I Norge brukes indikatoren for vitenskapelig publisering i forskningsbudsjettene til universiteter og høgskoler (Kunnskapsdepartementet), i grunnbevilgningene til forskningsinstituttene (Norges forskningsråd) og i fordelingen av øremerkede forskningsmidler til helseforetakene (Helse- og omsorgsdepartementet). Indikatoren er utviklet ved NIFU i samarbeid med fagmiljøene og myndighetene.
Hittil har seks andre land implementert publiseringsindikatoren eller blitt inspirert av den til lignende formål: Belgia, Danmark, Finland, Irland (lokalt ved UCD, det største universitetet), Norge, Polen og Sverige (lokalt ved tretten universiteter).
I januar i år utkom et særhefte av tidsskriftet Journal of Data and Information Science med en artikkel om indikatoren fra hvert av de seks landene og en artikkel om indikatoren i Norge av Gunnar Sivertsen ved NIFU.
Journal of Data and Information Science utgis i Beijing av Det kinesiske Vitenskapsakademiet. Der er man i gang med å oversette artiklene til kinesisk slik at myndighetene lettere kan vurdere tiltaket. Foreløpig er de sju artiklene åpent tilgjengelig på engelsk i Volume 3/Issue 4.
I en av artiklene drøfter Sivertsen historien bak bruken av indikatoren i Norge. Han mener den norske modellen kan tjene som et eksempel på hvordan en god infrastruktur for innhenting av slike data kan både hjelpe nasjonale og lokal aktører:
«One strength of these systems is connected to the completeness of bibliographical records, the automatic disambiguation of authors/persons and addresses/affiliations, and the possibility of thereby to connect with other data describing the researchers, their institutions and resources, and the outcomes of their research. Another strength is that they empower the academic communities in influencing the evaluation and funding system by allowing them to define and prioritize what is valued and counted in these contexts, and by creating an overview of the scientific production»
Men han antyder også at siden bruken av slike indikatorer kan virker som incentiver, kan de også få ikke intenderte konsekvenser. Bruken må derfor overvåkes og diskuteres.
Illustrasjon: monsit