En svensk antologi ser på humanioras og samfunnsvitenskapenes betydning i samfunnet.
Vera Schwach, forsker 1, NIFU
I antologien gransker tolv bidrag hvilke virkninger humanvitenskapene har hatt og har i det svenske samfunnet. Forskerne vil forstå hvordan denne kunnskapen preger samfunnet og undersøker hvordan forskning forflytter seg mellom akademia og andre samfunnsarenaer. Tilsvarende tradisjoner finnes i Norge og det øvrige Norden, og boken fra grannelandet bør vekke stor interesse.
Et svar kommer allerede i innledningen med erklæringen: «Mange ganger handler det om relativt ukjente innsatser som faktisk gjennomsyrer og dypt forandrer samfunnene våre.» (s. 11, oversatt her). Innlederne, Linus Salö, Mats Benner og Sverker Sörlin slår fast at nærheten mellom humanvitenskapelig kunnskap og politikk har lange tradisjoner i Sverige (s. 23–24). I boken omfatter «humanvitenskap» både humaniora og samfunnsvitenskap.
Kunnskapens virkninger
Innlederne søker en treffende språklig fellesnevner for de mangeartede forbindelsene mellom vitenskapelige studerkamre og områder utenfor fagsamfunnet av forskere. De fester seg ved ordet kunnskapens virkninger.
Diskusjonen om begrep som treffsikkert karakteriserer forskningens mangeartede effekter på det svenske samfunnet og samvirket mellom vitenskap og politikk, fortsetter i bokens ti andre kapitler og i Sörlins avsluttende kommentar.
Utredninger og komitearbeid
De ti enkeltstudiene veksler mellom analyser av institusjonelle strukturer og humanvitere som kunnskapsbærere og brobyggere. I seks av dem danner komitevesenet og utredninger helt, eller delvis, grunnlagsmaterialet.
Kildevalget kan indikere to ting: For det første kan det tilkjennegi at humanvitenskapelig fagekspertise ofte har virket via utredninger og komitearbeid, som igjen har vært sentrale kanaler for vitenskapelig innflytelse i fagforvaltning og politikkutforming. For det andre kan kildevalget gjøre at bordet fanger: Det styrer hva vi betrakter som vesentlige kanaler og innholdet i humanvitenskapens påvirkning. Andre former, som eksempelvis muntlig formidling i radio- og fjernsynsprogrammer eller skoleverket, kan slik forsvinne av syne.
Kommunikasjonsideologi
Heldigvis inneholder antologien tre artikler som balanserer inntrykket. Det er Linus Salös om morsmålsundervisning (s. 145–172) og Linnea Hanells om klarspråk som «kommunikasjonsideologi», for å bruke hennes eget ord (s. 92–119), og Fredrik Bertilssons bidrag om hvor gjennomgripende et nytt menneskesyn har vært i det svenske sivilforsvarets planleggingsvirksomhet (s.120–140).
I sin artikkel om vitenskap og politikk som grensearbeid peker Mats Benner på at noen av de mest sentrale reformprogrammene i svensk 1900-talls politikk var tuftet på tette bånd mellom akademia, forvaltning, politikk og brede samfunnsinteresser. Det gjaldt for boligpolitikk, skattepolitikk, pensjonspolitikk og familiepolitikk. Med skifte til mål- og resultatstyring i 1990-årene, endret utredningene karakter fra langsiktig politikkutforming til kortsiktige vurderinger av effektiviteten i tiltakene (s. 200–220).
Tobias Dalberg går lenger tilbake og påpeker at mellom 1900 og 1950 mangler det, med noen unntak, systematiske undersøkelser av hvordan vitenskapelig ekspertise i komiteer bidro til kunnskapsspredning og sirkulasjon i offentlig forvaltning (s. 37–59).
Per Wisselgren tar for seg samme periode og stiller det retoriske spørsmålet: Hva gjorde kvinnelige samfunnsvitere mens mennene skrev samfunnsvitenskapenes historie? Det korte svaret er at mange av kvinnene drev forskning utenom universitetene, gjerne knyttet til spørsmål om kvinners stilling, familie og husholdning. Forskningen skjedde ofte ubemerket, men har vært av fundamental samfunnsbetydning (s. 64–91).
Velferdssektoren og komitevesenet er også emne for Luise Bringselius i hennes studie av «tillitsdelegationen» (s. 221–250).
Akademia og samfunnssamvirke
To kapitler har ståsted akademia. Ulrika Bjare og Eugenia Perez Vico belyser forestillinger om samvirke i den svenske høyskoleloven (s. 251–280). De peker på en dobbelthet ved universitetenes oppfatning av samfunnskontrakten: nemlig forskjellen mellom forskningsformidling og samfunnssamvirke, og skriver: «Det finnes et enklere bilde av samvirke som forskningsinformasjon og deltakelse i offentlig aktivitet. Det vil si aktiviteter som innebærer en popularisering av forskning snarere enn en interaktiv kunnskapsutveksling.» (s. 252, oversatt her).
Björn Hammarfelt peker på sin side på en høyst uviss verdsetting av samfunnssamvirke når vitenskapelige stillinger besettes i samfunnsøkonomi og historie (s.281–306).
Sara Edenheim tar en avstikker til Tyskland og historikerstriden der (s.173–199). Hun viser at humanvitenskapenes samfunnsvirkninger, her belyst med historiske forklaringer om årsaksforhold og sammenligning mellom fascismen og kommunismen, blir brukt politisk.
Et tap av bevisstheten om humanvitenskapens samfunnsbetydning
Humanvetenskapernas verkningar er en viktig påminnelse om de mangeartede, ikke alltid åpenbare, koblingspunkter mellom kunnskapsbygging og samfunnsbruk. I sin avsluttende kommentar poengterer Sörlin at vi bør tenke grundig over hvilke virkninger humanvitenskapelig kunnskap faktisk har i samfunnet.
Siden 1980-tallet har denne kunnskapen kommet i bakgrunnen, mens naturvitenskap, medisin og teknologi har stått i forgrunnen når det har vært tale om samfunnsnytte og forskningens effekter. For Norges del kunne man tilføye økonomi som et dominerende kunnskapsfelt. Sörlin poengterer at samvirketanken og virkningshistorier i denne boken i seg selv er et uttrykk for et tap av bevisstheten om humanvitenskapens samfunnsbetydning, et tap man ennå ikke har hentet seg inn fra. Sörlin mener å se et tidsskifte og etterlater slik leseren forhåpningsfull på humanioras og samfunnsvitenskapenes vegne (s. 307–323).
Humaniora har en vanskelig tilværelse i Norge i dag. Sammen med samfunnsvitenskapene slites mange forskere mellom interne krav til internasjonal synlighet og eksellense i forskersamfunnet og et bredere samfunnsoppdrag. Høstens debatt om forskningsformidling og forskernes forpliktelser overfor det norske samfunnet og språket vitner om det.
LINUS SALÖ (RED.):
HUMANVETENSKAPERNAS VERKNINGAR.
KUNNSKAP, SAMVERKAN, GENOMSLAG.
STOCKHOLM (DIALOGOS FORLAG) 2021,
325 SIDER, REFERANSELISTER.