De siste årene har samfunnsøkonomien blitt kritisert for å være virkelighetsfjern og irrelevant. Stiglitz og Greenwald presenterer i denne boken en økonomisk teori som umiddelbart oppleves som realistisk og aktuell.
ARISTIDIS KALOUDIS, PROFESSOR, HØGSKOLEN I GJØVIK
aristidis.kaloudis@hig.no
Utgangspunktet for boken er at økonomiske forskjeller mellom land i hovedsak skyldes forskjeller i teknologi- og kunnskapsnivå snarere enn forskjeller i akkumulert kapital eller rikdom. På denne måten er denne boken i noen grad på linje med et annet viktig samfunnsøkonomisk bidrag, Thomas Pikettys «Capital in the 21st Century».
Hvis læring gjennom praksis (learning by doing) og læring gjennom forskning og innovasjon er så viktig for økonomisk vekst, er politikk som fremmer læring, minst like viktig som annen økonomisk politikk for å fremme (statisk) økonomisk effektivitet, for eksempel konkurransepolitikk. Samtidig påvirker alle typer økonomisk politikk (for eksempel pengepolitikken) læringsprosessene i et økonomisk system. Det har, som denne boken påpeker, vidtgående policyimplikasjoner.
Dette er imidlertid ikke nye ideer. En rekke innovasjonsforskere har formulert tilsvarende tanker tidligere. Vi gjenfinner også mange av de sentrale ideene i boken fra Stiglitz’ egne artikler på 80-tallet. Men det er første gang tankene er presentert så helhetlig og kompakt – og i en elegant samfunnsøkonomisk språkdrakt. Noen av hovedpunktene i forfatternes argumentasjon er:
a) Innovasjon og læring er den viktigste faktor for økonomisk vekst.
b) Læring og innovasjon er dynamiske prosesser som former og formes av markedskreftene (endogen innovasjon og læring).
c) Markeder med mye innovasjon og læring preges av konkurranseatferd og -insentiver som avviker betydelig fra markeder i standardmodellen.
d) Innovasjonens (og læringens) sentrale rolle har direkte implikasjoner for all økonomisk politikk, inklusiv konkurransepolitikken, penge- og finanspolitikken.
e) Det finnes ikke et eneste marked av betydning for dagens økonomiske organisering uten betydelige avvik fra den kompetitive modellen (standardmodellen).
f) Derfor finnes det ikke noe sted hvor generelle økonomiske læresetninger kan anvendes. Man må tenke nøye gjennom insentivstrukturer, forutsetninger og politiske rammer før man konkluderer med at en bestemt markedsstruktur er effektiv (dvs. sosialt optimal) eller ikke.
Forfatterne er engasjerte og polemiske og har en klar agenda: å angripe den statiske teoritilnærmingen som underbygger store deler av dagens økonomiske politikk, og samtidig å presentere en kritikk av Joseph Schumpeters innovasjonsteori. De kreative og ødeleggende kreftene (creative destruction) som særlig banebrytende innovasjoner bringer med seg, er ikke alltid samfunnsmessig ønskelige, slik Schumpeter synes å hevde.
I dynamiske innovative/lærende markedssituasjoner må man vite hvordan selve læringen finner sted og hvordan den sprer seg i resten av det økonomiske systemet før man kan avgjøre om den underliggende markedsstrukturen er optimal eller ikke. Dynamiske fordeler som oppstår som følge av innovative prosesser (for eksempel radikalt bedre og kraftigere datamaskiner produsert av en monopolist som har råd til å finansiere dyre FoU-prosjekter), kan oppveie statiske ulemper (monopol er en sosialt ikke ønskelig markedssituasjon gitt et bestemt teknologinivå). Dette er nettopp hva den aldrende Schumpeter hevder, men forfatterne av denne boken viser at dette ikke alltid er riktig.
Det er også steder hvor engasjementet synes å ta overhånd. Boken kunne derfor med fordel vært kortere og strammere. Men analysen er alltid poengtert, kreativ og penetrerende. Den er også konsistent med Joseph Stiglitz’ intellektuelle prosjekt gjennom mange tiår: å tilpasse økonomisk teori til de faktiske, observerbare økonomiske fenomenene. Markeder er stort sett aldri slik den standard økonomiske modellen vil ha dem – de er imperfekte, derfor har vi alltid (i større eller mindre grad) ulike former for markedssvikt. Og innovasjon/læring er også et slags marked som finner sin likevekt gjennom et samspill med andre produkt- og arbeidsmarkeder, og er altså økonomisk endogen.
Forfatterne viser at det finnes situasjoner hvor innovasjon kan ta en retning som ikke er optimal for samfunnet. Kan man for eksempel se bort fra at visse typer innovasjoner kan føre til økt arbeidsledighet, særlig blant de ufaglærte? Eller at fattige land vil forbli fattige fordi de produserer goder som involverer lite læring, med lav produktivitetsvekst som følge? Har vi for mye innovasjonsinvesteringer innenfor visse typer økonomisk aktivitet (farmasøytisk industri) og for lite innenfor andre (for eksempel reduksjon av CO2-utslipp)? Har vi for lite grunnleggende forskning? Kan en gjennom økonomisk politikk og næringspolitikk endre retningen på innovasjonsaktiviteten i næringslivet og følgelig i offentlig sektor?
Boken kan leses av alle som kan tåle å se matematiske tegninger i teksten. Inngående, detaljert lesing krever imidlertid samfunnsøkonomisk skolering.
Dette bidraget er en «tour de force», et velkomment forsøk på å bygge en dynamisk økonomisk teori med innovasjon og læring i sentrum. God lesing!
Joseph Stiglitz & Bruce Greenwald (2014): Creating a Learning Society – a New Approach for Growth, Development, and Social Progress. Columbia University Press, New York
