Forskning

Leder: Får vi mer enn kjepphester og gammelt nytt?

Fagerbergutvalget er i gang, og har flagget sin, eller i hvert fall lederens, tilnærming til den pålagte oppgaven. Det er positivt at utvalget går tidlig ut for å skape debatt og egge til innspill. Utvalget har et bredt mandat og skal videreutvikle sentrale elementer i norsk forskningspolitikk. Utspillene så langt gjør likevel Christian Hambros advarsel til utvalget om å tøyle sin trang til forskningspolitisk omkamp betimelig.

Vi ser oppnevningen av utvalget som et ledd i vendingen i norsk forsknings-politikk som ble innledet i forskningsmeldingen fra 2009: en ensidig forsknings-politisk debatt om innsats og generelle ressursmål bør utvides til i større grad også å handle om hva man gjør med og får ut av ressursene. Handlingsromutvalget brakte debatten om det første spørsmålet noen skritt videre, Fagerbergutvalget skal gi bedre grunnlag for å besvare det andre.

Fagerbergutvalgets åpne arbeidsform gjør det mulig for utenforstående å registrere, påpeke og eventuelt korrigere mulige skjevheter og mangler før resultatene foreligger som faits accomplis. Det kan være ett godt utgangspunkt at utvalget formulerer spørsmålet om hvorvidt forskningssystemet er velfungerende som et spørsmål om balanse, og om hensynet til åpenhet, fornyelse og mangfold i tilstrekkelig grad er ivaretatt. Men grunnlaget for en debatt om brede systemspørsmål av denne art må være analyser og dokumentasjon, ikke umiddelbar saling av kjepphester. Det er dét det ser ut som når «fri forskning» allerede nå blir fremmet som sesam-sesam-løsning for de fleste påståtte skjevheter i systemet. Forskningsrådets spesielle ordning for fri forskning er del av et mye videre spørsmål om grunnforskningens omfang og plass, og det er et åpent, og empirisk, spørsmål i hvilken grad mer fri forskning er et riktig og effektivt virkemiddel for fornyelse og mangfold. Åpen konkurranse på rent vitenskapelig grunnlag favoriserer gjerne etablerte grupper og modne fagfelt, og det er minst like sannsynlig at en oppskalert ordning for fri forskning forsterker snarere enn løser problemet med manglende åpenhet, mangfold og fornyelse. Og en løsning på spiss/bredde-dilemmaet etter den formel Vitenskapsakademiets preses har spilt inn – «å styrke spissene er samtidig å styrke bredden» – er ikke et tilsynelatende paradoks, det er en virkelig selvmotsigelse.

De problemstillingene utvalget så langt har reist reflekterer ikke at den siste forskningsmeldingen tilførte norsk forskningspolitikk nye overordnede mål. Vi ser en tydelig dreining i internasjonal forsknings- og innovasjonspolitisk debatt, ikke minst i OECD og EU, mot at bidrag til løsning av sosiale og globale «utfordringer» – klima, miljø, ulikhet og fattigdom, helse – får status som overordnede forsknings- og innovasjonspolitiske mål på linje med de mål for økonomisk vekst og konkurranseevne som i tiår har hatt det ubestridte hegemoniet på disse arenaene. Forskningsmeldingen reflekterer denne vendingen, og det ville framstå som et virkelig paradoks om en bred, systemrettet utredning om resultater, måloppnåelse og formåls-effektiv ressursprioritering gjennomføres som om slike viktige politiske målendringer ikke er relevante for oppdraget. Men det reiser nye og andre spørsmål enn de som lar seg besvare med synspunkter på om det er publikasjoner eller siteringer som bør telle(s), eller med nye estimater på størrelsen av den (samfunns)økonomiske avkastning av FoU.

EGIL KALLERUD
Redaktør