EGIL KALLERUD, FORSKNINGSPOLITIKK
Regjeringen har fått det som den ville: Stortinget har gitt sitt tydelige klarsignal til at den kan gjennomføre de foreslåtte fusjonene og utrede ytterligere noen. Deler av Stortinget savner riktignok, som vi selv, det tydelige kvalitetsperspektivet som skulle prege reformen og bestemme dens innhold. Det altoverveiende fokuset på fusjoner markerer vel så tydelig tilhørighet til regjeringens generelle politikk for å etablere større, «robuste» enheter i offentlig virksomhet– som i politiet og kommunesektoren. At fusjoner kan skape bedre «forutsetninger» for kvalitet er selvsagt, men lite etterprøvbart. Men med bruk av generell kvalitetsideologi, kombinert med trusler om tvangsfusjon, har regjeringen vist gjennomføringskraft og kan ikke konkret tas på at kvalitet ikke (også) er med i bildet. Men få substansielle strukturspørsmål er så langt direkte adressert, det er i senere faser de egentlige struktur- og kvalitetsoppgavene skal håndteres, i første rekke av og innenfor sterke(re) autonome institusjoner. Ikke overraskende fikk institusjonsledelse en sentral plass i meldingen, det skal sterke ledere og handlekraftige styrer til for å løse krevende oppgaver med høyt konfliktpotensiale – som avvikling av studieprogrammer og omfordeling av forskningsressurser. Men de bør få mer å gå etter, ennå er det langt fram til en fullstendig politikk for kvalitet, arbeidsdeling og konsentrasjon.
At fusjonene så langt har gått så glatt gjennom, har åpenbart mye å gjøre med at det over tid er vokst fram en utbredt oppfatning om at for lite er oppnådd med flere års mild SAK-politikk, og at tiden er inne for å ty til sterkere lut – i tråd med Stjernøutvalgets diagnoser og forslag fra 2008. De har i 2015 fått ny aktualitet og betydelig legitimerende kraft. Også utvalgets forslag til framgangsmåte er fulgt til punkt og prikke: be institusjonene selv fremme forslag om hvilke andre institusjoner de vil slå seg sammen med.
Men fra dette punkt tar utvalget og Meld. St. 18 av i ulike retninger. Spriket er påfallende stort i synet på virkemidler for styring på systemnivå, der utvalget var utførlig, mens meldingen er knapp og unnvikende. Kontrasten reiser spørsmålet om hva regjeringen egentlig har i ermet for sin egen styringsrolle, om noe. Utvalgets ene virkemiddel var utviklingsavtaler; meldingen tar ikke stilling til om det nært beslektede forslaget fra finansieringsutvalget om såkalte UKP-avtaler skal innføres eller ikke; men om så skjer, skal det ikke svekke institusjonenes autonomi. Utvalget ville gjøre utstrakt bruk av strategiske bevilgninger; i forslaget til nytt finansieringssystem er de strategiske bevilgningene forsvunnet inn i basiskomponenten – som skal ses samlet, igjen for å verne om institusjonenes autonomi. Utvalget mente at finansieringssystemet, den gang i hovedtrekk det samme som i dag, var del av problemet og ville redusere de resultatbaserte bevilgningene og øke de strategiske; meldingen foreslår å videreføre hovedtrekkene i finansieringssystemet og øke den resultatbaserte andelen. Til syvende og sist ser det ut som om meldingens hovedgrep for økt arbeidsdeling er frivillig overføring av studietilbud institusjonene imellom; det kan bli for lite og for svakt. At alt som kan assosieres med top-down-styring behandles med varsomhet, er naturlig; institusjonenes autonomi står og bør stå sterkt. Men den kan heller ikke være absolutt og urørlig; om alle effektive virkemidler for systemstyring fjernes fra den politiske verktøykassen, kan også ny SAK(S)-politikk bli amputert – på sin måte.