Forskningspolitikk
Forskning

Om sentraliseringen av offentlige forskningsmidler og næringslivets forskningsinnsats

Flyfoto Ålesund

Regjeringen har problemer med å nå toprosentmålet for næringslivets investeringer i FoU. Dahl Fitjar ser på den regionale dimensjonen.

Rune Dahl Fitjar, professor i innovasjonsstudier, Universitetet i Stavanger

Toprosentmålet

«Regjeringen vil ha mer forskning og utvikling i næringslivet».1 Det var overskriften på pressemeldingen da regjeringen i april la frem sin strategi for hvordan vi skal få næringslivet til å investere 2 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP) i forskning og utvikling (FoU).2

Dette har vært målet siden 2005.3 Den gang utgjorde FoU-investeringene 0,8 prosent av BNP, og vi skulle nå toprosentmålet innen 2010. I dag investerer næringslivet fortsatt 0,8 prosent av BNP i FoU, og nå er målet å nå 2 prosent innen 2030.

Offentlig sektor har allerede nådd sitt mål, som er å investere 1 prosent av BNP i FoU. Spørsmålet er derfor hvordan vi kan øke de private FoU-investeringene uten å bruke mer offentlige penger.

Et populært munnhell sier at definisjonen på galskap er å fortsette å gjøre det samme, men forvente et annet resultat. Dette er dessverre ganske dekkende for toprosentstrategien.

Flere har allerede påpekt at den egentlig ikke er en strategi, men snarere en slags oversikt over ordninger som allerede finnes, og tiltak som allerede er vedtatt. Paul Chaffey går gjennom dette på sin blogg,4 Espen Solberg i et innlegg i Khrono 5 og jeg har tidligere skrevet om det i Dag og Tid.6

Om dagens forskningssystem ikke får oss til målet, må vi formodentlig innrette de offentlige investeringene annerledes, slik at forskningssystemet legger bedre til rette for privat FoU-innsats. Endre de offentlige investeringene

Det er selvsagt mange sider ved innretningen av offentlig FoU som kan diskuteres i denne sammenhengen. Én av disse er den regionale fordelingen av forskningsmidlene. Dette har betydning for næringslivets FoU-arbeid, fordi de fleste bedrifter samarbeider med offentlige forskningsmiljøer i sin egen region.

I en undersøkelse jeg gjorde sammen med Utku Alpaydın i 20187 rapporterte eksempelvis 93 prosent av bedriftene med universitetssamarbeid at de samarbeidet med universitetet i sin egen region, og 66 prosent svarte at samarbeidet med universitetet i regionen var viktigere enn andre universitetssamarbeid.

Særlig viktig er lokalt samarbeid for prosjekter som handler om innovasjon. I disse prosjektene var det regionale universitetet den viktigste partneren for 89 prosent av bedriftene. 8

Det kan virke overraskende at næringslivet i så stor grad trekkes mot det nærmeste universitetet. Vi lever tross alt i en global økonomi, hvor bedriftene opererer i internasjonale markeder og må håndtere globale verdikjeder. Men samarbeid mellom næringslivet og akademia bygger som regel på personlige nettverk9, hvor det betyr noe om man kjenner hverandre sosialt.

Bedriftene opplever gjerne også avstanden til universitetet som stor på andre om råder,10 for eksempel i tankesett eller arbeidsmåter. For å overvinne disse barrierene er det en fordel å kunne møtes ofte og bli godt kjent. Siden samarbeid med forskningsmiljøer bidrar til å utløse private FoU-investeringer, 11 kan vi komme nærmere toprosentmålet om større deler av næringslivet har tilgang på gode forskningsmiljøer i sin region.

Trøndelag hadde faktisk det nest høyeste nivået på offentlig FoU som andel av regionalt BNP av samtlige europeiske regioner i statistikken. (Trondheim, Foto Olga Miltsova)

Fordele mellom regioner

Det er ikke helt opplagt hvordan det er best å fordele FoU-midlene mellom regioner. Det er nok ikke lurt verken å samle all forskning på ett sted eller å spre innsatsen helt jevnt utover landet.

Ved å se på i hvilken grad næringslivet konsentrerer eller sprer ut sin FoU-innsats, kan vi imidlertid få en viss indikasjon på hvilken type fordeling som er mest effektiv – i hvert fall om man tror at markedet er forholdsvis effektivt med hensyn til å fordele ressurser på en måte som gir høy avkastning.

Et gjennomgående trekk fra dette perspektivet er at offentlig sektor samler investeringene sine i noen få regioner, mens næringslivet i større grad tar hele landet i bruk.12

I 2022 investerte det offentlige 21 000 kroner i FoU per innbygger i Oslo og 19 000 per innbygger i Trøndelag.13 Totalt gikk 52 prosent av de offentlige midlene til disse to fylkene. Næringslivet investerte 17 000 kroner per innbygger i Oslo og 11 000 i Trøndelag. Totalt utgjorde dette 40 prosent av næringslivets FoU-midler.

I Rogaland, Møre og Romsdal og Vestfold og Telemark investerte det offentlige mellom 2 100 og 2 900 kroner per innbygger. Næringslivet investerte over dobbelt så mye, mellom 6 000 og 7 900 kroner. Spørsmålet blir da hvorfor markedet ser ut til å synes det er fornuftig å investere i FoU i disse regionene, mens det offentlige ikke gjør det?

I strategien er regjeringen opptatt av å tone disse forskjellene ned. På side 52 slår den fast at forskerårsverkene i næringslivet er mer spredt utover hele landet enn forskerårsverkene i de offentlige forskningsinstitusjonene. Deretter presenterer den en analyse som viser at FoU-investeringene per forskerårsverk er nokså like over hele landet.

Akkurat det er jo ikke særlig overraskende, siden FoU-investeringer for det meste går til nettopp å finansiere forskerårsverk. 14 Lønnsutgiftene er den desidert største utgiftsposten på FoU-budsjettene og utgjorde 61 prosent av de totale FoU-kostnadene i 2022. Da blir det bortimot meningsløst å diskutere forskningsmidler per forskerårsverk.

For å skjønne hvor problematisk dette er politisk, kan vi jo også forsøke å bruke det samme som forklaring på nasjonalt nivå. Hvilken politiker ville sagt seg fornøyd med at FoU-investeringene er så lave i Norge fordi vi har så få forskere?

De gamle, forskningstunge universitetene skal ha en bedre basisfinansiering, fordi de skal være best på forskning sier forskningsminister Oddmund Hoel .Foto Paul S. Amundsen NTB.

Sammenlignet med andre land

I tillegg til å sammenligne med nærings livets investeringer, er det også verdt å ta en kikk på hvordan fordelingen av offentlig FoU er i Norge i forhold til i andre land det er naturlig å sammenlikne seg med.

Her kan vi kikke til Eurostats statistikk over FoU-innsats fordelt på sektorer.15 Denne skiller seg fra den norske statistikken som vi finner i Indikatorrapporten, på i hvert fall to områder: For det første opererer den med et mer aggregrert regionnivå. For det andre ser den FoU-innsatsen i forhold til en regional fordeling av brutto nasjonalprodukt, mens den norske statistikken ser den i forhold til såkalt regionalt bruttoprodukt, hvor inntektene fra sokkelen er holdt utenfor.

Ifølge Eurostat utgjorde offentlig FoU i 2018 mindre enn 0,5 prosent av BNP i Agder og Rogaland, Innlandet og Sør-Østlandet. Dette var mindre enn samtlige regioner i Danmark og Finland, unntatt Åland.

Motsatt utgjorde offentlig FoU over 2 prosent av BNP i Trøndelag, mens ingen danske eller finske regioner kom over 1,5 prosent av BNP. Trøndelag hadde faktisk det nest høyeste nivået på offentlig FoU som andel av regionalt BNP av samtlige europeiske regioner i statistikken.

Norge har også konsentrert mer offentlig FoU i hovedstaden enn hva tilfellet er i våre nordiske naboland. I Eurostat-statistikken utgjorde offentlige FoU-utgifter 1,7 prosent av BNP i Oslo og Akershus i 2018. Til sammenligning utgjorde offentlige FoUutgifter 1,45 prosent av BNP i København, 1,1 prosent i Helsinki og under 1 prosent i Stockholm.

Motsatt utgjorde næringslivets FoUutgifter 1,5 prosent av BNP i Oslo og Akershus, mot over 2 prosent i Helsinki og Stockholm og over 3 prosent i København. Næringslivet står altså for over to tredjedeler av alle FoU-utgifter i de andre nordiske hovedstedene, mens det offentlige betaler over halvparten i Norge.

Det er lite oppmerksomhet om disse problemstillingene i den norske debatten om regionalpolitikk. Demografiutvalget fremhevet riktignok bedre spredning av infrastruktur og arbeidsoppgaver knyttet til forskning som et sentralt tiltak, og skrev blant annet at «på mange områder er universitets- og høyskolesektoren et av de viktigste verktøyene staten har for regional utvikling».16

Mens regjeringen har fulgt opp utvalgets anbefalinger om desentral utdanning, har den imidlertid valgt å se helt bort fra fordelingen av forskningsmidler i regionalpolitikken.

Tvert imot ser den ut til å arbeide for et skarpere skille mellom forskning og høyere utdanning. Under Arendalsuka sa forskningsminister Oddmund Hoel at regjeringen ønsker å samle forskningsressursene på de gamle universitetene, mens de nye i større grad skal drive med utdanning.17

Her skiller Norge seg fra andre land. I Storbritannia har for eksempel forskning vært helt sentralt i arbeidet for å redusere regionale forskjeller. Det konservative pa tiets stortingsmelding om Levelling Up, som kom i 2022, foreslo blant annet å øke offentlige investeringer i FoU utenfor Sørøst- England med 40 prosent innen 2030.18 To år senere foreslo Rishi Sunak å opprette et «Oxbridge of the North» som et av sine første valgløfter.19

I motsetning til hva som skjedde i Norge, valgte den svenske regjeringen også å øke basisfinansieringen til tre høyskoler som fikk universitetsstatus i 1999. (Örebro universitet, Foto Kicki Nilsson)

Også svenskene har valgt en annen tilnærming enn Norge til fordeling av forskningsmidler. I 1994 etablerte de en egen stiftelse, KK-stiftelsen, som finansierer forskning ved høyskolene og de nye universitetene i samarbeid med næringslivet.20

I motsetning til hva som skjedde i Norge, valgte den svenske regjeringen også å øke basisfinansieringen til tre høyskoler som fikk universitetsstatus i 1999. I en nylig publisert studie av hvordan dette påvirket forskningen ved disse institusjonene, viser Olof Ejermo og Yotam Sofer at publiseringsaktiviteten økte med 89 prosent og at dette kan tilskrives økt forskningsfinansiering over basis.21

Når man ser på hvordan den regionale fordelingen omtales i toprosentstrategien, er det neppe gode grunner til å tro at regjeringen her hjemme vil gå i denne retningen med det første. Men man kan kanskje likevel håpe på en noe bredere og mer nyansert gjennomgang av disse problemstillingene i stortingsmeldingen om forskningssystemet, som kommer neste år?

Hovedfoto: Næringslivet investerer dobbelt så mye i FoU som det offentlige i Rogaland, Møre og Romsdal og Vestfold og Telemark (Ålesund, Foto Anastasiia Shavshyna)

Fotnoter

Related Posts