Produktivitetskommisjonen har lagt frem sin andre rapport, Ved et vendepunkt: Fra ressursøkonomi til kunnskapsøkonomi. Det er, mener forfatteren av dette innlegget, mye interessant informasjon i rapporten, men kommisjonen bommer i sin analyse av norsk innovasjon og av hva Norge trenger for å omstille økonomien til et liv bortenfor oljen.
PER M. KOCH, SPESIALRÅDGIVER, INNOVASJON NORGE
Per.Melchior.Koch@innovasjonnorge.no
Kommisjonens rammefortelling er basert på en lineær forståelse av innovasjon, en modell OECD og innovasjonsforskningen forlot for mer enn 25 år siden. Kommisjonen ignorerer også i stor grad innovasjonsforskernes analyse av kompleksiteten i det norske innovasjonssystemet. Kommisjonens rammefortelling er besnærende enkel:
1. Nedgang i olje og gass og større helse- og omsorgsbehov tvinger frem en omstilling i norsk økonomi.
2. Vi er dårlige på produktivitet, innovasjon, forskning og høyere utdanning.
3. Derfor må det offentlige gi mer penger til fri toppforskning og redusere den strategiske innretningen av FoU-bevilgningene.
Jeg tror de fleste vil slutte seg til punkt 1. Analysen under punkt 2 er i beste fall unyansert og på noen områder direkte feil. Selv om punkt 2 skulle medføre riktighet, er det ingen grunn til å tro at det å gi mer penger til toppforskerne vil løse problemene.
Analysen bommer
La meg kort vise hvorfor analysen bommer på målet.
Dårlig produktivitet: Kommisjonen viser til at produktivitetsveksten er avtagende. Veksten er avtagende, men dette er en trend vi finner i de fleste land. Norge er fortsatt blant de mest produktive landene i verden. Produktiviteten har ikke gått ned. Vi gjør åpenbart noe riktig.
Dårlig innovasjon: Kommisjonen viser til vår 16. plass på Innovation Union Scoreboard (IUS) og gjentar påstanden om at norsk næringsliv er middelmådig når det gjelder innovasjon. Det er liten grunn til å tro at dette er riktig.
IUS er en komposittindikator som fortsatt legger mer vekt på forskning enn andre typer innovasjon. Det faktum at vi har hatt et høyt BNP fører også til lav score på flere underindikatorer. Komposittindikatoren fanger ikke opp særtrekk ved den norske næringslivsstrukturen og heller ikke kulturelle fortrinn (som en egalitær kultur med selvstendige medarbeidere).
SSBs reviderte metode for innsamling av data for innovasjon i norsk næringsliv viser at innovasjonsaktiviteten har vært betydelig undervurdert. Norsk næringsliv rapporterer i hvert fall like mye innovasjon som næringslivet i de andre nordiske landene. En ranking basert på de nye tallene plasserer bare Tyskland og Luxembourg foran Norge i Europa.
Det finnes også en lang rekke andre komposittindikatorer for innovasjon og konkurransekraft. De norske plasseringene varierer voldsomt: fra en andreplass i World Economic Forum Human Capital Index til en tyvendeplass i Global Innovation Index. Dette forteller oss at disse rankingene må brukes med stor varsomhet.
Middelmådig forskning: Kommisjonen argumenterer også for at norsk forskning er for dårlig. Nå er det som forventet stor variasjon i kvaliteten i norsk forskning, mellom disipliner og mellom institusjoner, og det er ingen tvil om at mange kan og bør bli bedre. Men selv om vi måler med tradisjonelle forskningsindikatorer, er det liten grunn til å si at norsk forskning, generelt sett, er en sinke. På siteringer ligger vi for eksempel på høyde med land som Sverige, Finland, Tyskland og USA.
Rattsø er opptatt av at vi mangler verdensledende universiteter i Norge. Det er kanskje litt for mye forlangt at et land med 5,2 millioner innbyggere skal kunne konkurrere med USA, Tyskland og Storbritannia på dette feltet, spesielt når man av gode grunner har lagt vekt på å bygge bredde universiteter i Norge. Og om innovasjonsrankingene er metodisk problematiske, så er universitetsrankingene enda mer upålitelige.
Vi kan heller ikke forvente at alle norske forskningsmiljøer skal være verdensledende. Det har vi rett og slett ikke ressurser til, hverken når det gjelder penger eller humankapital. De nest beste forskerne bidrar for øvrig også til læring og innovasjon i arbeidslivet. Evnen til undervisning, samarbeid, nettverksbygging, problemløsning og markedsforståelse følger ikke automatisk av evnen til å publisere i internasjonalt ledende tidsskrifter.
Middels utdanningsnivå: Kommisjonen har helt rett i at Norge ikke er verdensledende når det gjelder utdanningsnivå. Men den figuren Rattsø bruker i sin presentasjon viser faktisk at Norge ligger foran land som USA, Tyskland, Israel og Irland når det gjelder høyere utdanning. Det formelle utdanningsnivået er ikke den eneste faktoren som påvirker de ansattes lærings- og innovasjonsevne.
Kommisjonen tegner med andre ord et for dystert bilde av det norske samfunnets evne til læring og innovasjon. Det er mye som tyder på at vi er godt skodd kompetansemessig for en omstilling av den norske økonomien. Men det betyr ikke at omstillingen kommer til å bli lett.
Strategi for omstilling
Det er behov for en grundig gjennomtenkning av koblingen av eksisterende norsk kompetanse med nye muligheter som følger av de utfordringene Norge og verden nå står overfor. I den forbindelse trenger vi for eksempel strategier for hvordan vi kan få brukt deler av den kompetansen som er bygget opp i olje- og gassnæringen, på andre områder og for nye markeder. Vi trenger nye tilnærminger til hvordan forskning og innovasjon kan bidra til å løse utfordringene på helse- og omsorgssiden og samtidig, forhåpentligvis, legge grunnlaget for ny næringsaktivitet. Verden trenger desperat ny teknologi og ny kunnskap i møte med klimaendringene. Norge har mye relevant kompetanse her, både på forskningssiden og i næringslivet, men det må gjøres visse strategiske valg om vi skal få utnyttet denne kompetansen på en god måte.
Når vi i Innovasjon Norge inviterte til den internasjonale idédugnaden Drømmeløftet, var det nettopp for å identifisere slike muligheter. Vi arbeider nå med å bruke disse innspillene som grunnlag for egne analyser og policy-forslag.
Kommisjonen nevner imidlertid ikke Innovasjon Norges innovasjonspolitisk strategiske rolle med et ord. Kommisjonen argumenterer faktisk for å redusere Forskningsrådets evne til å foreta strategiske prioriteringer av forskning. Det vil også redusere sektordepartementenes mulighet til å bruke forskning i møtet med sentrale samfunnsutfordringer.
Ikke å velge er også et valg
Budskapet er i stedet at departementer og råd må slutte med slike prioriteringer og gi mer til de beste forskerne:
«Den norske rådsmodellen kan ha ført til en ubalanse i disfavør av forskning som holder høy vitenskapelig kvalitet, på grunn av de mange andre hensyn som spiller inn i fordeling av forskningsmidler.» (s. 87)
De offentlige myndighetene feiler ifølge kommisjonen fordi de har andre mål enn høy vitenskapelig kvalitet. Kan det være fordi de faktisk skal ha andre mål enn høy vitenskapelig kvalitet?
I stedet faller de tilbake på den lineære modellen. Det ser ut til at de mener at om vi kanaliserer de offentlige midlene til forskning til de aller beste forskerne, vil innovasjonsevnen og produktiviteten gå opp av seg selv. Det er liten grunn til å tro at dette er tilfellet.
Det å la være å ta strategiske valg er også et valg: Du velger status quo og en investeringsprofil basert på fortidens problemer og fortidens valg. En visjon om et forsknings-Norge der forskerne bekjemper hverandre i «kreativ destruksjon» kan ikke danne grunnlag for en fremtidsrettet forsknings- og innovasjonspolitikk.
For en grundigere analyse av rapporten, referanser og mer dokumentasjon, se forfatterens bloggpost «Rattsø 2: Mye bra, men bommer på innovasjonspolitikken» på Innovasjonsbloggen (http://tinyurl.com/rattso)