Malgorzata Cyndecka svarer på spørsmålet: «En utfordring til revidert LTP fra ditt ståsted; Hvilke nye elementer eller hvilke nye innretninger skulle du ønske at Langtidsplanen inneholdt, og hvorfor?»
På fredag den 18. februar arrangerer Universitets- og høgskolerådet og Forskningsinstituttenes fellesarena Samarbeidskonferansen 2021. Tema for konferansen er den neste utgaven av regjeringens Langtidsplan for forskning, som kommer i 2013. Forskningspolitikk presenterer, i samarbeid med arrangørene, innlegg fra sentrale aktører på det forsknings- og innovasjonspolitiske området.
Malgorzata Cyndecka, PhD Førsteamanuensis ved Juridisk fakultet, UiB
I diskusjonen om den reviderte Langtidsplanen er én ting uomtvistelig: Det mangler ikke samfunnsutfordringer man kan løse med økt kunnskap. Spørsmålet er hvordan man skal prioritere og forvalte ressursene som bevilges til forskning og høyere utdanning.
En fjerdedel av det norske offentlige forskningsbudsjettet forvaltes av Forskningsrådet, som deler ut milliarder kroner hvert år. Forskere ved norske institusjoner oppfordres til, og ofte forventes, å søke ekstern finansiering, og de aller fleste søker Forskningsrådet. Søkere møter en beinhard konkurranse der det bare er en brøkdel av søknadene som får tilslag.
Forskningsrådets prioriteringer og evalueringskriterier har derfor en stor betydning for både forskningen i Norge og for forskerne, særlig de som er i begynnelsen av sin akademiske karriere.
De siste ukene har det kommet mye kritikk rettet mot Forskningsrådet, dets prioriteringer, ressurs- og tidkrevende søknadsprosesser og faglige vurderinger av søknader. I mitt innlegg vil jeg gjerne ta opp to prioriterings- og evalueringskriterier som etter min mening brukes på en måte som kan hindre finansiering av samfunnsviktig og fremragende forskning.
Det første er Forskningsrådets tunge fokus på internasjonalisering. Flere som deltok i den offentlige debatten om Forskningsrådets tildelinger påpekte at forskningsprosjekter uten eller liten relevans i utlandet ikke prioriteres av Forskningsrådet. Denne påstanden ble bekreftet av avdelingsdirektør for Forskningsrådet da han i Morgenbladet ga uttrykk for at «Norske forskningsmiljøer forventes ikke bare å være relevante for norske samfunnsforhold, men å bidra til en internasjonal kunnskapsallmenning.»
Det er udiskutabelt at globale utfordringene ikke kan løses uten at forskere samarbeider på tvers av landegrenser, og internasjonalisering av forskningen er derfor helt avgjørende for at man lykkes. Spørsmålet er om all forskning skal måtte oppfylle kravet om internasjonalisering for å få finansiering. Er det mulig at en fremragende og svært relevant forskning ikke vil blir prioritert fordi man ikke kan bevise «impact» utenfor Norges grenser?
For en jurist som jobber med EØS-rett er det mest nærliggende å vise til NAV-skandalen som et eksempel på et skrikende behov for samfunnsrelevant forskning, men som vil bety fint lite utenfor Norge. De aller fleste eksperter som vurderer søknader er anerkjente internasjonale eksperter, noe som Forskningsrådet gjerne fremhever med jevne mellomrom. Spørsmålet er likevel om de har kompetanse til å vurdere relevansen av EØS-rett for det norske samfunnet som tross alt betaler for forskning finansiert av Forskningsrådet?
Internasjonalisering står sentral i EUs forskningsstrategi som Forskningsrådet tydeligvis er inspirert av. Denne inspirasjonen kan likevel ikke føre til at særnorske problemstillinger blir nedprioritert når norske forskningsmidler skal deles ut.
Det andre prioriteringskriteriet som bør diskuteres er tverrfaglighet. Det er bred enighet om at dagens komplekse samfunnsutfordringer, som klimaendringer, krever at forskere samarbeider på tvers av disipliner. Det er likevel ikke all samfunnsrelevant og fremragende forskning som skal løse store globale problemer. Det er heller ikke all forskning som kan være tverrfaglig på grunn av metodiske begrensninger. Tverrfaglighet for tverrfaglighets skyld er ikke noen oppskrift på nyskapende forskning, men kan fungere som en tvangstrøye. I lys av Forskningsrådets ønske om økt satsing på tverrfaglighet er det grunn til å spørre om dette vil utelukke finansiering av forskningsprosjekter som ikke er tverrfaglige.
Mens internasjonalisering og tverrfaglighet kan bidra til å løse morgendagens samfunnsutfordringer, kan et absolutt krav om internasjonalisering og tverrfaglighet i søknader om ekstern finansiering paradoksalt nok hindre finansiering av fremragende forskning. «One size does not fit all».
Hovedbilde: Filo/Forskningspolitikk