En gjennomgang av flere europeiske lands erfaringer med støtte til kompetansesentre (Competence Center Programmes) indikerer at også norske senterordninger, som Sentre for forskningsdrevet innovasjon (SFI) og Forskningssentre for miljøvennlig energi (FME), fortsatt vil spille en sentral rolle i fremtidens forsknings- og innovasjonspolitikk. Men ordningene kan videreutvikles for blant annet å møte utfordringene knyttet til økt globalisering av næringslivet, behovet for mer grensesprengende forskning og sterkere vekt på forskningens rolle i å løse de store samfunnsutfordringene. Dette er Forskningsrådets lærdom etter å ha deltatt i en arbeidsgruppe i den europeiske samarbeidsorganisasjonen Taftie, som har analysert ulike næringsrettede senterordninger opp mot viktige utviklingstrekk i forsknings- og innovasjonspolitikken.
TONE IBENHOLT, SPESIALRÅDGIVER, NORGES FORSKNINGSRÅD
ti@rcn.no
LIV JORUNN JENSSEN, SPESIALRÅDGIVER, NORGES FORSKNINGSRÅD
ljj@rcn.no
Mange land bruker senterordninger som virkemiddel for å fremme forskning og innovasjon på høyt nivå. Slike ordninger har høyere ambisjonsnivå og større langsiktighet enn andre virkemidler i forskningspolitikken. Norges forskningsråd har hatt senterordninger siden tusenårsskiftet. De første Sentre for fremragende forskning (SFF) kom i gang i 2003. Sentre for forskningsdrevet innovasjon (SFI) startet opp i 2007 og Forskningssentre for miljøvennlig energi (FME) i 2009.
I SFI og FME er samarbeid mellom forskning og næringsliv helt sentralt (se faktaboks). Dette er en type sentre som i internasjonal sammenheng betegnes som kompetansesentre (Competence Center Programmes). De norske SFI- og FME-ordningene bygger på erfaringer fra andre land. Forsknings- og innovasjonslandskapet er i stadig endring, og det stilles nye krav til utformingen av senterordningene. Det er derfor viktig at vi sammen med andre land deltar i arbeid med å videreutvikle ordningene. En arbeidsgruppe nedsatt av Taftie (se faktaboks) har utarbeidet en rapport om kompetansesentre i Europa og utfordringer disse ordningene står overfor. Norges forskningsråd deltok i arbeidet sammen med innovasjonsorganisasjoner fra ti land. Andre nordiske deltakere var svenske VINNOVA og finske TEKES. Arbeidet ble ledet av FFG, Østerrikes organisasjon for finansiering av næringsrettet forskning. Selv om landene har ulike forsknings- og innovasjonssystemer og står overfor ulike utfordringer, opplevde vi det som svært nyttig å delta i arbeidet.
Hva er et kompetansesenter i europeisk sammenheng?
Arbeidsgruppen representerte et bredt spekter av nasjonale forsknings- og innovasjonssystemer, med ulike måter å kanalisere nasjonale, offentlige midler til forskning og innovasjon på. Dette gjenspeiler seg også i de ulike senterordningene. De første ordningene av denne typen i Europa ble etablert på midten av 1990-tallet, og i flere land gjennomføres nå tredje generasjons kompetansesentre. Eksempler på dette er det svenske Kompetenscentrumprogrammet og COMET (Competence Centers for Excellent Technologies) i Østerrike.
Taftie-gruppen sammenliknet og karakteriserte eksisterende senterordninger i landene som deltok i arbeidet. Et fellestrekk ved ordningene er at de skal styrke landenes økonomiske konkurranseevne ved å øke innovasjonsevnen i næringslivet. Enkelte ordninger har som mål å styrke spesielle bransjer eller næringer, men den norske FME-ordningen skiller seg fra de andre ordningene som var representert i studien, med sin tydelige innretning mot én bestemt sektor. Ordningene er bare unntaksvis rettet inn mot små og mellomstore bedrifter (SMB) eller mål om økt sysselsetting. Et overordnet mål for virksomheten i alle senterordningene er å styrke samarbeidet mellom akademia og næringsliv. Internasjonalisering og økt internasjonal synlighet trekkes ofte også frem som sentralt, og flere av ordningene har som mål å gjøre det nasjonale forsknings- og innovasjonssystemet attraktivt for internasjonale aktører og deres investeringer.
På senternivå er det også mange fellestrekk mellom ordningene. Sentrene skal utføre forskning som er viktig for det enkelte lands næringsliv, og legge til rette for at resultatene blir utnyttet av næringslivet. Kompetanseoppbygging gjennom utdanning av doktorgradskandidater og masterstudenter er en viktig oppgave for sentrene. Sentrene skal stimulere til nettverksbygging og kunnskapsoverføring og tiltrekke seg ny og økt finansiering (for eksempel fra EUs rammeprogram). Finansiering av forskningsinfrastruktur trekkes frem som sentralt for noen av ordningene.
Studien viser videre at det i de ulike ordningene er betydelige ulikheter i sentrenes størrelse, organisering og varighet. Industristyring versus styring fra akademia varierer også. De største sentrene finner vi i noen av de landene som var tidligst ute med slike senterordninger. Dette er sentre som er organisert som egne juridiske enheter, og noen av dem er ikke tidsbegrensede. Industrien har gjennomgående en ganske sterk styring i denne typen sentre.
Styringsmodeller for kompetansesentre
Taftie-gruppen så spesielt på ulike modeller for ledelse og styring av kompetansesentre. Eksisterende senterordninger ble analysert og delt inn i tre ulike modeller:
A. «Styringsmodellen»: Modellen er karakterisert ved at sentrene består av en liten administrativ enhet som mottar bevilgningen og fordeler den videre til ulike prosjekter, gjerne basert på egne utlysninger i regi av senteret. Modellen har følgende særtrekk: Sentrene er gjerne «top down»-initiert, de er virtuelle og benytter seg av eksisterende infrastruktur. Politiske mål som økt deltakelse fra små og mellomstore bedrifter, «joint programming» og internasjonal konkurranseevne for selskapene som deltar, er videre typisk for denne modellen. Utdanning inngår i liten grad i disse sentrene. Et eksempel på en slik ordning i Norden har vært de finske Strategic Centres for Science, Technology and Innovation (SHOK), denne ordningen er nylig vedtatt avviklet.
B. «Sterk enhet»-modellen: I denne modellen har sentrene egne ansatte og er organisert som egne juridiske enheter, for eksempel som aksjeselskap. Sentrene er etablert etter en egen utlysning og er initiert «bottom up». Sentrene investerer i egen infrastruktur og er samlokaliserte enheter. På grunn av organisasjonsformen er modellen relativt lite fleksibel, og det kan være krevende å avvikle sentrene. De har et sterkere utdanningselement enn modell A og har et langsiktig tidsperspektiv. Politiske mål knyttet til modellen er ønsket om å styrke samarbeidet mellom akademia og industrien, økt innovasjonsevne i bedriftene og et ønske om å opprettholde sysselsetting og lønnsomhet i industrien. Eksempler på slike sentre er COMET K1- og K2-sentrene i Østerrike.
C. Vertsmodellen: Her er vanligvis et universitet eller en forskningsinstitusjon vert for senteret. Senteret er virtuelt og har ikke egne ansatte. Sentrene er etablert etter egne utlysninger og er initiert «bottom up». Sentrene er organisert som konsortier. Organisasjonsformen gjør at sentrene er enklere å avvikle enn for eksempel modell B. Utdanningselementet er viktig i sentrene, og de kan være preget av den akademiske kulturen. Politiske mål som relateres til denne modellen, er økt økonomisk lønnsomhet og samfunnseffekter, et styrket samarbeid mellom akademia og industrien, økt vitenskapelig kvalitet og ønsket om å øke næringslivets investeringer i FoU. De norske SFI- og FME-ordningene og det svenske Kompetenscentrumprogrammet er typiske eksempler på vertsmodellen.
Krav til fremtidens kompetansesentre
En viktig del av arbeidet i gruppen var å identifisere og diskutere utfordringer og utviklingstrekk i forsknings- og innovasjonspolitikken og å vurdere hvilken betydning disse har for organisering og styring av kompetansesentre. Det var gjennomgående stor enighet i arbeidsgruppen om utfordringene. Blant annet ble følgende utfordringer trukket frem: økt globalisering av næringslivet, behovet for mer grensesprengende forskning og forskningens rolle i å løse de store samfunnsutfordringene. Nye innovasjonsmodeller, for eksempel åpne innovasjonsarenaer, er også noe som vil påvirke utviklingen av senterordninger fremover.
Arbeidsgruppen tok spesielt for seg temaene:
• Nye innovasjonsmodeller: Sentermodellene representerer i seg selv ikke et hinder for å ta i bruk nye arbeidsformer som «Open Innovation» og «User oriented innovation», men ingen av senterordningene legger vekt på dette i dag. Krav fra finansierende organ om samarbeid på tvers av fag og sektorer kan være en måte å fremme bruk av nye innovasjonsmodeller på, samtidig som det kan stilles krav om at ny innovasjonstenkning bygges inn i strategiske planer på senternivå.
• Fleksibilitet og entreprenørskap: Kompetansesentre kan være et virkemiddel for å stimulere til mer entreprenørskap ved akademiske institusjoner. En større grad av fleksibilitet i arbeidsplaner og organisering enn hva ordningene har i dag, vil ofte være viktig for å oppnå dette. Samtidig er det viktig å beholde de typiske kjennetegnene ved slike sentre, det vil si stabilitet og langsiktighet i mål, strategisk innretting og finansiering.
• Mer grensesprengende forskning: Ønsket om å styre i retning av mer grensesprengende forskning er en gjenganger i forskningspolitikken i Europa. I et kompetansesenter må det ofte gjøres avveininger mellom risiko/nyhetsverdi og det mer markedsnære behovet til næringslivet. Vertsmodellen, med sin nære tilknytning til forskningsmiljøene, vil kunne legge til rette for å arbeide med mer radikale innovasjoner. Nærhet til forskningsmiljøer skaper imidlertid ikke automatisk et godt klima for grensesprengende forskning, og det må etableres insentiver for å få dette til.
• Globale verdikjeder: Et stadig større innslag av globale verdikjeder og nettverk ble vurdert som en av de store utfordringene for kompetansesentre. Det internasjonale samarbeidet må i fremtiden skje på en større arena enn EU for å sikre den vitenskapelige kvaliteten. En anbefaling fra arbeidsgruppen er at sentrene setter av egne midler til internasjonalt samarbeid. De langvarige senterordningene med svært store sentre ble vurdert som å kunne legge best til rette for internasjonalt samarbeid.
En generell anbefaling fra arbeidsgruppen er at det bør bygges inn en større grad av fleksibilitet i ordningene slik at det blir enklere å ivareta nye initiativer og endre innretting på deler av forskningsaktiviteten i løpet av sentrenes levetid.
Hvordan kan SFI og FME utvikles videre?
Taftie-arbeidet var en anledning til å se nærmere på hvordan våre egne næringsrettede senterordninger (SFI og FME) er innrettet for å møte fremtidige utfordringer og på hvilke områder vi kan arbeide for å utvikle ordningene våre videre.
I vertsmodellen, som både de norske og svenske senterordningene er bygget på, er forskningsinstitusjonene svært sentrale. Modellen er god med tanke på å sikre høy vitenskapelig kvalitet. Sammenliknet med andre ordninger er den også relativt fleksibel og forholdsvis godt egnet til å gjøre nødvendige endringer og tilpasninger underveis i senterperioden. Modellen kan imidlertid gi forskningsmiljøene en for dominerende rolle, og det kan være riktig å bygge inn enda sterkere insentiver for å sikre god involvering fra næringslivet i sentrene.
Vi har vært opptatt av at sentrene skal jobbe mer målrettet med internasjonalt samarbeid. Etter å ha deltatt i Taftie-arbeidet ser vi at vi trolig bør legge enda mer vekt på det internasjonale aspektet i sentrene. Dette bør ikke bare gjøres ut fra et forskningsperspektiv, men også ut fra næringslivets behov. Et annet tema som også kan bringes på banen i tiden fremover, vil være hvordan resultater fra nyere innovasjonsforskning; herunder nye innovasjonsmodeller og åpne innovasjonsarenaer, kan bidra til å gjøre sentrene til enda bedre virkemidler for innovasjon.
Artikkelen bygger på rapporten «Future Competence Centre Programmes» utarbeidet av arbeidsgruppen CompAct i regi av Taftie. Rapporten kan lastes ned fra nettsidene til Taftie: http://bit.ly/2eqPH7N
