Få forskningspolitiske studier har interessert seg for forskningens betydning for nasjonal prestisje, og historikere har vært tilbakeholdne med å inkludere forskning og teknologi i sine studier av nasjonsbygging og nasjonal identitet. Tore Li vil bøte på denne bristen og tar for seg måter som vitenskap har bidratt til å bygge nasjoners selvfølelse på.
Vera Schwach, forsker 1, NIFU
I en velskrevet og vidsynt bok som innbefatter europeiske nasjonalstater, Nord- Amerika, India og Kina, løfter han fram en rekke historiske eksempler på forskning for stolthet og nasjonal prestisje. Forskning og teknologi for fedrelandet er tuftet på en imponerende gjennomgang av historisk og statsvitenskapelig faglitteratur. Boken gir leseren bred innsikt i politisk vilje som har gjort det mulig å finansiere kostbar forskning, og den viser hvordan,statsmakter har solt seg i glansen av vitenskapelige fremskritt, ære og selvbevissthet.
Forsidebildet viser første mann på månen i 1969, og det er knapt et tilfeldig valg, for mange av bokens eksempler er hentet fra atomenergi og romvirksomhet. Sammen med andre naturvitenskaper illustrerer romvirksomheten hvordan vitenskap har vært en motivasjon og politisk strategi for å demonstrere nasjonal styrke og enhet, til innenriks og utenriks bruk.
I sine sluttbetraktninger drøfter Li hvordan nasjonal prestisje og generell forskningskapasitet har bidratt til modernitet (s. 223–230). Modernitet er å forstå som bidrag til en allmenn politisk utvikling etter 1945. Li påpeker at de prosjekter som han kaller nasjonal modernitet, i æraen etter den kalde krigen, i Europa fra 1990-tallet av, er endret til det Li benevner internasjonal modernitet. Derimot skal Kina og India fremdeles befinne seg i nasjonal modernitet, en modus der vitenskap fremdeles først og fremst tjener som verktøy for å markere nasjonal tyngde og prestisje (s.215, 226–230).
Foruten atom og rom henter Li flest eksempler fra andre natur- og ingeniørvitenskaper samt fra «grunnforskning», som han bestemmer som akademiske institusjoner, nasjonal infrastruktur, nobelpriser og internasjonalt forskningssamarbeid (s.188, 192–201). Noen definisjon av begrepet grunnforskning finnes ikke, ei heller noen drøfting av hvor unike og/eller typiske de utvalgte eksemplene er. En annen sak er at skillelinjer mellom forskning, teknologi og vitenskap forblir uskarpe gjennom
boken.
Motiver for prestisje – bredde og spiss
Prestisje kan handle om å samle nasjonsstaten ved å bygge opp identitet og samhørighet, og/eller å skaffe landet, eller herskeren, omdømme og prestisje. Før 1940 var vitenskap i betydningen prestisje, slik jeg ser det, gjerne forstått som en kappestrid om, og mål på, landets sivilisatoriske nivå. Etter 1945 ble sivilisasjon erstattet med ideen om modernitet.
Li redegjør grundig og godt for situasjoner der statsmakter har satset på forskning og brukt vitenskap for å fremme modernitet og understreker betydningen av nasjonal prestisje (s. 103–178). Om jeg forstår Li riktig, bunner det hyppig brukte argumentet om tilbakeliggenhet og underlegenhet i forestillingen om at landet henger etter i utviklingen mot et moderne, vitenskapsbasert
samfunn.
Vitenskap i sin funksjon som nasjonalt prestisjeverktøy deler Li inn i to: bredde- og spissprestisje, kriteriet for delingen er forskningens fremste mål. Spiss-satsinger har nasjonal prestisje som sitt mål, mens andre hensikter er subsidiære. Breddesatsinger omfatter annen forskning med ulike mål: økonomisk utvikling, nasjonal sikkerhet, klima og miljø, eller allmenn kunnskapsbygging og velferdsoppgaver. For breddesatsinger kan nasjonal prestisje være en «kjærkommen bonus», dersom satsingene er vellykket (s. 57–61, 106, 180). Det har stor verdi å studere forskning ut fra dens politiske hensikter, men griper Lis enkle todeling forskningens mangeartede samfunnsmessige funksjoner og innflytelse?
Identitet versus realitet
Hos Li står forskning som prestisjeverktøy i sentrum. Langt på vei viker fokus på forskning og resultater plassen for teorier og fortolkninger av politiske intensjoner og retorikk. Men gir ensidige studier av forskning som et verktøy for nasjonal prestisje tilstrekkelig innsikt i vesentlige sider av vitenskap som fag og samfunnsaktivitet?
Bokens omtale av vitenskapelige polarekspedisjoner viser hvilket syn på vitenskap som de facto formidles når forskningsferder ender som markører for prestisje. Ekspedisjonene reduseres til enestående enkeltferder fristilt fra kunnskapsdannelse og andre politiske sammenhenger enn prestisje.
Slik innskrenkes Fridtjof Nansens ferd med «Fram» (1893–1896) til et uttrykk for bygging av nasjonal identitet og ære (s. 110, 130, 194–197). Nansens banebrytende forståelse av vannstrømmene i Polhavet og Framstredets betydning forsvinner, og med det et viktig stykke naturvitenskapens vitenskapshistorie. Fram-ferden handler også om hvordan naturforskere bygde polar- og havforskning, fagfelter som er helt avhengige av egnede fartøyer, instrumenter og opphold i spesielt ugjestmilde
strøk.
Med blikket festet hardt på prestisje blir det utydelig at Fram-ferden inngikk i en utforskningstradisjon med røtter tilbake til det tidlige 1800-tallet, der et viktig mål for polarferder var å finne alternative, nordlige, tidsbesparende seilingsruter mellom Europa, Asia og Amerika – en høyaktuell sak i 2019.
Kunnskapens kraft og prestisje
På tross av noen innvendinger, Forskning og teknologi for fedrelandet løfter fram en viktig side av forskningspolitikk: effekten av nasjonale, politiske intensjoner og retorikk. Gjennom det belyser boken sentrale argumenter for å virkeliggjøre prestisjefylte og kostbare forskningsprosjekter. Lis bok om vitenskap som har tjent til å styrke nasjonens selvfølelse i møtet med seg selv og andre, er lesning med rom for ettertanke og engasjerte kommentarer. I Norge der forskningspolitikk fremdeles er et lite utviklet fagfelt, utgjør Tore Lis bok om betydningen av nasjonal prestisje og ære et verdifullt faglig bidrag.
TORE LI:
FORSKNING OG TEKNOLOGI FOR FEDRELANDET. NASJONAL PRESTISJE SOM DRIVKRAFT FOR MYNDIGHETENES ENGASJEMENT I FORSKNING OG UTVIKLING. KOLOFON FORLAG, 2019: 249 SIDER, BIBLIOGRAFI.