Mer mangfold innenfor humaniora?

En ny kunnskapspolitisk prosess er i gang, om hvordan akademiske karrierer skal vurderes. Hvordan påvirker det humaniora i Norge? 

Ragnhild Lome for Forskningspolitikk

«En gang var gullstandarden for en humanist å publisere artikler og bøker henvendt til offentligheten. Det er ikke så merkelig», sier Helge Jordheim, som har stått bak Humaniora-rapporten i 2016 og lenge har engasjert seg i humanioras rolle i samfunnet. 

«Skillet mellom formidling og forskning er ikke så skarpt som i andre fag», sier han. «Humanioras secret sauce er nettopp den nære tilknytningen til offentligheten.»

Eller som det heter i rapporten: «For å forstå humanioras samfunnsrolle må vi forstå humanioras rolle som bidragsyter til og opprettholder av en offentlighet.»

I humaniora har det i mange år vært uttrykt misnøye med det bibliometriske vurderingssystemet som internasjonalt har rådet på universitetene. I dette bibliometriske vurderingssystemet har det motsatte av formidling vært premiert, nemlig publisering til fagfeller i lukkede akademiske kretsløp. Bibliometrien oppfordrer også til å skrive på engelsk, noe som fjernet publikasjonene ytterligere fra det offentlige norske ordskiftet.

Nå diskuteres det både på europeisk og nasjonalt plan hvordan en ny vurderingspraksis kan få innpass på universitetene. 

Gir disse nye diskusjonene om bredere vurderingspraksis anledning til å stille spørsmål om humanioras forhold til offentligheten, og hvordan man forholder seg til skillet mellom forskning og formidling?

Forskningspolitikk har snakket med et knippe humanister om de nye vurderingskriteriene.  

Arbeidet med NOR-CAM

«Det har skjedd mye de siste to årene», sier seniorrådgiver Ragnar Lie ved UHR. Han var sekretær for utvalget som foreslo NOR-CAM-matrisen i 2021. Et viktig formål med veilederen og matrisen var å åpne opp for mer fleksibilitet når det gjelder å vurdere akademiske forløp.

«Her ser vi den kjente ketchup-effekten; lenge kommer det lite, plutselig kommer alt. I flere år har det vært arbeidet med å fremme ansvarlig bruk av bibliometriske indikatorer. Nå er det flere prosesser som virker sammen, og som ser ut til å skape reell endring.» 

Lie mener noe lignende skjedde da Plan S ble lansert i 2018. «I 20 år hadde vi diskutert åpen tilgang til forskning. Så finner finansiørene sammen i cOAlition S, noe som fremskynder prosessen, ikke bare når det gjelder åpen tilgang. Hele landskapet for åpen forskning er endret betydelig siden 2018.»

Ved å utvikle NOR-CAM-matrisen ligger Norge i forkant i Europa, avslører Lie. 

«Vår analyse er at dette er spørsmål som kommer uansett, og som Norge ikke kan løse alene. Da kan det være lurt å være tidlig ute, og allerede ha diskutert en del av disse spørsmålene, før de kommer opp på europeisk plan», sier han.

Tidligere har Forskningspolitikk skrevet om merittering og kritikken av den bibliometriske vurderingspraksisen, ut fra en studie i Nederland, som konkluderte med at merittering og en forskers faktiske praktiske hverdag ikke henger sammen. (Se https://www.fpol.no/vil-vekk-fra-publiser-eller-doy/ )

Ubegrunnet frykt for bibliometri?

Bibliometriske metoder har særlig blitt tatt i bruk i land som USA, men mindre i Norden.  I Norge er derfor frykten for bibliometrien til dels ubegrunnet, mener dekan ved Humanistisk fakultet ved UiO, Frode Helland. Han sier at han «har lest gjennom samtlige ansettelsessaker på fakultetet de siste fire årene, og jeg har fortsatt til gode å se bibliometrien bestemme.»

Helge Jordheim er enig i at bibliometrien ikke er så utbredt i praksis i Norge, men sier likevel at han har «sett hvordan bibliometrien fører til at man ikke selv tar vurderinger og leser forskningsartikler, men stoler på at artiklene er av god kvalitet fordi de er utgitt på akademiske forlag eller i akademiske tidsskrifter.»

Den danske forskeren David Budtz Pedersen, som har forsket på humanioras innvirkning på samfunnet og gjennomført flere store humaniora-undersøkelser i Danmark, er enig:

«Selv om mange forskere er i stand til å forene publisering i internasjonalt anerkjente tidsskrifter med bredere formidling, har bibliometri og performance-indikatorer vært brukt av mange forskningsinstitusjoner til å belønne og promovere forskere.»

Med dette følger risiko for at «andre oppgaver, som humanistene tradisjonelt har ivaretatt, mister synlighet og tydelighet: for eksempel bidrag til den offentlige debatt, bidrag til myndighetsbetjening og bidrag til sivilsamfunnet», sier den danske forskeren. 

Humaniora og formidling

Man kan også koble dette sammen med humanioras relasjon til offentligheten, som Helge Jordheim nevnte i humaniora-rapporten fra 2016 – at humaniora skal både bidra og opprettholde en offentlighet.^[1]

Det lukkede kretsløpet som humanister vender seg til når de publiserer alene i fagfellevurderte artikler, ble nylig problematisert fra talerstolen på Littteraturhuset i Oslo, under Tidsskriftdagen den 27. oktober. Professor i nordisk litteraturvitenskap Eirik Vassenden beskrev der den akademiske publiseringsverdenen som et lukket system, hvor det finnes penger og ressurser, men hvor de allmennkulturelle tidsskriftene på norsk stort sett drives av idealisme, mange av dem uten forlagsstøtte.

Helge Jordheim mener at de nye vurderingskriteriene åpner opp for en helt nødvendig endring, nemlig å gi tilbake ansvaret for vurderingen til hvert enkelt fagmiljø, og gjøre den mer fleksibel:

«Bibliometrien er bare ett eksempel på risikoen for ansvarspulverisering i ansettelsesprosesser på institusjonene. For eksterne ansettelseskomiteer er det enkelt å argumentere bibliometrisk, mens interne komiteer gjerne bringer inn mer personlige egenskaper. Da er det en fare for at den helhetlige, egne kvalitetsvurderingen som skal ta alle kandidatens egenskaper og meritter i betraktning, pulveriseres.»

Her er vi inne på det Jordheim mener er viktig i diskusjonene om en ny vurderingspraksis. «De enkelte fagmiljøene og institusjonene må selv vurdere kvalitet, ikke outsource kvalitetsvurdering til andre.» 

Jordheim legger vekt på at denne kvalitetsvurderingen skal gjøres i ethvert fagmiljø uavhengig av hvorvidt noen kaller det formidling eller forskning. For «nettopp i humaniora er det ikke en knivskarp forskjell mellom forskning og formidling. God forskning kan finnes i begge deler.»

Dette vil ikke si at formidling og forskning skal smelte sammen. «Jeg sier ikke vi skal tilbake til den norske populærvitenskapelige boka som gullstandarden», sier Jordheim. «Men vi skal holde humanioras relasjon til norsk offentlighet ved like.»

Frode Helland ved UiO mener imidlertid ikke at det ligger i kortene at balansen mellom forskning og formidling skal mykes opp med nye vurderingskriterier, verken når det gjelder humaniora eller andre fag. Som leder for UHR Humaniora, hvor det for tiden diskuteres nye kriterier for opprykk til professor, med bakgrunn i blant annet vurderingsmatrisen NOR-CAM, sier han at dette arbeidet ikke er motivert av en misnøye med vurderingspraksisen på humaniora. Snarere har det å gjøre med at kriteriene fra 2013 ikke tar hensyn til den økte vekten som undervisningserfaring har i ansettelser i dag.

David Budtz Pedersen mener ikke man skal innføre noen særlige kriterier for humaniora. Men han legger til at «den påvirkning som forskningen skaper er i mine øyne langt større enn vi normalt tenker over. Og det skal belønnes og inndras i vurderingspraksisen».

Å belønne dette ligger nettopp i ARRAs krav om åpenhet og samarbeid, sier Budtz Pedersen. «Hvis man fortsatt i fremtiden vil oppmuntre til at humanistiske forskere bidrar og deltar bredt i samfunnet, er det viktig at disse kriteriene inngår i bedømmelsen av humanistiske forskere og forskningsmiljøer.»

Målsetting om å øke mangfoldet i humaniora

Et ord som går igjen hos flere som har arbeidet med de nye retningslinjene, er «mangfold». Ragnar Lie fra UHR understreker at det nye NOR-CAM-verktøyet gjør at flere kompetanser og typer av resultater vil kunne anerkjennes mer systematisk enn før ved ansettelse og i en karriere. Lie tror dette vil skape et bredere mangfold ved universitetene, ikke bare når det gjelder aktiviteter, men også, over tid, i sammensetningen av det vitenskapelige personalet.

«Et sentralt poeng både i NOR-CAM og de europeiske avtalene på dette feltet, er at ikke alle skal være like gode på alt» sier Lie. «Poenget med fleksibiliteten som ligger i rammeverket, er at de forskjellige institusjonene og fagmiljøene kan differensiere hver gang de utlyser en stilling. Slik kan man få inn forskjellige kompetanser, og motvirke at alle ansettelser legger en hovedvekt på publikasjoner.»

Dette er særlig viktig når det kommer til å stimulere til gode forskningsmiljøer, sier Lie. «Verktøyet kan altså gjøre det lettere å målrette rekruttering når man skal bygge gode fagmiljøer», fortsetter Lie. Står man og mangler noen som er veldig gode, f.eks. på forskningsdata, kan man profilere utlysning i den retning. NOR-CAM gjør slik fleksibilitet lettere.»

Han legger til: «Det som imidlertid diskuteres nå – og dette må gjøres i fagmiljøene selv – er hva som skal være terskelkriterier for faglig nivå, særlig knyttet til forskning og utdanningsfaglig kompetanse. Et grunnleggende premiss er at faglig kvalitet må ligge i bunn.» 

Nye plattformer muliggjør en bredere vurdering

Mangfold er også en viktig drivkraft for Alexander Refsum Jensenius, som er en av de humanistiske forskerne i Norge som har engasjert seg i arbeidet med de nye vurderingskriteriene. Han har engasjert seg først og fremst ut fra et tverrfaglig perspektiv, en type forskning de eksisterende vurderingskriteriene ikke gir så god uttelling for.

Jensenius legger særlig vekt på at de nye vurderingsformene kan spille sammen med ny teknologi og diskusjonene på et europeisk plan om åpen-data, for å gjøre flere aspekter ved den humanistiske forskningsprosessen mulig å vurdere. Og dermed åpne for å få andre spesialister inn på universitetene.

«NOR-CAM åpner nettopp for vurderinger, ikke bare av resultat, men også av forskningsprosessen. For humanister er dette kanskje ekstra viktig, fordi de ofte publiserer i andre former og mindre kollektivt enn på mange andre fagfelt.»

For eksempel, sier Jensenius, finnes det «mye data i humaniora, selv om humanister ikke er vant til å tenke på det de samler inn som ‘data’. Med nye publiseringsløsninger kan man dele lyd, bilde, video, tekstkorpus og andre former for data som kan belyse forskningsprosessen på en ny måte.»

«Å belyse forskningsprosessen kan for eksempel innebære å gå over til publiseringsløsninger som støtter åpen fagfellekommentering, hvor man åpent diskuterer både forskningsprosess og resultater», sier Jensenius.

Jensenius har et håp om at NOR-CAM-matrisen kan muliggjøre å vurdere dialog og kritikk, to viktige elementer i humanistiske forskningspraksiser.

«Jeg har selv eksperimentert med publiseringsplattformen Pubpub, som er utviklet av MIT Press, for å synliggjøre faglig diskusjon forut og i etterkant av artikler og bidrag til konferanser.»

Status nå

For tiden skapes det nasjonale møteplasser for å diskutere NOR-CAM og den europeiske avtalen. 2. november ble første møte i et nytt NOR-CAM-nettverk avholdt, med deltakelse fra 25 av UHRs medlemsinstitusjoner. Her er hensikten å dele erfaringer og beste praksis, både for å utvikle egne versjoner av NOR-CAM og for å diskutere praktiske og strategiske sider ved den europeiske avtalen. 

«Det som skjer med NOR-CAM, må nå koordineres med de enkelte institusjoner og med det som skjer på et europeisk plan. Dette er ikke noe Norge kan gjøre alene. Og den europeiske avtalen vil gjøre dette samspillet lettere. Her kan norske institusjoner delta og bidra gjennom å signere avtalen og dermed bli en del av den europeiske Coalition for Advancing Research Assessment – CoARA. Mye av den videre diskusjonen vil skje der», sier Ragnar Lie.

Og mye gjenstår å diskutere. «For dette arbeidet er jo ikke ferdig. Men nå har det endelig vokst fram en kunnskapspolitisk prosess som har et betydelig momentum, noe vi mener det er viktig å utnytte», avslutter Ragnar Lie.

Topp foto: Isbjorn

---

^[1] https://bit.ly/3GoFDIx