Dette er en artikkel om Norges forskningsråds nye forsker-CV. Men det er også en artikkel om hvordan en spalting av norsk forsknings- og innovasjonspolitikk gjør det vanskeligere og vanskeligere å se forskernes realkompetanse og samfunnsbehov i sammenheng. CV-en viser at universitetsprofessoren nå er blitt idealtypen for hva norske forskere skal være.
Per Koch, Forskningspolitikk
Røttingens revolusjon
Norges forskningsråd er i ferd med å gjennomgå en revolusjon under John-Arne Røttingens ledelse. De gamle divisjonsstyrene er erstattet av tematisk definerte porteføljestyrer. Porteføljestyrene erstatter også de gamle programstyrene (selv om det fortsatt er uklart i hvor stor grad porteføljestyrene skal engasjere seg i søknadsvurdering).
Nå ser det også ut til at divisjonsdirektørene skal erstattes med porteføljedirektører. Divisjonene kan derfor ikke lenger fungere som maktbastioner for sterke ledere, forsknings- og innovasjonspolitiske stammer og særinteresser.
Forskersøknader frigjort fra programmene
Røttingen har med andre ord brukt storslegga på veggene i Drammensveien. Dette gjelder også for prosjektsøknadene. Når det gjelder såkalte «forskersøknader», skal disse nå kunne bli finansiert av ulike programmer, dersom tema og innretning passer. Ekspertpanelene skal ikke få vite hvilken utlysning søkerne har respondert på. Ekspertene skal vurdere søknadene ut fra rent faglige kvaliteter.
Ideen er at man på denne måten kan sikre at flere gode prosjekter blir finansiert og kommer samfunnet til gode. Det høres bra ut, men utviklingen har gått så fort at både forskningsrådsansatte og forskere kjemper med akutt vertigo. Utviklingen av den nye forsker-CV-en er et godt eksempel på hvor galt dette kan gå.
Forsker-CV-en
Forsker-CV-en skal brukes av forskere som skal søke på såkalte forskerprosjekter. Forskerprosjekter er søknader der forskningsmiljøene søker om midler. Dette gjelder både midler til fri, forskerinitiert forskning (FRIPRO) og midler til strategisk, handlingsrettet forskning. Dette betyr at prosjekter rettet mot programmer som VAM (velferd, arbeidsliv og migrasjon), ENERGIX (energiforskning) og BIONÆR (for mat- og biobaserte næringer) er å regne som forskerprosjekter.
(Det finnes to andre prosjekttyper: Samarbeidsprosjekter, med deltakere fra næringsliv og offentlig sektor, og prosjekter for yngre forskere. Disse bruker andre CV-er.)
Rent akademisk kompetanse
Her er problemet: CV-en er skreddersydd for universitetsprofessorer og fokuserer nesten utelukkende på det vi kan kalle rent akademisk kompetanse. Den er et glimrende eksempel på hvordan ideen om «kvalitet i forskningen» er blitt redusert til «vitenskapelig kvalitet» eller «akademisk kvalitet», definert ut fra snevre akademiske tellekanter som publisering, konferansedeltakelse og akademiske priser.
Andre former for forskningskvalitet blir borte, om det nå er forståelse av brukerbehov, markedsforståelse, samarbeidsevner, evne til å kommunisere med folk utenfor akademia eller arbeidserfaring fra bedrifter og institusjoner utenfor akademia. Dette er egenskaper som burde være av stor betydning i alle forskningsinstitusjoner og i hvert fall i strategisk, anvendt forskning. De er svært viktige i den markedsnære instituttsektoren.
Idealforskeren
Forskningsrådet er i ferd med å etablere et bilde av en idealforsker som utelukkende forstås og måles ut fra snevre akademiske kriterier. Det er paradoksalt i en tid der forsknings- og innovasjonspolitikken orienteres mot samfunnsutfordringer og der begreper som samlæring og samproduksjon understreker behovet for et tett samspill mellom forskere og samfunn.
Når det gjelder tidligere stillinger, spør CV-en om navn på «fakultet/avdeling/universitetets navn/institusjon/land». Vi kan naturligvis tolke dette i beste mening og tro at institusjon refererer til alle typer arbeidsplasser, men jeg har mine tvil. Ut fra de samtalene jeg har hatt med forskningsrådsansatte, er det grunn til å tro at man her tenker på institusjoner for forskning og utvikling.
Dette blir enda tydeligere når de spør om «Fellowships, awards and prizes», igjen med referanse til universitet, fakultet og avdeling. Spørsmålet om mobilitet gjelder forskeropphold ved utenlandsk forskningsinstitusjon. Ett år ved WHO, WTO, OECD eller i EU-kommisjonen vil ikke være meritterende.
Forskerne blir spurt om organisering av «vitenskapelige møter», men ikke om arrangementer for lærings- og kunnskapsspredning rettet mot samfunnet. Spørsmålet om «institutional responsibilities» eksemplifiseres med «Member of a Committee/Graduate Student Advisor etc.». Selv ikke erfaring som statsminister er godt nok her.
Punktet «Commission of trust» er også rent akademisk, viktige samarbeidsprosjekter like så.
Og om noen var i tvil om denne CV-en er for akademisk forskning, er det også et spørsmål om avbrudd i karrieren (antall måneder). Hvis arbeidserfaring fra verden der ute hadde vært sett på som noe positivt, hadde de neppe referert til det som «karriereavbrudd». CV-en har for sikkerhets skyld også satt en grense på 10 år for hva som kan tas med i litteraturlisten, så den som har drevet med analytisk arbeid ute i arbeidslivet i løpet av de siste ti årene, blir straffet for det.
Kun to punkter om samfunnskontakt
Det er også åtte punkter for det som kalles track record, der de viktigste punktene gjelder publisering, monografier, invitasjoner til fagfellevurderte forskningskonferanser og forskningsekspedisjoner.
Det er to punkter som med velvilje kan sies å referere til samfunnskontakt: Et spørsmål om patenter og «Examples of leadership in industrial innovation or design». Patenter er ikke noe godt mål på evnen til å hjelpe næringslivet til å innovere. Innovasjon og design er mye mer enn det som skjer i næringslivet.
Da jeg selv forsøkte å fylle ut denne CVen, endte jeg opp med en sørgelig lang rekke med «Not Applicable», selv om jeg har vært instituttleder, leder av et forskningsprosjekt under EUs femte rammeprogram og har lang fartstid med forsknings- og innovasjonspolitisk analyse i departement, råd og internasjonale organisasjoner som OECD.
EU-kommisjonen gjør det motsatte
Merk at EU-kommisjonen ikke lenger ber om CV fra forskere som deltar i de handlingsrettede delene av Horisont 2020. Alt de ber om er en kort, halvsides oppsummering av arbeidserfaring og publisering. Tidligere brukte søkere til disse programmene gjerne en variant av EU-CV-en, nå gjerne referert til som Europass-CV-en, der man blir spurt om å synliggjøre alle former for arbeidserfaring og kompetanse, inklusiv språkkunnskaper, kommunikasjons- og organisasjonsevner og «andre evner» (som interesse for kunst og fotball). Europass- CV-en forsøker å synliggjøre hele mennesket.
Når det er sagt, er Forskningsrådets forsker-CV også EU-inspirert. Den er nesten en blåkopi av den CV-en som brukes til søknader til Det europeiske forskningsrådet (ERC). Men ERC er en institusjon for fri, forskerinitiert forskning av «høy vitenskapelig kvalitet». Å bruke en CV utviklet for slik finansiering på strategiske, handlingsrettede programmer er svært problematisk.
Forklaringen jeg får fra folk i Forskningsrådet er at man trenger en felles CV for alle utlysningene, ettersom søknader rettet mot FRIPRO også skal kunne vurderes i andre programmer. Men hvorfor dette medfører at FRIPROs behov skal diktere kompetansekravene for de handlingsrettede programmene, er uklart for meg. Det ser nemlig ikke ut som om søknader rettet mot handlingsrettede programmer skal kunne vurderes for FRIPRO-finansiering.
Det logiske ville være å be alle som søker FRIPRO, om å fylle inn en CV som synliggjør alle former for forskerkompetanse og ikke bare de snevert akademiske. Man kunne ta hensyn til disse i de handlingsrettede programmene og ignorere dem i behandlingen av FRIPRO-finansiering.
For meg ser det ut som om forsker-CV- en reflekterer et underliggende problem, nemlig ideen om at forskere og forskning lever i en boks for seg selv, og som kun skal vurderes ut fra interne kriterier og egne spilleregler. Faktum er at forskere og forskning er og bør være en integrert del av samfunnet og må vurderes deretter. Det er bare på den måten vi kan få til et godt, ansvarlig og bærekraftig samspill mellom forskerne og de som trenger deres ekspertise.
Mange i Forskningsrådet er klar over problemet. De ser på denne søknadsrunden som en test og er åpne for en revurdering av praksisen. Det er bra.
Røttingen svarer på denne artikkelen her!
Se også: «John-Arne Røttingen omorganiserer Forskningsrådet og innfører ny søknadsbehandling»
Hovedillustrasjon Tiero/Getty