NIFU presenterer statistikk som viser en overraskende trend i OECD-området: En betydelig økning i investeringene i FoU. Vi foreslår noen forklaringer på hvorfor det er slik.
Av Per Koch, Forskningspolitikk
«Ny internasjonal statistikk viser at OECD-landenes samlede utgifter til forskning og utviklingsarbeid (FoU) utgjorde 2,5 prosent av BNP i 2019. Det er det høyeste nivået noen gang, og kommer etter en realvekst på 4 prosent fra året før.»
De forklarer imidlertid ikke hvorfor vi ser en slik økning akkurat nå. Det er klart at dette ikke er en trend som går igjen i alle land.
USA, Tyskland og Sør-Korea øker
Det er spesielt USA, Tyskland og Sør-Korea som øker investeringene. USAs FoU-utgifter utgjør for første gang mer enn 3 prosent av BNP. Tyskland er også over denne symboltunge grensen. Sør-Korea rapporterer 4,7 og Israel 4,9 prosent (2019). Til sammenligning har Kina (som er utenfor OECD) nådd 2,2 prosent.
Land som Japan, Frankrike, Storbritannia, Italia og Spania stagnerer. Norge ligger på rundt 2,15 prosent av BNP, det vil si på gjennomsnittet for OECD-landene.
Men hva betyr dette, egentlig?
Politikere og policy-utviklere blir ofte fristet til å tolke FoU som andel av BNP som et mål på innovasjon og verdiskaping. Dette skulle da skulle medføre at Norge «sakker akterut» og at USA og Tyskland vinner innovasjonskappløpet.
Dette er en misforståelse basert på en gammeldags lineær modell for innovasjon: Ideen om at forskningsmiljøene kommer frem med alle de gode ideene og den nye kunnskapen, og at bedrifter og offentlige institusjoner så tilpasser denne forskningen til samfunnets behov.
Sannheten er at det foregår læring og innovasjon i hele samfunnet. Bedrifter kommer som oftest frem med nye ideer og nye produkter uten direkte hjelp fra forskningsmiljøene og ofte også uten å ha satt av mye til egen forskning og utvikling.
Det betyr ikke at forskningsmiljøene ikke er viktige eller at bedrifter ikke kan ha fordel av å drive med FoU. Forskning er viktig, og FoU-tunge bedrifter kan ha fordeler når det gjelder – for eksempel – muligheten til å hente inn ny, avansert kunnskap utenfra. Men mange kan også innovere uten.
Det er gode grunner til å hevde at mange norske bedrifter vil ha nytte av å drive med mer forskning, men historien viser at norsk næringsliv har lyktes meget godt selv med lave FoU/ BNP-andeler.
Noe av det norske paradokset (det vil si stor verdiskaping og lav FoU-andel) ligger i at mye av den norske innovasjonsvirksomheten er skjult i den daglige driften til bedriftene. Den blir ikke rapportert som FoU.
Jeg kan huske flere samtaler med representanter for den norske olje- og gassindustrien, der de hardnakket hevdet at de ikke investerte mye i innovasjon. Men etter hvert som vi pratet, ble det klart at de snakket om FoU og ikke innovasjon. I det øyeblikket den misforståelsen var avklart, endte samtalen gjerne opp med at nesten alt det de gjorde var innovasjon, i den forstand at de hele tiden – og med aktiv bruk av kunnskapsnettverk og de ansattes høye kompetanse – forbedret de måtene de fant, utvant og transporterte olje og gass på. Det er innovasjon.
Når lavteknologiske næringer egentlig er høyteknologiske
Statistikerne regner olje og gass som en lavteknologisk næring, sannsynligvis basert på forestillinger om enkle oljebrønner i Texas. Men det å hente ut olje fra Nordsjøen, er ikke like enkelt som å sette et spett i jorda i Texas. Den norske olje- og gassnæringen er ekstremt teknologisk avansert. Denne misforståelsen har ført til at mange gang på gang har undervurdert Norges innovasjonsevne.
Argumentet om slike former for «skjult innovasjon» gjelder for øvrig ikke bare olje og gass. Norsk landbruk er, for eksempel, svært innovativt.
Sagt på en annen måte: Gitt at Norge er et av de rikeste landene i verden, og det virkelig er sant at innovasjon fører til verdiskaping og vekst, må Norge har gjort noe riktig når det gjelder innovasjon. Dette kan ikke bortforklares med at «oljen har gjort oss rike.» Oljeeventyret hviler helt klart på avansert teknologisk utvikling.
Det er derfor viktig å tolke NIFUs og OECDs tall med forsiktighet. Gitt at OECD-landene har ulik næringslivsstruktur, kultur, geografisk beliggenhet og avhengighet av internasjonal handel, gir det lite mening å si at de alle må bestrebe seg på å nå samme mål når det gjelder FoU som andel av BNP.
Den norske regjeringens mål om å nå 3 prosent av BNP er ikke basert på en meningsfull analyse av det norske innovasjonssystemet eller det norske nærings- og samfunnslivets reelle behov for FoU. Dette er et tall folk i EU-kommisjonen har kommet opp med i håp om at medlemslandene skal investere mer i FoU. Selv ikke EU-kommisjonen tror at dette er et tall som passer like bra for alle.
Data fra 2019, med unntak for Chile and Singapore (2018) og Argentina, Australia, New Zealand, Sør Afrika og Sveits (2017).
Hvorfor gjør enkelte land det så bra?
Så hvorfor er det slik at land som USA, Tyskland, Sør-Korea og Israel har så høye FoU-andeler?
Her tror jeg ikke det er mulig å finne en felles forklaring som gjelder like mye for hvert av dem. Næringslivsstruktur kan forklare en del, ettersom dette er land med næringer der bedriftene normalt investerer mye i FoU. Den digitale revolusjonen spiller nok en viktig rolle, da dette er land som ikke bare bruker nye digitale verktøy, men også utvikler og selger dem. Slike bedrifter rapporterer mye FoU som andel av omsetningen. Merk at IKT-intensive land som Sverige, Taiwan og Japan også rapporterer høye nasjonale FoU-andeler.
Jeg antar at også strategiske og sikkerhetspolitiske betraktninger har en effekt. Forsvaret spiller en stor rolle i land som Israel, Sør-Korea og USA.
Amerikansk politikk er nå preget av trusselen om Kina som en teknologisk supermakt, på samme måte som frykten for Japan preget 1980-tallet. Som Mark Knell og jeg har vist i artikkelen om Trumps og Bidens forsknings- og innovasjonspolitikk, er dette en skrekkfortelling som taler like mye til demokratene som til republikanerne, noe som fører til økte offentlige investeringer i strategisk FoU.
OECD bekrefter at de generelle økningene i FoU-investeringer i OECD-området primært skyldes næringslivet. Næringslivet står for 71 prosent av FoU-investeringene i OECD-området, og disse økte med 4,9 prosent i 2019. Den økonomiske krisen har med andre ikke lenger noen negativ effekt.
Disse tallene ble hentet inn før pandemien. Vi vet ikke hva slags effekt den har hatt på FoU.
Se også: Ny utgave av European Innovation Scoreboard definerer Norge som sterk på innovasjon
OECD: Before the COVID-19 crisis , OECD countries stepped up R&D investments
Hovdedfoto: Dkosig.