Kommunikasjon er en viktig del av det å drive med forskning. Likevel finnes det lite forskning på forskningskommunikasjon i Norge. I en tid med falske nyheter, eksplosjon av ulike mediekanaler, diskusjoner om befolkningens tillit til forskning og en stadig voksende stab av kommunikasjonsmedarbeidere, har Forskningsrådet bevilget penger til forskning på forskningskommunikasjon.
LINN MEIDELL DYBDAHL, forskningsassistent, NIFU
– Vi må bli mer bevisst på hva som fungerer i møtet mellom forskere og samfunn, sier Thomas Evensen, avdelingsdirektør i Forskningsrådet.
Evensen har vært med på å opprette FORSKKOMM, et av de første programmene som legger til rette for forskningsbasert kunnskap om forskningskommunikasjon i Norden.
Kravet til forskningskommunikasjon er i endring. Det går i retning av større åpenhet og større forventninger om at befolkningen skal kommunisere tilbake.
– Derfor trenger vi mer kunnskap om utviklingstrekk innen forskningskommunikasjon i Norge, og kunnskapen bør også være nyttig for praktikerne, poengterer Evensen.
FORSKKOMM skal gi grunnlag for læring, erfaringsdeling og identifisere nye muligheter for norsk forskningskommunikasjon.
Endret medielandskap
Flere forhold er med på å gjøre forskning på forskningskommunikasjon viktig.
Medielandskapet er i stadig endring. Tilfanget av nye plattformer for kommunikasjon har endret rammene for forskningskommunikasjon betraktelig. Vi ser et økende tilbud av podkaster, blogger og YouTube-filmer som formidler forskning, samtidig som de tradisjonelle redaksjonene har mindre ressurser til å drive med forskningsjournalistikk.
Sosiale medier har gitt forskere en ny plattform for å kommunisere sin forskning, og større anledning til å styre sitt kommunikasjonsarbeid.
Økt forventning til deltakende forskning
Samtidig møter forskere nye forventninger om å anvende forskningsmetoder som innebærer deltakelse av ulike samfunnsaktører gjennom forskningsprosessen. Forskning skal i større grad foregå for og med samfunnet.
Mer forskningssamarbeid på tvers av sektorer og disipliner innebærer andre krav til kommunikasjon. I deltakende forskning er kommunikasjon en stadig pågående dialog. Dermed er det ikke nok å drive med enveis formidling i slutten av forskningsprosessen. Kommunikasjon kan være så mye mer enn forskningsartikler, foredrag og kronikker.
Dette innebærer at vi må utvide forståelsen av hva som bør regnes som forskningskommunikasjon. Men det innebærer også at forskerne må lære seg andre måter å kommunisere på, andre sjangre og andre medier.
Å skrive en blogg-post eller lage en YouTube-video er noe helt annet enn å skrive en fagartikkel for Nature. Man må blant annet legge fra seg stammespråket og kommunisere på en måte som er enkel, men likevel korrekt og presis.
Ender man opp i en debatt i sosiale media, vil man fort oppleve at ikke alle deltakerne styres av fakta. På den annen side kan forskeren også få nye innsikter ved å delta i dialogen. Det kan være mye å lære i slik kommunikasjon.
Et nasjonalt ansvar for forskningskommunikasjon
Ifølge Forskningsrådets vedtekter er en av rådets hovedoppgaver å ha et nasjonalt ansvar for forskningsformidling og bidra til at resultater fra forskning blir tatt i bruk. Dette ansvaret har resultert i opprettelsen av Forskning.no, Forskningsdagene, Forskningsrådets formidlingspris og Nysgjerrigper. Den siste er rettet mot elever og lærere i barneskolen.
I tillegg har rådet arrangert praktiske kommunikasjonskurs for forskere og vært involvert i Forsker Grand Prix, som i bunn og grunn handler om å trene unge forskere i populærvitenskapelig formidling.
Noen av forskningsprogrammene har dessuten egne søknadsmidler som er myntet på kommunikasjonsaktiviteter. Nå har altså Forskningsrådet også lagt til rette for at det utvikles forskningsbasert kunnskap om forskningskommunikasjon.
Forskernes ansvar
I dag anslås det at det finnes om lag 300 kommunikatorer fordelt rundt på universitetene og instituttene. Hva gjør dette med rollefordelingen mellom forskere og kommunikatorer?
Selv om det nå er flere i forskningssektoren som jobber spesifikt med kommunikasjon, betyr ikke det at forskerne kan overlate alt kommunikasjonsarbeidet til dem. Mange kommunikasjonsmedarbeidere har dessuten et dobbelt mandat. De skal bidra til forskningskommunikasjon, samtidig som de har et ansvar for omdømmebygging og andre oppgaver som ikke nødvendigvis er knyttet til forskningskommunikasjon.
Altså vil fortsatt mye av kommunikasjonsansvaret naturlig ligge hos forskeren.
Tydeligere krav til kommunikasjon
Som del av arbeidet med nye søknadstyper skal Forskningsrådet i tiden fremover avklare hvordan kommunikasjon skal inngå som del av krav til virkning og effekter (impact) i deres utlysninger.
– Det er flere løsninger, for eksempel en skalérbar modell, der det er andre krav til kommunikasjonsplaner og mål for prosjekter som involverer ulike brukergrupper, enn kommunikasjon i enkelte grunnforskningsprosjekter, sier Evensen.
Han forteller at kommunikasjon i større grad skal kobles mot forskningens samfunnseffekter, slik vi har sett i Storbritannia og EU. I denne sammenhengen vil kommunikasjon være et viktig verktøy forskere har stor nytte av å kunne håndtere.
Smartere og mer tilpasset kommunikasjon
– I en travel forskerhverdag vet vi at forskningskommunikasjon lett blir en salderingspost, sier Evensen.
Han presiserer at den økte forventningen om kommunikasjon ikke nødvendigvis handler om mer kommunikasjon, snarere om smartere og mer tilpasset kommunikasjon.
– FORSKKOMM skal bidra til at vi får mer kunnskap om hva som fungerer eller ikke fungerer innenfor forskningskommunikasjon.
Tre prosjekter fikk finansiering på til sammen 7,6 mill. kr i første runde:
Samspill og kommunikasjon i samfunnsfaglig energiforskning (ENERGISAM)
Prosjektet ledes av Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) og studerer samspillet mellom forskere, forskningskommunikatorer og ulike brukere tilknyttet samfunnsvitenskapelige forskningssentre for miljøvennlig energi.
I tillegg til å forske på hvordan forskningskommunikasjon bidrar til å forme forskernes roller, praksiser og aktiviteter, skal ENERGISAM undersøke hvordan kommunikasjonsaktivitetene bidrar til at forskningen blir tatt i bruk utenfor akademia.
Å gi formidlingen en kropp
Prosjektet ledes av Arbeidsforskningsinstituttet ved OsloMet og tar for seg forskningsformidlingen som inngår i NTNUs kyborgprosjekt, hvor man forsøker å bruke biologiske nerveceller som komponenter i en robot. Prosjektet «Å gi formidlingen en kropp» bruker verktøy fra feltet «ansvarlig forskning og innovasjon» for å studere og eksperimentere med forskningskommunikasjonen i kyborgprosjektet over tid.
Prosjektet studerer både hvordan forskjellige fremstillingsmåter kan påvirke etiske diskusjoner om fremvoksende teknologi, og i hvilken grad kyborgforskernes egen formidling og kommunikasjon endres som følge av læring fra prosjektet.
Communicative Circuitry of the Green Shift (COGS)
Dette prosjektet ledes av Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo og skal følge kommunikasjonsaktivitetene til tre norske forskningsprosjekter som fokuserer på ulike aspekter av det grønne skiftet.
Målet er å forstå de institusjonelle betingelsene for å jobbe med forskningskommunikasjon, samt hvordan disse former selve kommunikasjonen.
Bilde av Thomas Evensen, Foto: Thomas Keilman, Forskningsrådet