Et viktig tilskudd til faglitteraturen om norsk forskningsorganisasjon og forskningspolitikk

Med publiseringen av historien om norske forskningsråd fra 1946 til 2016 er et ruvende hovedverk tilført den sparsomme faglitteraturen om norsk forsknings­politikk og -organisasjon. Bokens sentrale tema er de seks norske rådsorganisasjoners historie, men det er samtidig også en historie om norsk forskningspolitikk, siden studiene av institusjonene gjennomgående omfatter beskrivelser av den bredere forsk­ningspolitiske kontekst som rådene ble etablert og utviklet seg innenfor.

Egil Kallerud, NIFU

Etter litt innledende forhistorie, starter historien for alvor med etableringen av Norges teknisk-naturvitenskapelige forsk­ningsråd (NTNF) i 1946 og avsluttes med status per 2016 i Norges forskningsråd – og noen åpne spørsmål om rådets videre utvikling. Det betyr at det som er skjedd etter at John-Arne Røttingen tiltrådte som rådets nye direktør i mars 2017, ikke er dekket.

Bokprosjektet

Boken er skrevet innenfor rammen av et ordinært forskningsprosjekt, finansiert av Norges forskningsråd etter åpen utlysning og konkurranse. Førsteamanuensis i historie ved NTNU Thomas Brandt har vært prosjektleder, og har hatt med seg et team av tre andre historikere – Mats Ingulstad, NTNU, Eirinn Larsen, Universitetet i Oslo og Vera Schwach, NIFU – samt sosiologen Marte Mangset, OsloMet.

Boken består av et innlednings- og et avslutningskapittel og 15 historiske kapit­ler, hvorav fire er om perioden etter årtu­senskiftet, mens Mangsets kapittel er en intervjubasert studie av noen deler av da­gens (2017) søknadsbehandlingssystem.

Med over 600 sider med tekst og mer enn 150 sider med noter, kildehenvisninger og referanser leverer boken et vidtfavnende, rikt og variert materiale om norske forskningsråds og norsk forskningspoli­tikks historie gjennom 60 år.

Noen av temaene og periodene har i noen grad vært gjenstand for tidligere studier, særlig deler av NTNFs historie. Boken supplerer og utdyper i vesentlig grad Hans Skoies arbeider om norsk forskningspolitikk og forskningsorganisasjon etter krigen, men gjør også bruk av disse og andre bidrag fra Skoie.  Et rikholdig bilde- og illustrasjonsma­teriale tilfører boken betydelig tilleggsver­di. Forfatterne karakteriserer sitt arbeid som nybrottsarbeid, og har på det punkt ubetinget sine ord i behold.

Forskningsentreprenørenes tid

Boken er inndelt i fire hoveddeler basert på en periodisering av norsk forskningspoli­tikks utvikling fra annen verdenskrig til i dag. Den første perioden (1940–60-årene) kalles «Forskningsentreprenørenes tid».

I denne delen har de tre rådene som ble opprettet på 1940-tallet – NTNF (1946), Norges allmennvitenskapelige forsknings­råd (NAVF, 1949), Norges landbruksviten­skapelige forskningsråd (NLVF, 1949) – fått hvert sitt kapittel med kompakte og veldokumenterte framstillinger om deres respektive utvikling i denne perioden.

Kapitlene følger i all hovedsak hvert råds historie for seg, med noen visitter til Forskningsrådenes Fellesutvalg, der råde­ne møttes og skulle samarbeide, med be­grenset suksess. Sett i sammenheng viser disse historiene svært store forskjeller rå­dene imellom med hensyn til mål, arbeids­måter og institusjonell kontekst.

Et av bokens hovedpremisser er at ingen dekkende definisjon av forskningsråd finnes, og det blir påpekt at ulikhetene mellom norske forskningsråd synes å være enda større enn i (noen) andre land.

Forskningspolitikkens tid

Andre del kalles «Forskningspolitikkens tid» og dekker perioden 1965–1980. I denne delen er mer selvstendig plass viet utviklingen av overordnet nasjonal forsk­ningspolitikk.

Sentrale temaer er OECDs rolle i utvik­lingen av rammeverk for nasjonal forsk­ningspolitikk på 1960-tallet og Norges deltakelse i dette arbeidet.

Her inngår historien om Hovedkomiteen for norsk forskning som ble etablert i 1965, og som skulle trekke opp rammene for nasjonal forskningspolitikk på norsk grunn.

Hovedbudskapet er at komiteen aldri helt lyktes med å få den sentrale rollen den var tiltenkt og selv ønsket. I to av kapitlene i denne delen videreføres historien om hen­holdsvis NTNFs og NAVFs virksomhet og utvikling i perioden. Tilsvarende gjøres ikke for NLVF, mens det fjerde forsknings­rådet, Norges fiskeriforskningsråd (NFFR), som ble etablert i 1971, får sitt eget kapittel i denne delen.

Miljøforskning og kvinneforskning

Del II omfatter to kapitler som avviker fra hovedstrukturen i boken. Det ene om-handler miljøforskning og er skrevet av Vera Schwach. Denne forskningen fikk særlig fra tidlig på 1970-tallet økende omfang og politisk oppmerksomhet, og søkte utover på 70- og 80-tallet innpass i forsk­ningsrådsstrukturen. Dette er kanskje bo­kens beste kapittel, der den aller mest lever opp til egenattesten om nybrottsarbeid.

Det andre spesialkapitlet er skrevet av Eirinn Larsen og omhandler den rolle og betydning NAVFs sekretariat for kvinne­forskning har hatt for kvinneforskning og likestilling i forskning i Norge. Også dette er interessant nybrottsarbeid, kapitlet står godt i kraft av seg selv som historien om en unik og viktig forskningspolitisk institu­sjon med varige effekter.  Den kunne gjerne vært ytterligere kontekstualisert som ett av beslektede spørsmål i 1970-tallets forskningspolitikk, som (lek) deltakelse, demokrati og forskning for «svake grupper».

En styrke ved disse to kapitlene er at de ikke er begrenset av periodiseringen i delen de er plassert i, men følger utviklingen fram til slutten av 1980-tallet.

1980-tallet

Del III er den minst omfattende. 30 sider er viet både forskningspolitikkens og forsk­ningsrådenes utvikling på 1980-tallet inn­til spørsmålet om å omorganisere forsk­ningsrådene ble satt på agendaen.

Bortsett fra noen avsnitt særskilt viet Norges forskningsråd for anvendt sam­funnsforskning (NORAS) som ble oppret­tet som nytt eget forskningsråd i 1987, blir de øvrige forskningsrådenes utvikling på 1980-tallet behandlet under ett, i stor grad i tilknytning til de såkalte hovedinnsats­områdene som var dette tiårets spesielle ramme for prioritering og organisering av den tids forskningssatsing.

Gjennomgangen er her i overkant knapp, og framstillingen av hovedinnsats­områdene i så sterk grad, og gjennomgå­ende kritisk, fokusert på organisasjons- og styringsspørsmål at deres betydning som ramme for prioritering og mobilisering forsvinner.

Norges forskningsråd

Etter at 80-tallet er unnagjort, handler det aller meste om Norges forskningsråd, der generelt forskningspolitisk stoff gjennom­gående er flettet inn i rådshistorien.

De to siste kapitlene av del III omhand­ler henholdsvis den politiske prosessen fram til fusjonen i 1992–93 og rådets før­ste vanskelige år fram til årtusenskiftet, med lederkrise, budsjettskvis og gradvis konsolidering som organisasjon og forsk­ningspolitisk aktør.

Så godt som hele den omfattende del IV har det nye forskningsrådet som tema. Skillet mellom del III og IV knyttes til overgangen til ny forskningspolitisk perio­de ved årtusenskiftet, «internasjonaliserin­gens» periode, men periodiseringen knyt­tes også til endringene i Forskningsrådet på tidlig 2000-tall, med internasjonal eva­luering, ny, funksjonsbasert organisasjon og direktørskifte.

Forskningsrådets periodisering av egen historie samsvarer med stoffinndelingen, og blir gjengitt slik: Rådet slik det var på 1990-tallet var organisasjonens «betaversjon», mens den etter årtusenskiftet har gjennomgått tre «offisielle» versjoner som – eller fram mot – «et åpent råd», som er overskriften på det siste historiske kapitlet.

I kapitlene om Norges forskningsråd og i økende grad jo mer framstillingen nærmer seg nåtiden, er det viktig å ha in mente Brandts eksplisitte forbehold om at framstillingen her er så «tett på» samtidens temaer og aktører at det «nærmer seg grensen for historie»; den historiefaglige vurderin­gen av denne fasen, påpeker han, «må bli noe tentativ». Det er en viktig presisering.

Han presenterer mye nytt, blant annet om lederdramaet i 1993 og 1994, og gir en fyldig og godt dokumentert beskrivelse av sentrale hendelser og spørsmål gjennom det nye rådets 25-årige historie. I noen grad kan de forskjellige avsnittene opple­ves som mosaikkbiter som aldri helt settes sammen til et tydelig helhetsbilde.

I den grad noen konturer avtegner seg, er inntrykket av «whig history» tidvis nærliggende: en fremskrittsfortelling om hvordan tidligere problemer og begrensninger overvinnes. Det gjelder den siste delen, men til en viss grad også boken som helhet, særlig knyttet til den gjennomgående rollen som motsetning mellom (problematisk) «sektorisering» og (ønsket) «helhet» spiller.

Sektorielt mangfold

Marte Mangset reiser eksplisitt kritiske spørsmål i sin studie av søknadsbehandlingssystemet. Hun finner belegg for at kravene til standardisering i rutinene kan bli så høye i en organisasjon av rådets størrelse at det kan gå på bekostning av det hun med Michele Lamont kaller «kognitiv pluralisme». Hennes materiale er for begrenset til å si så mye om hvor stort problemet er.

Men det er et relevant spørsmål, og det kan også reformuleres med enda større rekkevidde: Hvordan ivaretar rådet, med tittelen på Grøholt-utvalgets innstilling, både «helhet og mangfold» mer generelt?

Et kritisk område er hvordan hensynet til «sektorielt mangfold» ivaretas, og det er særlig én stemme som savnes i gjennomgangen av 2000-tallsversjonen(e) av Forskningsrådet: stemmen fra sektordepartementene. Hvor fornøyd er de med Forskningsrådets versjon 1– til 3 (snart 4?) – viser dét lydhørhet for deres særegenheter, og evner det å møte deres spesielle behov?

Antologi

Genremessig framstår boken mer som en antologi med relativt frittstående bidrag enn en samforfattet monografi. Innled­ningsvis legges noen felles begrepsmessige rammer for alle bidrag (kunnskapssamfun­net, institusjonelle logikker, systemnivåer), men de er løst definert og brukes gjennomgående i for liten grad og for lite systematisk til i særlig grad å bidra til sammenheng.

Men det kan også ses som en verdi ved boken at den gir plass til ulike stemmer, skrivemåter, temavalg (inkludert bortvalg) og -vinklinger etc. som plasserer seg på ulike steder i mulighetsrommet for ulike narrativer om norsk forskningspolitikk, norske forskningsråd og Norges forskningsråd.

Samlet presenterer ikke boken selv et eget, tydelig narrativ, men den gir svært mye solid og uomgjengelig empiri som kan underbygge ulike narrativer, og som de må inkludere og etterprøves mot. Dermed er ikke nødvendigvis innvendinger og merknader å forstå som negativ kritikk, men like mye som spørsmål til videre debatt og studier som lesningen inspirerer til.

Egil Kallerud var medlem av bokkomiteen som fulgte arbeidet med boken. Han var ansatt i NAVF fra 1981 til 1992 og i Norges forskningsråd fra 1993 til 1995.

VERA SCHWACH, THOMAS BRANDT, EIRINN LARSEN, MATS INGULSTAD OG MARTE MANGSET:
AVHENGIG AV FORSKNING, DE NORSKE FORSKNINGSRÅDENES HISTORIE. FAGBOKFORLAGET 2019

Hovedbilde: Per M. Koch