I en artikkel i Forskningspolitikk 1/2024 framholder forskningsleder i NIFU, Espen Solberg, at «sektorprinsippet bør utvikles, ikke avvikles». Uttrykket er det samme som Støre bruker overfor oljevirksomheten. Det er mulig uttrykket er egnet når det gjelder oljevirksomheten, men det er definitivt ikke egnet når sektorprinsippet er tema. Til alt overmål dokumenterer Solberg selv dette i sin artikkel.
Debattinnlegg av Erik Eriksen
Han lister nemlig opp at Technopolis, OECD, Riksrevisjonen, og DFØ alle har uttalt seg kritiske til prinsippet. I tillegg nevner han fire departementer (AID, Bistandsdepartementet, OED og JD) der det ikke er sammenheng mellom aktuelle politikkområder og innsatsen innenfor forskning.
Hans begrunnelse for likevel å videreføre sektorprinsippet er dels at det ble introdusert av OCED på 1970-tallet med forventning om at det ville føre til at forskning ble integrert i hvert departements saksområder. Dels at enkelte andre land også har ordninger der flere departementer finansierer forskning, og til slutt en forestilling om at bevegelsen mot missions vil føre til mer aktiv forskningsforvaltning fra departementenes side.
Solberg tror at løsningen ikke er ett forskningsdepartement.
Sektorprinsippet fungerer ikke
Det ville vært en fordel om Solberg ikke baserte sine synspunkter på idealiserte forestillinger om hvordan departementene fungerer, men heller tok utgangspunkt i hvordan departementene faktisk fungerer.
Jeg har i min bok Innovasjon i forskningspolitikken (2023) dokumentert hvorfor sektorprinsippet ikke fungerer. Jeg har gått igjennom hvert eneste offisielle argument for sektorprinsippet og dokumentert at de ikke er holdbare. Likevel hevder Solberg at bedre koordinering fra Kunnskapsdepartementet, eller kanskje et gjenopprettet Regjeringens forskningsutvalg, eller sterkere mobilisering av Stortinget kan få sektorprinsippet til å fungere.
Denne argumentasjonen underslår at gjennom sektorprinsippets over 50 år lange historie har det vært introdusert en lang rekke slike tiltak som skulle få denne styringsmodellen til å fungere. Ingenting har fungert. Likevel tror altså Solberg at ved å prøve på nytt, og med en litt annen vri, skal vi nå få det til. Sektorprinsippet kommer ikke til å fungere.
Systemsvikt
Grunnen er måten departementene arbeider på, særlig i budsjettprosessene. Disse styres etter Finansdepartementets prinsipper som legger avgjørende føringer for hva departementene til syvende og sist kan prioritere innenfor forskning. Enhver som har deltatt i disse tørketromlene av noen prosesser, vet at de er dominert av svært begrenset rasjonalitet.
NIFU har selv dokumentert dette ved å se på i hvilken grad prioriterte forskningsområder i regjeringens langtidsplan faktisk har endt opp med økte bevilgninger[1]. Leser man disse vil man se at det er svært begrenset sammenheng mellom prioriteringer og faktisk adferd. Vil man endre på dette må man enten forkaste sektorprinsippet, eller endre måten Finansdepartementet etablerer statsbudsjettet på. Det siste kan man trygt glemme.
Byråkratisering og detaljstyring
I sin artikkel unnlater Solberg i tillegg å drøfte de åpenbart negative sidene ved sektorprinsippet. Prinsippet fører til en betydelig byråkratisering av forskningsforvaltningen illustrert ved at forskningsrådet hvert år mottar ca. 130 sider instrukser fra departementene, inklusive ca. 500 enkeltstående målsettinger. Dette skal «forklare» forskningsrådet hvordan det skal arbeide. Ved slutten av året må forskningsrådet så rapportere tilbake til alle departementene om hvordan de brukte pengene.
I tillegg er det 157 personer ansatt i alle departementer som forvalter forskning. Det er flere enn det er ansatt i Olje- og energidepartementet eller i Samferdselsdepartementet.
Samtidig bidrar sektorprinsippet til at grunnforskning prioriteres lavere enn anvendt forskning. Det skyldes at når sektordepartementene skal overbevise Finansdepartementet om behovet for forskningsmidler, må de peke på konkret nytteverdi. Det sier seg selv at det er lettere å peke på konkret nytteverdi av anvendt forskning enn av grunnforskning. Når universitetsansatte ønsker mer penger til grunnforskning burde de rette skytset mot sektorprinsippet, ikke mot enkeltpolitikere som er fanger i dette irrasjonelle systemet.
I motsetning til Solberg er ikke jeg forsker. Jeg har erfaring fra et sektordepartement og jeg har tillatt meg å gjøre en analyse av hva som fungerer og hva som ikke fungerer innenfor norsk forskningsforvaltning. Det kan godt hende jeg tar feil, men da må det anvises hvor jeg tar feil.
At en forskningsleder argumenterer ut fra tro og antakelser framstår merkelig i en tid da forskningen generelt sliter med tillit. Det er spesielt uheldig i en tid da Kunnskapsdepartementet arbeider med en stortingsmelding om forskning. Kunnskapsdepartementet har vist seg lite villige til å gjøre en grundig analyse av forskningssystemet. Forskningslederen legitimerer at en slik analyse kan utsettes også denne gangen.
Se også: Erik Eriksen: Sektorprinsippet bør skrotes
[1] Se f.eks. Egil Kallerud «Den budsjettmessige oppfølgingen av Langtidsplan for forskning og høyere utdanning – erfaringer, problemer, forbedringspunkter». Desember 2021.
Illustrasjon: OlekStock