Kvinnelige forskere og doktorgradsstudenter er hardest rammet av korona-pandemien i Latin-Amerika.
Av Tone Aguilar for Forskningspolitikk
– Jeg har hatt åtti prosent mindre tid til å forske etter at pandemien brøt løs, forteller Rocío Lorca.
Hun er professor ved det juridiske fakultetet ved Universidad de Chile og forsker på ulikhet og fattigdom i rettvesenet. Og i likhet med flesteparten av kollegaene i Chile og resten av Latin-Amerika har hun siden mars i fjor jobbet hjemmefra.
– Men siden jeg er mamma til to barn på to og fem år, har dette vært uhyre vanskelig, medgir hun.
Og hun er ikke alene. Olivia Leyva ved Universidad Autonoma de Guerrero i Mexico sier også at situasjonen med å jobbe hjemmefra kombinert med morsrollen har vært det mest utfordrende med pandemien. Olivia er leder for instituttet for offentlig forvaltning ved universitetet i Guerrero sør i Mexico, og hun er medlem av det nasjonale meksikanske nettverket for forskere, SNI.
– Forskningen min er blitt en nattejobb, forteller hun.
For det er etter at datteren på seks år har lagt seg ved nitida om kvelden og frem til ett-to på natta at hun får tid til å arbeide med forskningsprosjektene sine som spesielt fokuserer på politisk deltakelse blant unge.
Barnepass tar tid fra forskningen
I Mexico, Chile og Latin-Amerika for øvrig har barnehager, skoler og universiteter hovedsakelig vært stengt siden mars i fjor som følge av pandemien. Dette har gjort det svært vanskelig for mødre i arbeid, deriblant kvinnelige forskere, da tradisjonelle kjønnsroller gjør at ansvar for barn og hjem hviler på kvinnene, samtidig som de har blitt lærere for barna sine.
– Datteren min går i første klasse på barneskolen, og jeg må bistå henne i den virtuelle undervisningen, sier Olivia. I tillegg underviser hun selv ved universitetet i Guerrero.
Rocío hjelper også sønnen som går i førskoleklasse – også den foregår via internett – samtidig som minstemann krever oppmerksomhet, og universitetsstudenter skal undervises.
– Med en mann som arbeider i USA og vansker med å få tak i barnepiker på grunn av de strenge korona-restriksjonene i Chile, er situasjonen ytterligere komplisert, medgir hun og fortsetter:
– Jeg er overrasket over at det ikke er mer forståelse for hvordan pandemien har forverret situasjonen for oss kvinnelige forskere, spesielt for dem av oss med små barn.
Selv tok hun kontakt med universitetets rektor og fikk redusert antallet undervisningstimer.
– Men det er ingen generell politikk som tar hensyn til oss, og jeg synes det er frustrerende å se kollegaer som sliter seg ut for å oppfylle de urimelige kravene som blir stilt til dem, medgir hun.
– Som forskere får vi betalt basert på antallet publikasjoner vi hadde to år tilbake, og jeg kjenner flere som ikke har klart å publisere, hvilket vil få konsekvenser for hva de får betalt senere.
Selv har hun klart å publisere.
– Ved hjelp fra forskningsassistenter har jeg tatt opp igjen tidligere prosjekter som nesten var ferdige, redigert og publisert dem, sier hun. – Varer pandemien mye lenger, får jeg imidlertid problemer, fordi jeg da må utvikle prosjektene fra bunnen, og det er svært vanskelig for meg slik situasjonen er i dag.
Korona-fokus
Olivia har også gjennomført ulike forskningsprosjekter. All innsamling av data har riktignok foregått via nettet, blant annet via virtuelle spørreskjema.
– Problemet er at det finnes lite litteratur som støtter disse metodene, understreker hun. – Derfor kan påliteligheten av disse studiene være mindre, men det er den eneste muligheten vi har hatt til å fortsette forskningsarbeidet.
I Mexico by sitter Alice Poma og arbeider hjemme i leiligheten sin. Hun er forsker ved instituttet for sosiologiske studier ved Det autonome universitet i Mexico, UNAM, som har vært stengt under hele pandemien.
– Jeg forsker på miljøaktivisme, forteller hun. – Og for meg var det alfa og omega at jeg hadde et utbredt nettverk blant miljøaktivistene før korona-pandemien som jeg har kunnet holde kontakten med via internett.
Hun har samtidig organisert virtuelle seminarer hvor hun og kollegaer har benyttet seg av deltagende observasjon.
– Ellers har intervjuer via Zoom og Meet vært essensielt, fortsetter hun. – Slik har jeg holdt det gående.
Pandemien og hvordan den har påvirket miljøene hun studerer, har fått fokus i alt hun gjør for tiden.
– I starten var folk kun opptatt av korona, og selv om folks interesser er mer mangfoldige igjen, er det naturlig at pandemien påvirker temaene vi analyserer, medgir hun.
I motsetning til Rocío og Olivia, har ikke Alice barn.
– Sånn sett har det vært mye lettere for meg, innrømmer hun. – Men det blir lett for for mye jobbing når en forsker og underviser hjemmefra.
En av utfordringene for henne har derfor vært å organisere dagene slik at hun ikke blir sittende foran dataskjermen hele tiden.
– Alt er imidlertid ikke negativt, trekker hun frem. – Spesielt synes jeg det har vært berikende med de virtuelle seminarene med andre forskere fra resten av Mexico og andre steder i verden.
Hun har blant annet vært i kontakt med kollegaer i Spania, Colombia, Argentina og andre latinamerikanske land.
– Dette er noe jeg håper å fortsette med selv når ting begynner å åpne seg og vi kan treffe folk personlig igjen.
Eksperimentell utfordring
Rocío, Olivia og Alice er enige om at forsk
ningsområdene deres har vært vært enklere å følge opp enn andre.
– Det har vært mer komplisert for dem som er avhengige av et laboratorium, presiserer Olivia.
Blant dem er biolog Jorge Babul ved Universidad de Chile.
– Det har vært rene galskapen å få gjennomført eksperimenter, medgir han.
Forskningsgruppen hans var i siste del av det pågående prosjektet, men hadde noen eksperimenter igjen.
– Universitetet og laboratoriene var stengt, men med spesielle tillatelser fra universitetsadministrasjonen og fra helsemyndighetene, fikk vi begrenset adgang til laboratoriene, sier han.
Forskningsgruppen hadde digitale møter og vekslet på å dra til laboratoriet for å gjennomføre eksperimentene som manglet.
– En annen enorm utfordring var å få tak i reagenser, forteller han. – Noen av disse måtte vi importere, og de ble oppbevart i lange perioder i tollen.
De kom riktignok i boks med prosjektet.
– Og fordelen var at vi hadde mer tid til å skrive, noe som var nyttig da vi kom til avsluttende fase, legger han til.
Doktorgradsstudenter utsatt
Jorge understeker at situasjonen er prekær ikke bare for de kvinnelige forskerne, men også for doktorgradsstudentene, uavhengig av fagområde.
– Disse har et fireårig stipendiat, og pandemien har for mange betydd å miste ett år, sier han. Som leder for rådet for vitenskapsakademiene i Chile, har han vært aktiv for å finne
en løsning for doktorgradsstudentene.
– For dem som er i det siste året, har vi klart å få en forlengelse på seks måneder, opplyser han og legger til:
– Hele 40 prosent av doktorgradsstudentene i landet gjennomfører graden i utlandet, og disse har ikke fått noen forlengelse.
Den økonomiske situasjonen har også bidratt til reduksjon i den økonomiske støtten til doktorgradsstipender.
– Jeg forstår at vi befinner oss i vanskelige økonomiske tider på grunn av pandemien, understreker Jorge. – Men doktorgradsprosjekter er en svært viktig del av forskningen i alle land, derfor er det bekymringsfullt hva som blir
langtidseffekten av at disse ikke får den støtten de trenger.
Et digitalt gap
Leder i organisasjonen for forskere i kunstog humaniorafag i Chile, Carolina Gainza, peker også på den vanskelige situasjonen for doktorgradsstudenter.
– Ikke bare er den økonomiske støtten til dem redusert, men i forhold til andre forskergrupper har mange av dem begrenset tilgang til digitale bibliotek og ressurser, sier hun.
Carolina er til daglig ansatt ved Universidad Diego Portales i Santiago, Chile. Her er hun professor i litteratur og leder for det digitale laboratoriet. Forskningen hennes fokuserer på den digitale kulturen i LatinAmerika, litteratur og digitale kunstuttrykk.
– Bruken av de digitale teknologiene har utviklet seg litt etter litt, men med pandemien akselererte den voldsomt, uttaler hun. – Problemet er at noen blir hengende etter, og de digitale forskjellene i Latin-Amerika har økt under pandemien.
Hun understreker at dette gjelder samfunnet generelt, men også forskerne. Og for forskere som ikke har tilgang på de digitale teknologiene i korona-tiden, betyr dette at forskningen deres blir satt på vent.
OECDs Science Flash Survey 2020 indikerte at 70 prosent av forskerne i LatinAmerika og Karibien jobber hjemmefra under pandemien, mens 15 prosent må avslutte eller utsette forskningsarbeidet sitt. Til sammenligning utsatte sju prosent av forskerne i OECD-landene forskningen sin som følge av korona-pandemien.
– Det digitale gapet må tettes for at de latinamerikanske forskerne skal ha like muligheter til å fortsette med prosjektene sine, understreker Carolina og konkluderer:
– For nå er det ingen vei tilbake; når pandemien er over, kommer vi til å fortsette med et hybrid system hvor digitale teknologier kommer til å fortsette å spille en sentral rolle, og hvor vi som forsker, får nye metoder, prosesser og måter å danne nettverk på.
Hovedfoto av Rocío Lorca ved David Barker.