I den siste lederartikkelen argumenterer Per Koch for at norsk suksess hviler på en stor evne til læring og innovasjon. Vi må forstå kompleksiteten i dette innovasjonssystemet og denne læringskulturen om vi skal ta de rette valgene i møtet med en verden i endring, mener han.
Av Per Koch, redaktør, Forskningspolitikk
I EU-kommisjonens nye plan for forskning og innovasjon er politikken i stor grad rettet mot samfunnsutfordringer og næringsutvikling. Forskning og innovasjon er et verktøy som skal hjelpe Europa ut av flere sosiale, miljømessige og politiske kniper (se egen artikkel på nett).
Vi ser en tilsvarende reorientering i den norske langtidsplanen for forskning og i noen av de refleksjonene Forskningsrådets leder, John-Arne Røttingen, kommer med i denne utgaven av Forskningspolitikk.
Som Tore Li har dokumentert i sin nye bok Government & Research (anmeldt i dette nummer), er det ikke noe nytt at regjeringer har satset på forskning i møte med samfunnsutfordringer. Dette var en viktig politisk drivkraft gjennom det meste av det 20. århundret.
Men på 1990-tallet så vi et skifte fra en universitetsfokusert innovasjonspolitikk til en bedrifts- og organisasjonssentrert politikk. Vi så en økende interesse for de innovasjonsprosessene som finner sted innenfor bedriftene. Det siste tiåret har vi sett en tilsvarende interesse for innovasjon i og for offentlige institusjoner. Forskning er fortsatt svært viktig, men den blir nå sett på som ett av flere verktøy for innovasjon i samfunnet.
Innovasjon blir ikke lenger forstått som noe som bare finner sted i forskningsmiljøene og bedriftenes laboratorier. Innovasjon – som vi kan forstå som evnen til å gjøre ting på nye måter i møtet med bestemte utfordringer – er noe som forekommer alle steder der kreative og kompetente mennesker møtes: på fabrikkgulvet, på sykehuset, i kommunen og i departementenes korridorer.
Du kan innovere uten å drive med forskning. Du kan innovere uten å gjøre direkte bruk av forskning. Men du kan ikke innovere uten mennesker som har evnen til å lære, som har muligheten til å utfordre fastlåste tankemønstre, som får lov til å eksperimentere med nye løsninger og som vet hvor de kan finne hjelp.
Uten slike mennesker har heller ikke forskningen noen stor virkning på økonomi og velferd. Sovjetunionen brukte store midler på vitenskap og teknologi, men mislyktes totalt økonomisk, mest av alt fordi de
hadde en kultur og et politisk system som satte et lokk på kreativitet og utforskertrang.
Det er mye som tyder på at Norges rikdom skyldes det motsatte: Vi har en kultur som faktisk gir rom for læring og innovasjon. Vår utfordring er på mange måter å finne ut hva det er vi gjør riktig, slik at vi ikke av vanvare ødelegger denne lærings- og innovasjonskulturen.
Da må vi for eksempel, som Rannveig Røste understreker i denne utgaven av Forskningspolitikk, forstå kompleksiteten i innovasjon i og for offentlig sektor.
Vi må, slik som Johan Røed Steen, Kristian Ilner og Tore Li påpeker, verdsette kompetansen og skaperkraften hos fagarbeidere og lærlinger.
Og vi må, som Espen Solberg, Nicoline Frølich og Sveinung Skule understreker, se på universitetenes og høgskolenes evne til å få frem den kompetansen Norge trenger.
Hovedtemaet for denne utgaven av Forskningspolitikker derfor læring for et nytt Norge.