De globale utfordringene krever læring og samarbeid på tvers av fagdisipliner, hevder Ella Maria Cosmovici Idsoe.
Ella Maria Cosmovici Idsøe, professor, Naturfagsenteret, Universitetet i Oslo
Hva er transdisiplinaritet? Hvorfor trenger vi det? Hva slags kompetanse må vi utvikle for neste generasjon, og hvordan kan akademiske institusjoner fremme slike ferdigheter? Denne artikkelen vil drøfte disse spørsmålene.
(English language version of this article here!)
Store utfordringer krever samarbeid
Verden står overfor store globale utfordringer når det gjelder for eksempel matproduksjon, energiforsyning og tilgang på vann. For å klare å adressere slike komplekse forhold, trenger vi økonomisk og sosialt bærekraftige løsninger. Skal vi unngå store miljøendringer, må vi involvere en rekke ulike interessenter.
Disse utfordringene krever forskning som går på tvers av tradisjonelle grenser (det vi gjerne kaller tverrfaglig forskning), men må også bryte ned grensene mellom akademia og profesjonell praksis (transdisiplinær forskning).
Økt fokus på forskningssamarbeid
Norske forskningsinstitusjoner omfavner i økende grad tverrfaglig forskning, slik som The Arctic Centre for Sustainable Energy, Centre for the Science of Learning & Technology (SLATE), Simula Research Laboratory og Centre for Scalable Data Access in the Oil and Gas Industry (SIRIUS) ved universitetene i Tromsø, Bergen og Oslo. Disse universitetene har også lagt inn tematiske prioriteringer i sine forskningsstrategier.
Men selv om tverrfaglighet har blitt en viktig trend både nasjonalt og internasjonalt, gjenstår det en del utfordringer, blant annet fordi:
• Undervisningen ved universitetene er gjerne inndelt etter fag, og studentene utvikler ikke tverrfaglig kompetanse.
• Universitetenes administrative og økonomiske systemer er ikke tilpasset tverrfaglig forskning.
• Forskningsfinansiering og akademisk publisering er også basert på disipliner.
Vi må fortsatt håndtere disse utfordringene. Men dagens virkelighet krever også at vi ikke bare utvikler kunnskap gjennom å kombinere innsikt fra forskjellige disipliner; vi må også styrke samarbeidet med ulike interessenter, og det forutsetter en transdisiplinær tilnærming.
Hva er transdisiplinaritet?
Begrepene multidisciplinary, interdisciplinary og transdisciplinary blir i økende grad brukt i den internasjonale litteraturen, men begrepene er ikke klart definert, og de blir ofte brukt om hverandre. Likevel: Disse begrepene er de mest relevante når det gjelder å forstå utviklingen av metoder for samarbeid mellom akademiske disipliner (Darbellay, 2015).
Faglighet (Disciplinarity) viser til forskning utført innenfor et enkelt fag, slik som for eksempel matematikk eller statistikk. Det er liten grad av åpenhet, samspill og integrering.
Flerfaglighet (Multidisciplinarity) involverer mennesker fra flere separate disipliner, som arbeider sammen, og der hver forsker gjør bruk av sitt eget kunnskapsfelt. Det refererer for det meste til en sekvensiell analyse av et problem, der det er lite interaksjon mellom de faglige ekspertene.
Tverrfaglighet (Interdisciplinarity) forutsetter tettere samarbeid og forsøk på å integrere innsikt fra ulike disipliner. Noen bruker også termen crossdisciplinarity som et synonym for interdisciplinarity. Ideen om at eksperter fra ulike fag samarbeider på en måte som overkommer de faglige grensene, er den samme.
I transdisiplinaritet (transdisciplinarity) utvides samarbeidet til å inkludere mennesker utenfor akademia, i den hensikt å løse viktige samfunnsproblemer. Her gjør man bruk av kunnskap fra ulike aktører.
Transdisiplinær forskning fremmer samarbeid mellom akademisk forskning og praksis, mellom ulike disipliner og mellom forskjellige typer organisasjoner (Nicolescu, 1999). Dette oppnår man gjennom å krysse faggrensene og gjennom å koble ulike typer kunnskap: Vitenskapelig kunnskap, leg-kunnskap og kunnskap fra praksisfeltet.
Transdisiplinaritet engasjerer en bred gruppe av interessenter, inklusive policyutviklere. Den tar også hensyn til borgernes meninger. Deltakerne blir samskapere (co-creators og co-producers) av kunnskap (Lemos, 2005).
Selv om transdisiplinære tilnærminger kan ses på som den beste måten å takle komplekse og tverrgående utfordringer innenfor for eksempel mat, energi, vann og miljø på, går ikke slike prosesser av seg selv. Nye generasjoner trenger nye ferdigheter.
Hva slags kompetanse og holdninger behøves i transdisiplinær forskning og praksis, når det gjelder å krysse barrierer, sektorer og paradigmer?
Ifølge Fam & co (2006) kan man gruppere egenskapene til en fremragende transdisiplinær forsker/praktiker på følgende måte:
• Kritisk bevissthet i form av refleksiv tenkning og åpenhet overfor forslag fra andre.
• Kommunikasjon behøves både for å klargjøre ens egne perspektiver og for å kunne samarbeide godt med andre.
• Engasjement må kombineres med en evne til å «utfordre status quo».
• Nettverk behøves for å kunne kombinere ulike måter å tenke på.
• Kreativitet trenges for å kunne designe nye tilnærminger og metoder og for å se på uvanlige utfordringer fra uvante vinkler (lateral thinking).
• Nysgjerrighet medfører en fleksibilitet og en vilje til å utforske nye innsikter som ligger utenfor ens egen ekspertise.
Disse evnene og egenskapene må ikke ses isolert fra hverandre. De er overlappende karakteristika som en transdisiplinær forsker kan bruke til å utvikle relevant kunnskap og kompetanse. Disse egenskapene kan også være nyttige i planleggingen av prosjekt-design, rekruttering, finansiering og utvikling av institusjonelle strukturer som kan støtte opp under transdisiplinære prosjekter. De kan, for eksempel, bli brukt i rekrutteringen av medlemmer til transdisiplinære team og til å utvikle prosesser som er del av transdisiplinære prosjekter.
Den nye generasjonen må være forberedt på å utføre aksjonsforskning (sosial, spørrende læring) slik at de kan få frem ny kunnskap og utvikle en samlet og helhetlig oversikt over et komplekst felt i samarbeid med andre. De må demonstrere initiativ, engasjement, endringsvilje og et behov for å arbeide fleksibelt. De må tilpasse seg forskjellige dynamiske arbeidsmiljø, organisasjonsformer og samarbeidsforhold.
De må også utvise intellektuell nysgjerrighet og motivasjon for livslang læring og lange tidsløp.
Oversatt av Per Koch.
Utvalgte referanser
Fam, D.M., Smith, T. and Cordell, D. (2016). Being a transdisciplinary researcher: Skills and dispositions fostering competence in transdisciplinary research and practice. In, D. Fam, J. Palmer, C. Riedy and C. Mitchell. (Eds.), Transdisciplinary research and practice for sustainability outcomes, Routledge: London, United Kingdom: 77-92.
Klein, J.T. (2014). «Interdisciplinarity and Transdisciplinarity: Keyword Meanings for Collaboration Science and Translational Medicine». Journal of Translational Medicine and Epidemiology, 2(2): 1024.
Foto: Foto PATCHARIN SAENLAKON