EGIL KALLERUD, FORSKNINGSPOLITIKK
I løpet av få dager fikk norsk forskning flere gode nyheter. Mange gleder seg over og soler seg i nobelprisen, budsjettforslaget for 2015 viser god realvekst, og langtidsplanen leverte tallfestede opptrappingsplaner. Sammenhengen mellom plan og budsjett er god; særlig for to av tre opptrappingsmål – vitenskapelig utstyr og hjemhenting av mer EU-midler – er opptrappingen allerede på stø kurs. Vekstposter for øvrig er tydelig koplet til de overordnede hovedmålene i planen for verdensledende fagmiljøer og innovativt næringsliv. Særlig er satsingen på næringsrettet FoU betydelig og tydelig. Men om synsvinkelen på budsjettet utvides noe, blir bildet mer nyansert. Da ser en også at det er nullvekst og realnedgang i FoU-bevilgningene fra andre næringsdepartementer enn Nærings- og fiskeridepartementet; satsingen på toppforskning framstår mest som et signal til institusjonene om selv å satse, og det er lite eller ingenting til tematiske prioriteringer generelt og «store samfunnsutfordringer» spesielt.
At veksten er ujevnt fordelt, er naturligvis legitimt og ofte nødvendig; politikk er politikk, og prioritering av noe går gjerne på bekostning av noe annet. Og regjeringen skal krediteres for tydelighet, ikke bare om hva den prioriterer, men også om det som ikke er omfattet av dens høye ambisjoner for forskningen. Om en ser på veksten og den økte doseringen av enkelte virkemidler, er det langt på vei dekning for regjeringens karakteristikk av egen politikk som kjennetegnet av høye(re) ambisjoner, selv om en selvsagt kan diskutere om dette «noe mer» fullt og helt er et taktskifte.
Men det er når en ser på skyggesidene ved budsjett og langtidsplan – det som ikke vokser, eller har realnedgang, det som omtales uforpliktende eller usynliggjøres – at spørsmålet melder seg om det er snakk om et skifte i politikk som er noe mer og annet, enn bare «mer av det samme». Ta f.eks. uttellingen for den ene av langtidsplanens tre overordnede hovedmål – «å løse samfunnsutfordringer». Riktignok var ikke den rødgrønne regjeringen spesielt tydelig i sine prioriteringer, men «globale utfordringer» framsto – i hvert fall på papiret, dvs. i forskningsmeldingene – som noe i retning av en signatur for dens politikk. Den kunne også høste kreditt for at Klimaforliket – modellen for så vel utfordringsdrevet forsknings- og innovasjonspolitikk som forpliktende flerårige opptrappingsplaner – skjedde på dens vakt. Det kan da framstå som en signifikant kursendring at «prioriteringen» klima, miljø og miljøvennlig energi kommer særlig dårlig ut i det første budsjettet som fullt ut er denne regjeringens eget.
Og i langtidsplanens omtale av utfordringsmålet er det lite spesifikt og forpliktende i det løselig beskrevne mangfoldet av temaer som er tilordnet vidtfavnende prioriteringer. Planen legger ressurser i potten for å oppfylle tre tallfestede opptrappingsmål på formål som Kunnskapsdepartementet selv har det fulle budsjettansvaret for. Den mulige konsekvensen av det er at KD står tilbake med få eller ingen budsjettmessige virkemidler som pådriver og koordinator for tverrsektorielle tematiske og/eller utfordringsdrevne satsinger. Om så skjer, er det kun historie tilbake av erfaringene – og suksessen – med forskningsfondet generelt og klimaforliket spesielt.