Mission Impossible?

Forskningspolitikks leder ser på muligheten av å gjennomføre missions eller målrettede satsinger i norsk forsknings- og innovasjonspolitikk. Virkemidler som Pilot-E viser at det faktisk er mulig, men fortsatt står politiske siloer,  rapportering i linja  og tradisjonell reservoar-tankegang i veien for innovasjonspolitiske grep som går ut over «mer til forskning».

Av Per Koch, redaktør

Det bladet du nå holder i hånden, var ment å skulle legges frem på Forskningsrådets kunnskapspolitiske konferanse den 24. mars. Den ble det av naturlige grunner ikke noe av.  En konferanse om missions ble skutt ned av akkurat den typen hendelse som målrettede satsinger er ment å skulle adressere. Konferansen er nå utsatt til november.

Corona-krisen er ikke «en svart svane», det vil si noe totalt uforutsett. Den er snarere det Michele Wucker har kalt «et grått neshorn», en utfordring du for så vidt er oppmerksom på, men som du ikke forstår.

Corona, en systemisk krise

Corona-krisen er ikke bare en medisinsk utfordring, hvor tester og vaksiner vil løse alle problemer. Krisen er en systemisk krise som endrer hele samfunnet og måten vi opptrer på. Butikkene er tomme for folk. Flyene står
på bakken. Konkursene truer.

I denne sammenheng gir Mariana Mazzucatos idé om missions god mening. Når du har identifisert en utfordring som truer velferd, demokrati, miljø eller fred, må du etablere målrettede satsinger, det vil si konkrete prosjekter, som setter samfunnet i stand til å håndtere krisen.

Joda, du skal investere mer i forskning på virus og virus-spredning, men det er bare en del av løsningen. Du må forstå psykologien som får folk til å reagere slik de gjør. Du må vurdere hva slags ringvirkninger epidemien får for de sosiale, politiske og økonomiske systemene som omgir oss. Du må forstå samspillseffekter og tilbakekoblinger. Da må du trekke veksler på de erfaringene alle de som er berørt av krisen, sitter inne med og sørge for at disse ulike formene for ekspertise beriker hverandre.

På tvers av siloer

Det betyr at vi må lære og samarbeide på tvers av disipliner, bransjer, sektorer og policyområder. Dette er mer enn en forskningspolitisk utfordring. Dette er mer enn en innovasjonspolitisk utfordring. Dette er en utfordring for alle politikkområder.

Problemet er at det politiske systemet ikke er satt opp for denne formen for samskaping. Jeg har selv sett hvor vanskelig det kan være å få departementene til å arbeide på tvers, i en kultur der alle blir målt på å levere i linja. Det blir mye Ludvig og lite Solan. Du trenger begge i en verden i forandring.

I noen departementer har man også tatt grep som gjør vondt verre. Som Espen Solberg påpeker i denne utgaven: I Kunnskapsdepartementet er forskningspolitikken i ferd med å bli et underbruk av universitets- og høgskolepolitikken, noe som svekker departementets evne til å bidra til en helhetlig forsknings- og innovasjonspolitikk.

Fortsatt lineær i tankegangen

Forskningsrådet er blitt så opptatt av «vitenskapelig kvalitet» (normalt forstått som publisering i prestisjetidsskrifter) at samfunnsrelevans og forskernes evne til å samarbeide med andre lett kommer i skyggen – og det selv om ledelsen understreker betydningen av bærekraftsmålene.

Når det gjelder forskerprosjekter, vurderer ikke ekspertgruppene lenger relevans i forhold til de strategiske utlysningene. Forskningsrådets administrasjon kan foreta slike vurderinger etter at karakterene er gitt, men da er allerede det meste av løpet kjørt.

Forskningsrådet svekker sin egen evne til å bygge opp fagmiljøer på områder der vi ikke har «eksellens». Matteus-prinsippet fører lett til faglig, institusjonell og intellektuell lock-in. Gitt at ekspertkomiteene ofte er befolket med professorer som har kommet der de er gjennom å utmerke seg innenfor eget fagområde, blir det risikabelt for forskningsmiljøene å satse på tverrfaglige prosjekter og nye former for samarbeid og læring.

I sin rapport til Forskningsrådet om norsk innovasjonspolitikk påpekte Technopolis at norsk innovasjonspolitikk fortsatt er ensidig fokusert på markedssvikt og systemsvikt. Systemet klarer ikke å håndtere en fremtidsrettet omstillingssvikt. Men det må det, om vi skal klare å håndtere kriser som endrer spillereglene for hvordan du kan og må opptre.

Jeg tror ikke missions er impossible. Ethan Hunt kom seg ut av klemma på Preikestolen, men han og hans venner klarte det fordi de tenkte utenfor boksen og brøt med etablert praksis.

Se også Egil Kallerud: Mission-orientert forsknings- og innovasjonspolitikk – hva er nytt?

Hovedfoto: Ethan Hunt (Tom Cruise) i Preikestolen (Foto: Paramount / Courtesy Everett Collection)