Påstander om at Norge lider av «mastersyke» har vært mye diskutert i media denne våren. De dreier seg om at vi utdanner for mange mastergradskandidater i Norge og at dette medfører at stadig flere av dem blir mistilpasset på arbeidsmarkedet. En nylig publisert rapport fra NIFU gir ingen bekreftelse på tesen om mastersyke.
LIV ANNE STØREN, FORSKER, NIFU
liv.a.storen@nifu.no
NIFU la på et seminar 3. juni fram resultatene fra sin siste undersøkelse av mastergradskandidaters situasjon på arbeidsmarkedet et halvt år etter eksamen. De fleste kommentarene på seminaret tolket resultatene, slik vi selv gjør, dit hen at påstandene om «mastersyke» er svekket og avkreftet. Å søke kunnskap bør ikke betegnes som et sykdomssymptom. NHO er ikke enig i at tesen om «mastersyke» er svekket og kommenterer enkelte av resultatene slik på sine hjemmesider: «Bare 56 prosent av masterkandidatene får en jobb som faktisk krever mastergrad. Det viser NIFUs kandidatundersøkelse 2013. Dette stemmer med tilbakemeldingene fra våre bedrifter i NHOs kompetansebarometer, sier Are Turmo i NHO.» NHO gjentar synspunktet i NRKs spalte Ytring dagen etter seminaret, under overskriften «Mastersyke må ikke avfeies». At undersøkelsene Kompetansebarometeret og Kandidatundersøkelsen ikke er sammenliknbare, skal vi la ligge nå. Måten tallet «56 prosent» brukes til å argumentere for at Norge utdanner for mange mastere på, trenger imidlertid en kommentar. Et poeng i vår presentasjon av resultater fra Kandidatundersøkelsen var at selv om kandidattallet har økt voldsomt, har verken overutdanning eller andre former for mistilpasning blant nyutdannede økt i samme periode. Kandidattall og overutdanning på to tidspunkter med ti års mellomrom framgår av figur 1.
De tallene NHO trekker fram i sin kommentar, er altså ikke uttrykk for en ny situasjon. Andelen som er overutdannet (litt eller mye) for jobben som helt nyutdannet, har vært høy lenge, også før kandidattallene skjøt fart. Om det er slik at den store økningen i tallet på mastere er uttrykk for «mastersyke» og skaper økte vansker for kandidatene med hensyn til det å få relevant jobb, måtte man forvente at mistilpasningen på arbeidsmarkedet økte noenlunde i takt med økningen i tallet på mastergrader (selv når en tar hensyn til den generelle situasjonen på arbeidsmarkedet).
I NIFUs kandidatundersøkelse opererer vi med en kategori som kalles ufrivillig irrelevant arbeid. De som er i denne kategorien, er meget overutdannet for jobben og har i tillegg en jobb der innholdet samsvarer dårlig med innholdet i utdanningen. De har også svart at grunnen til at de har denne jobben, var vansker med å få arbeid i samsvar med utdanningen. De er en av gruppene mistilpassede som vises i figur 2.
Det er en samvariasjon mellom nivået på arbeidsledighet blant nyutdannede og det generelle nivået på arbeidsledighet i befolkningen. Det sistnevnte var lavt i 2007 (2,5 prosent), noe høyere i årene 2009–2013 (3,2–3,5 prosent) og høyere i 2003 (4,5 prosent). Figur 2 tyder imidlertid ikke på at det er en samvariasjon mellom kandidattall og nivået på mistilpasning. Generelt kan man si at arbeidsmarkedet har absorbert den økte tilstrømmingen av kandidater.
Andelen i befolkningen som har mastergrad, er ikke høy. Tall fra SSB viser at i aldersgruppen 30–39 år, som er den aldersgruppen som har høyest andel med lang høyere utdanning, hadde 14 prosent lang høyere utdanning i 2012 (mer enn fire år, altså tilsvarende mastergrad eller høyere). Andelen har økt mye de siste ti år, fra 8 prosent i 2002, men fortsatt er det relativt få i Norge med utdanning på masternivå. Det kan legges til at i samme aldersgruppe (30–39 år) har 32 prosent kort høyere utdanning (inntil fire år), en andel som økte fra nær 26 prosent i 2002.
Framskrivninger av behov for utdanning i årene framover som er gjort i SSB, viser at det vil være økende etterspørsel etter arbeidskraft med høyere utdanning i perioden fram mot 2030, og SSB sier at «høyere utdanning blir viktigere og viktigere». Vanligvis anses høyt utdanningsnivå som gunstig for produktivitet, økonomisk vekst og utvikling. En kan derfor spørre om det ikke heller bør være en utfordring for næringslivet å utnytte bedre det faktum at befolkningens utdanningsnivå økes, enn å bekymre seg for at det er for mange som tar slik utdanning, og kalle det «mastersyke».
NHO trekker også fram at i deres kompetansebarometer svarer «mer enn halvparten av bedriftslederne at den sist ansatte med master kunne vært erstattet av en med bachelor». Det kan være grunn til å minne om at NHOs medlemsbedrifter dekker (bare) vel en femdel av de sysselsatte i Norge, men viktigere er det nok at vi vet lite om hva bedriftslederne tenkte på, da de svarte «bachelor». Det er nemlig stor forskjell på arbeidsmarkedssituasjonen til bachelorer fra universitetene og bachelorer i yrkesrettede fag som sykepleiere, førskolelærere, ingeniører mv. Vi vet heller ikke i hvilken grad de som svarte, tenkte på utførelsen av konkrete arbeidsoppgaver som ble utført i går, eller om de også tenkte på utviklingsarbeid i bedriften på sikt. Uansett står utsagnet i kontrast til funn i en undersøkelse NIFU gjorde for noen år siden, der bare 13 prosent av bachelorene fra universitetene var i relevant heltidsarbeid et halvt år etter eksamen.
NHO trekker også fram at andelen av de nyutdannede som er overutdannet, er høyest for humanistene, og de peker på at svært få av deres bedriftsledere kan tenke seg å ansette en humanist. At andelen som er overutdannet, er høyest blant humanistene, er ikke nytt og kommer neppe av økte kandidattall det siste tiåret. Situasjonen for humanistene skal imidlertid ikke bagatelliseres, og hvis andelen overutdannede varer ved utover i karriereløpet, er det bekymringsverdig. Vi vet at de fleste kommer i mer kvalifisert arbeid etter hvert. En undersøkelse av utvalgte grupper mastere tre år etter eksamen våren 2013 viste at andelen overutdannede var betydelig lavere enn hva vi finner et halvt år etter eksamen. Men også tre år etter eksamen var det blant humanistene (og dernest samfunnsviterne) en høyere andel som opplevde seg som overutdannet for jobben, enn i andre grupper. Andelen av sysselsatte humanister som var meget overutdannet for jobben, var imidlertid betydelig lavere nær tre år etter eksamen (7 prosent) enn hva vi finner et halvt år etter eksamen (20 prosent). Våre studier tyder på at økt arbeidslivsrelevans og arbeidslivsorientering i studiet er veien å gå for å bedre nyutdannede humanisters situasjon på arbeidsmarkedet.
Det er ellers særlig ufrivillig deltid som er et problem for nyutdannede humanister. Det er heller ikke nytt. Humanistene er for øvrig i mindre grad berørt av svingninger på arbeidsmarkedet enn andre grupper. Naturviterne og teknologene, derimot, er sterkt berørt av svingninger i arbeidsmarkedet, med 17 prosent ledighet i 2003 og 8 prosent i 2013, for øvrig samme andel som for humanistene. Også nyutdannede naturvitere og teknologer kan altså tidvis slite på arbeidsmarkedet. De færreste vil av den grunn mene at vi generelt utdanner for mange av dem og at det er uttrykk for mastersyke. Det er ellers også store forskjeller innenfor denne gruppen; realistene har større arbeidsledighet enn teknologene (sivilingeniører), innvandrere er oftere arbeidsledige enn ikke-innvandrere, og kvinner er oftere mistilpasset enn menn innenfor dette fagfeltet. Det synes altså å være et uutnyttet potensiale i denne gruppen.
Fra næringslivshold gis det ofte uttrykk for bekymring ikke bare for at det utdannes for få innenfor det naturvitenskapelige og tekniske fagfeltet, men også for at det utdannes for mange humanister. Studenttallsutviklingen tyder ikke på noen særlig økning i kandidattallet i årene framover for humaniorafagene; det er andre fagfelt som har økt mest de senere årene, for eksempel naturvitenskapelige og tekniske fag og økonomisk-administrative fag, se figur 3.
I mastersyke-debatten er ofte behovet for fagarbeidere satt opp mot det økende antallet som tar mastergrad. Gitt SSBs framskrivinger, er det klart behov for begge grupper. Frafall i yrkesfagene i videregående opplæring er et viktig tema i seg selv. Å redusere dette frafallet er et viktig mål, og tilbud om flere læreplasser i arbeidslivet vil være ett (av flere) viktig virkemiddel. Men å ta til orde for at færre skal ta en mastergrad, er på sin side neppe et spesielt velegnet virkemiddel. Masterne er sjelden de som har falt ut av yrkesfaglig videregående opplæring.
Mer informasjon om NIFUs kandidatundersøkelser finner en her: http://www.nifu.no/forskning/kandidatundersokelsen/