Da Kunnskapsdepartmentet ba om innspill til den neste langtidsplanen for forskning og høyere utdanning, sendte det ut et høringsbrev som også inneholdt følgende spørsmål:
«Hvis det skal utvikles virkemidler for samfunnsoppdrag/«missions» i Norge, hvordan bør de være innrettet, og på hvilke områder er samfunnsoppdrag særlig aktuelt?»
Dette skapte en viss oppstandelse, spesielt i universitetsog høgskolesektoren, noe som blant annet gjenspeilet seg i høringsuttalelser og i samtaler rundt virkelige og virtuelle kaffekopper: «Hva er nå dette, da? Vil departementet ta penger fra grunnforskningen og gi dem til byråkratene nå, kanskje?»
Mission-begrepet blir ofte brukt i en forsknings- og innovasjonspolitisk kontekst
Jeg forstår hvorfor departementet inkluderte spørsmålet.
Det utkvitterte blant annet daværende forsknings- og høyere utdanningsminister Henrik Asheims mange uttalelser om samfunnsoppdrag. EU har koblet missions til rammeprogrammet for forskning og innovasjon: Horisont Europa. OECD har sett på samfunnsoppdrag i sine analyser av norsk innovasjonspolitikk. Forskningspolitikk har skrevet om missions, og land som Danmark og Nederland har også vurdert samfunnsoppdrag som en del av forskningsinnovasjonspolitikken.
Mariana Mazzucato, forskeren som mest av alle har bidratt til konseptets popularitet, brukte dessuten månelandingen som eksempel – et forskningsog innovasjonsdrevet prosjekt om noe.
Men samspillet i samfunnsoppdrag bør inneholde andre aktiviteter enn forskning
Men Mazzucato har også pekt på utfordringer som klart går ut over forskningsog innovasjonspolitikken: Silodannelser i politikk og forvaltning. Problemet med å få til samlæring og samskaping på tvers av disiplinskiller, næringer og samfunnsområder. Hun og andre viser også til institusjonell, konseptuell og kulturell innlåsing i eksisterende praksis og tenkemåter som et stort problem.
Hensikten med slike samfunnsoppdrag er jo nettopp å møte utfordringer som har røtter i systemiske samspill av en rekke sosiale, kulturelle, økonomiske, politiske og miljømessige forhold. Dette er utfordringer som ikke kan løses i én silo alene. Vi ser jo klart at dagens system ikke er i stand til å håndtere de store utfordringene. Det er jo derfor panikken brer seg. Dessuten: Dagens praksis har jo vært med på å skape problemene.
Spørsmål: Hvordan kan vi løse problemet med matsvinn?
Dagens langtidsplan: Vi trenger mer forskning!
Men er virkelig «mer forskning» svaret på problemer som matsvinn, plast i havene, oljeavhengighet, eldrebølge, klimakrise og politisk polarisering?
Et samfunnsoppdrag som skal løse plastproblemet, må se på overvåking, reguleringer og internasjonal lovgiving, avgiftspolitikk, holdninger i befolkningen, organisering av internasjonale opprenskingsoppdrag, koblingen til den destruktive oljeavhengigheten, helsetiltak og mye mer. Forskning vil naturlig nok spille en rolle. Innovasjon vil være viktig. Men reduserer du dette oppdraget til forskningsog/eller innovasjonspolitikk, vil siloene bestå.
Er Langtidsplanen virkelig stedet for store målrettede samfunnsoppdag?
Langtidsplanen er ikke et overordet transformasjonspolitisk dokument. Den er strengt tatt ikke et innovasjonspolitisk dokument. Den er en plan for forskning og høyere utdanning, underlagt Kunnskapsdepartementet, som – vi kan like gjerne innrømme det – sammen med UH-sektoren representerer én av mange siloer i det norske samfunnet.
Skal vi få frem samfunnsoppdrag som virkelig tar helheten på alvor, må vi se på dem som tverrgående transformasjonspolitiske virkemidler, ikke forskningseller innovasjonspolitiske.
Illustrasjon: metamorworks