: at næringslivets FoU skal heves til to prosent av BNP (fra 0,7 i 2012). Felles for begge mål er at ambisjonene er høye, men også at realismen ikke er overbevisende. Begge mål samsvarer godt med regjeringens erklært høye, generelle ambisjoner for sin forsknings- og innovasjonspolitikk, men heller ikke det nye toprosentmålet ledsages av virkemidler som er egnet til å underbygge sannsynligheten for raske og omfattende effekter. Ingen nye eller vesentlig sterkere tiltak føyes til dem en også har hatt i perioden da norsk retur har gått tilbake. Å øke EU-returen så mye som 60 prosent kan vanskelig oppnås uten vesentlig kraftigere lut, f.eks. i form av høyere nasjonal medfinansiering, eller ved å gjøre mer nasjonal forskningsfinansiering betinget av internasjonal finansering.
En test på realiteten i ambisiøse mål kan også være om de framsettes og begrunnes på en slik måte at det tydelig er tatt høyde for prioriteringsutfordringene. Å gjøre mye mer av noe fører gjerne til at mindre må gjøres av noe annet. For eksempel: i det nye globale forskningspolitiske landskapet, for å låne et begrep fra en annen artikkel i dette nummer av Forskningspolitikk,, skjer svært mye viktig på forsknings- og innovasjonsområdene utenfor og uavhengig av Europa. Da kan det ikke utelukkes at kraftig aktivitetsøkning i Europa kan gå på bekostning av høye mål for økt samarbeid med så mange som åtte land utenfor Europa, blant dem Kina, India og USA. Det er grunn til å følge med på i hvor stor grad slikt samarbeid hemmes eller stimuleres ved at det, ifølge strategien, i stor grad skal skje som samarbeid med andre tredjeland innenfor rammen av Horisont 2020 og ERA.
Blant kriteriene som god politikk bør vurderes etter, er ikke bare om målene er høye og ambisiøse, men også om virkemidlene er proporsjonale og effektive og om prioriteringsomkostninger er synliggjort. Neste anledning for slike vurderinger blir høstens langtidsplan og budsjettproposisjon; vi velger forhåpningsfullt og i beste mening ikke helt å tro ministeren på hans ord om at EU-strategien blir den største forskningspolitiske begivenheten i hele 2014.