Lederartikkel av Per Koch, Forskningspoltikk
Ola Borten Moes utnevning til minister for forskning og høyere utdanning kom som en overraskelse på mange. Jeg merket meg at noen av kommentarene gikk på manglende utdanning. Burde ikke en forsknings- og høyere utdanningsminister ha en god universitetsutdanning? Trenger vi ikke egentlig en sterk akademiker som kjenner godt til sektoren og som forstår forskning i denne stillingen?
Å kjenne saksfeltet er en fordel
La meg med en gang si at det er opplagt at en statsråd som kjenner saksfeltet hun eller han er satt til å forvalte, har en stor fordel. Lærekurven blir langt slakere, og vedkommende kan komme raskere i gang med de viktige sakene. Dette er taus kunnskap, kulturell innsikt og tilgang på nettverk som en outsider vil mangle. Spørsmålet er likevel om en «lavtutdannet» minister ikke kan kompensere for i hvert fall noe av denne mangelen på andre måter.
Hernes og Lilletun
Jeg tilbrakte det meste av 1990-tallet i Forskningsavdelingen i det som da var Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. Jeg arbeidet for og med flere ministre, og to av dem representerer ekstremene når det gjelder denne typen kompetanse.
På den ene siden hadde vi Gudmund Hernes, en verdensledende akademiker med stor innsikt i norsk høyere utdanning, ulike forskningsmiljøer og forskningens natur. På den andre siden hadde vi avdøde Jon Lilletun, som hadde ett år på framhaldsskole samt ett års handelskole. Begge blir med rette regnet som sterke og innflytelsesrike utdannings- og forskningsministre.
Det de hadde til felles var, slik jeg ser det, en stor evne til å kommunisere med alle slags mennesker, en intens nysgjerrighet og – fremfor alt – bred politisk erfaring. Jon Lilletun «beroliget» skeptiske universitetsledere ved å referere til sin søndagsskolebakgrunn. Det var en spøk som fanget opp betydningen av livserfaring og menneskekunnskap.
Politikk er også en kompetanse
Vi har forskningspolitikk og vi har forskningspolitikk. Politikk og politikkutforming representerer også en form for essensiell og kompleks kunnskap, mye av den taus og nettverksbasert, og mye av den basert på god innsikt i menneskets natur. Norge har hatt mange sterke politikere uten høyere utdanning: Einar Gerhardsen, Trygve Bratteli og Erling Norvik, for å nevne noen.
Men er det ikke viktig at UH-sektoren har en av sine i denne sentrale posisjonen? Rent maktpolitisk er dette naturligvis riktig. Det hjelper sektoren å ha noen som kjemper for deres interesser i regjeringen.
Men en forskningsminister blir ikke utnevnt som universitetenes og høgskolenes tillitsvalgte. Han eller hun representerer en regjering valgt av folket. Han eller hun er samfunnets tillitsvalgte. Det er samfunnets interesser forskningsministeren skal forsvare.
Vedkommende skal bruke sin innsikt i samfunnets utfordringer og se på hvordan forskningsmiljøene kan bidra til å løse de problemene og utfordringene samfunnet står overfor. Når en forskningsminister forsvarer den «frie grunnforskningen», er det strengt tatt ikke for å ta vare på forskerne, men fordi det er anerkjent at slik forskning spiller en viktig rolle for læring, nyskaping og problemløsning.
Samfunnets innovasjonsminister
En forskningsminister skal dessuten adressere hele forsknings-Norge, ikke bare universitets- og høgskolesektoren. I en forskningspolitisk kontekst spiller instituttsektoren og næringslivet like viktige roller, og i det øyeblikket du ser på hvordan FoU kan bidra til problemløsning og verdiskaping ute i samfunnet, blir det klart at forskningsministeren også er en innovasjonsminister. Det betyr at innsikt i nyskaping og omstilling i nærings- og samfunnsliv blir like viktig som innsikt i universitetenes indre liv.
Det er naturligvis urimelig å kreve at en minister skal kunne alt om alt dette. Han eller hun må måles på det de får til med det de kan og lærer selv, og på hvor gode de er til å gjøre bruk av andres kompetanse.
Foto av Gudmund Hernes og Jon Lilletun (Jarvin/wikmedia CC og Stortinget)