Koronakrisen har vist at tverrfaglig, forskningsbasert kunnskap er nødvendig for å løse komplekse, globale samfunnsutfordringer. En fersk rapport fra OECD, med nytt rammeverk for tverrfaglig forskning, vil derfor være et nyttig verktøy for utforming av framtidig nasjonal og internasjonal FoUI-politikk.
Lillian M. Baltzrud, seniorrådgiver, Norges forskningsråd
Johannes Waage Løvhaug, avdelingsdirektør, Norges forskningsråd
John-Arne Røttingen, administrerende direktør, Norges forskningsråd
Tverrfaglig forskning
Tverrfaglig forskning er blitt et sentralt begrep i de fleste forskningspolitiske sammenhenger. Som oftest er det knyttet til behov for å frembringe kunnskap som er nødvendig for å løse samfunnsutfordringer, eller det brukes som et middel for utvikling av nye metoder, teorier og fagområder for å oppnå grensesprengende forskning.
Tverrfaglighetsbegrepet er sentralt i FNs bærekraftsmål, i EUs rammeprogrammer, i våre nasjonale forskningspolitiske dokumenter (i Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning er tverrfaglighet nevnt 22 ganger) og i Forskningsrådets målrettede tematiske virkemidler, utlysningstekster og strategier.
Forskere i norsk instituttsektor har lenge arbeidet tverrfaglig, og det tilrettelegges i stadig økende grad for at også forskere i norsk UH-sektor kan samarbeide på tvers av fagområder. Av 1775 innvilgede forskerprosjekter i Forskningsrådet i perioden 2014–2019, har rundt 40 prosent samarbeid på tvers av fagområdene.
Superkomplekse samfunnsutfordringer
Med FNs bærekraftsmål og den økende erkjennelsen av at samfunnsutfordringene ikke bare er komplekse, men også i stor grad globale, har betydningen av tverrfaglig forskning og samarbeid for å løse såkalt superkomplekse samfunnsutfordringer blitt løftet helt opp på toppen av den internasjonale forskningspolitikken.
I løpet av de siste månedene har koronakrisen vist at tverrfaglig forskning ikke bare er en skrivebordsøvelse, men i høyeste grad et samfunnsmessig behov. Men hva ligger egentlig i begrepet tverrfaglig forskning, og hvorfor er tverrfaglig forskning helt nødvendig for å løse komplekse samfunnsutfordringer?
OECD Global Science Forum
I OECD Global Science Forum (OECD GSF)er man opptatt av hvordan medlemslandene kan lære av hverandre og sammen utvikle forsknings- og innovasjonssystemet. På tross av at begrepet tverrfaglighet har vært i bruk lenge, er det en mangel på en felles forståelse av hva tverrfaglig forskning egentlig innebærer, både innad i landene og mellom landene.
I Norge brukes for eksempel «tverrfaglig» nærmest som en sekkebetegnelse om alt som innebærer samarbeid på tvers av fag. På engelsk skilles det i større grad mellom ulike typer samarbeid mellom fag (multi– og interdisciplinary) og integrert samarbeid mellom fagområder som i tillegg involverer ikke-akademiske partnere (transdisciplinary). Til gjengjeld finnes en rekke betegnelser som ofte knyttes opp mot transdisciplinary, som missions, co-design, co-production og participatory research.
OECD GSF så derfor et behov for å standardisere begrepsapparatet og systematisere kunnskapen om tverrfaglig forskning. Samtidig var det ønskelig å spre kunnskap om hvordan tverrfaglig forskning kan brukes som et middel for å løse komplekse samfunnsutfordringer.
I 2018 utnevnte OECD GSF derfor en komité bestående av nasjonale eksperter fra 11 land og bestilte rapporten Addressing Societal Challenges Using Transdisciplinary Research. Forskningsrådet har deltatt i komiteen på vegne av Norge.
OECD-rapport
Rapporten, som nå er publisert, er todelt. I den ene delen formuleres et teoretisk og metodisk rammeverk for tverrfaglig forskning, sammen med råd til forskningsutførende organisasjoner, forskningsfinansiører og myndigheter om hvordan vi best tilrettelegger for, og nyttiggjør oss av, transdisciplinary research (TDR).
Her defineres TDR som forskning som integrerer kunnskap fra ulike vitenskapelige fagområder og med deltakere fra utenfor akademia, og som er innrettet mot å bidra til å løse en samfunnsutfordring. TDR defineres altså her som samarbeid mellom naturvitenskapene og medisinfag på den ene siden og samfunnsvitenskapene og humaniora på den andre siden, og involverer deltagelse fra interessegrupper og brukere.
I den andre delen presenteres 28 tverrfaglige forskningsprosjekter og en sammenfatning av erfaringene fra prosjektene. Fire av prosjektene er finansiert av Forskningsrådet og har norsk prosjektleder. Samtlige prosjekter er relevante for å løse vår tids store samfunnsutfordringer som klima, ulikhet, helse og samfunnssikkerhet. Ut over å tilfredsstille definisjonen av TDR gitt over, er prosjektene likevel forskjellige.
Prosjektlederne kommer fra 13 ulike land fordelt på fire verdensdeler. Prosjektene representerer en bred og variert kombinasjon av fag og tematikker. I tillegg har prosjektenes samfunnseffekter ulik grad av geografisk «relevans», fra det lokale, via det regionale til det internasjonale og globale.
På tross av disse forskjellene hadde prosjektlederne mange av de samme erfaringene knyttet til TDR. Dette var erfaringer som var lette å kjenne igjen fra tidligere rapporter og artikler skrevet om tverrfaglig forskning i Norge.
Erfaringene dreide seg om organisatoriske og strukturelle barrierer ved institusjonene som var til hinder for oppbygging av tverrfaglige forskningsmiljøer, samt mangel på finansieringsmuligheter og -villighet som ga rom for mer risikofylte, langvarige og kostbare prosjekter.
Mange løftet også fram utfordringer knyttet til tverrfaglig publisering og karrierebygging for yngre forskere. Når prosjektet først var etablert og kommunikasjonen mellom de ulike deltagerne fungerte greit, var erfaringene likevel at det ga stor merverdi å utvikle prosjekter sammen med brukere og interessenter. Videre opplevde de fleste at tverrfaglig forskning ga mer samfunnsrelevante resultater og dermed bidro til å gjøre forskningen mer aktuell og interessant for beslutningstagere.
Koronapandemien
Rett før rapporten var ferdig sto verden plutselig på hodet i koronapandemien. Det ble fort klart at det var helt nødvendig med kunnskap fra en rekke fag og tematikker og samarbeid mellom forskere og resten av samfunnet, for å kunne komme gjennom krisen på best mulig måte.
Epidemien avdekket også manglende forskningsberedskap for håndteringen av en slik omfattende og global epidemi i norske og internasjonale forskningsmiljøer. Vi ble vitne til at forskere, sammen med myndighetene og det vi normalt omtaler som brukere og interessenter, omgjorde offentligheten til et eneste stort tverrfaglig diskusjonsforum.
Forskere fra medisin, helse, samfunnssikkerhet og beredskap, økonomi, juss, utdanning, informatikk, psykologi, etikk, demografi, medievitenskap, historie etc. deltok i ekspertutvalg og i den offentlige samtalen for å finne fram til de beste løsningene.
Det ble også fort klart at forskere alene ikke ville finne disse løsningene, men måtte samarbeide med berørte profesjoner som helsearbeidere, lærere og barnevernsansatte, fagforeninger og andre organisasjoner, samt befolkningen for øvrig. Rask deling av data og forskningsresultater mellom forskere og på tvers av landegrenser har også vist seg å være helt nødvendig.
Koronakrisen fremstår således som et av de fremste eksemplene på en superkompleks samfunnsutfordring og er en god case for å illustrere hvor viktig transdisciplinary research (TDR) er. Krisen har også synliggjort behovet for tverrfaglige forskningsmiljøer som til enhver tid kan respondere og levere på samfunnets kunnskapsbehov.
Av de 28 prosjektene som er brukt som caser i rapporten, er en tredjedel direkte relevante for koronakrisen. TDR har for eksempel lenge vært et viktig verktøy for forskere som har jobbet med global helse.
Flere av de utvalgte prosjektene illustrerer samarbeid mellom forskningsmiljøer innenfor medisin, helse, teknologi, samfunnsvitenskap og lingvistikk, samt NGO-er, overnasjonale organisasjoner og lokalbefolkning. Disse prosjektene har utviklet måter å spre vaksiner, medisin og annet nødvendig utstyr på, til befolkningsgrupper som tradisjonelt ikke har hatt enkel tilgang til helsetjenester.
Råd til forskningsfinansiører
OECD-rapporten presenterer også en rekke best case-eksempler på hvordan forskningsfinansiører kan tilrettelegge for TDR. Det skilles blant annet mellom top-down– og bottom-up-virkemidler.
Førstnevnte handler om å forstå og løse komplekse samfunnsutfordringer, mens sistnevnte handler om grensesprengende forskning. Disse sporene krysser hverandre.
Krav om tverrfaglig forskning
I Norge har Forskningsrådet lenge hatt tematisk baserte utlysninger som har tilrettelagt for og oppfordret til, eller stilt krav om, tverrfaglig forskning. Det er også krav om samarbeid med brukere eller interessenter i flere av Forskningsrådets prosjekttyper. Her kan SFI-sentrene, kompetanseprosjektene og Pilot-E-utlysningene trekkes fram som viktige eksempler. Mange norske forskningsmiljøer er dermed godt kjent med TDR.
En tilrettelegging for norske Missions, der alle deler av forsknings- og innovasjonssystemet drar sammen med andre aktører i både offentlig og privat sektor, vil bidra ytterligere til en systematisering av bruken av TDR.
Fra 2021 vil Forskningsrådet også lyse ut midler innenfor søknadstypen Store tverrfaglige forskerprosjekter. I første omgang vil dette være en bottom-up finansieringsmekanisme, der det vil være opp til forskerne å definere aktuelle, tverrfaglige prosjekter for å fremme nyskapende, grunnleggende forskning.
På sikt vil virkemiddelet også bidra til å bygge forskningskapasitet og en kunnskapsbase, noe som gjør oss bedre i stand til å håndtere samfunnets utfordringer – både de som er her i dag, og de ukjente som vil komme i framtiden. OECDs nye rammeverk vil kunne være et nyttig felles utgangspunkt for denne utviklingen.
Foto: tomozina/iStock