Av Matthias Kaiser, Anders Goksøyr og Einar Sletten, Universitetet i Bergen
Professorkollegaene fra Oslo – Roll-Hansen, Bjørlykke, Aagaard og Stenersen – er uenige med Kaisers innlegg om ubåten på Fedje, og konklusjonen om vitenskapelig rådgiving for politikk (Forskningspolitikk 4/2019). Vi vil her i korthet svare på kritikken.
Kritikerne kommer med to faglige hovedinnvendinger:
Lang tid
- De mener at det vil ta «år, tiår eller mer» før kvikksølvet på havbunnen vil oppløse seg til metylkvikksølv; det kan ikke skje «i neste uke».
Vi vil peke på at metylkvikksølvets egenskaper tilsier at det oppkonsentreres i næringskjeden, snarere enn fortynnes. Dette fører til både bioakkumulering og biomagnifikasjon, som kan gi giftige nivåer høyere oppe i næringskjeden.
Det som vil spres ved en lekkasje, er i første rekke ioniserte, løselige kvikksølvformer, ikke metylkvikksølv. Disse vil bli omdannet til metylkvikksølv i pelagiske vannmasser ved tilstedeværelsen av partikulært organisk materiale, det vil si at omdanningen skjer der det er organismer til stede, og dermed en næringskjede som kan ta opp metylkvikksølv.
Det er etter vår mening fullstendig irrelevant hvor lang tid dette vil ta, i og med at det uansett vil dreie seg om en betydelig forurensningskilde. Imidlertid kan det være relevant å notere seg en viss uenighet blant våre norske eksperter.
Mengden av forurensning
2. De sier videre: «Dersom 60 tonn kvikksølv spres over store havområder vil det bare gi et ubetydelig tillegg til mengden av kvikksølvet som allerede finnes i havvannet».
Det er etter vår mening en pervertert tenkning å påstå at det ikke gjør noe om vi bidrar med ytterligere forurensning når havet allerede er forurenset. Poenget må jo heller være at vi må gjøre alt vi kan for å unngå videre forurensning. Det er ille nok for miljøet og havets organismer slik det er nå, skal vi gjøre det verre?
Føre var
Kritikerne diskuterer også anvendelsen av føre-var-prinsippet. Dessverre gir de en fullstendig misvisende fremstilling av prinsippet når de sier: «under stor grad av usikkerhet skal ikke det mest sannsynlige men det verste mulige utfall legges til grunn for de tiltak som treffes». Her bommer de.
UNESCO-definisjonen av prinsippet lyder eksempelvis slik:
«Når menneskelige aktiviteter kan lede til moralsk uakseptabel skade som er vitenskapelig plausibel, men usikker, skal man foreta intervensjoner for å unngå eller begrense denne skaden» (vår oversettelse).
Poenget med føre-var-prinsippet er nettopp at det kommer til anvendelse når det ikke foreligger tilforlatelige risiko-estimater/sannsynligheter. En verste-falls-analyse fanger inn en vitenskapelig plausibel, men usikker skadescenario. Det er dette vi mener Kystverket burde ha gjort.
Det er også relevant at tildekking er en irreversibel handling. Hvis skaden oppstår en eller annen gang etter tildekkingen, vil vi ikke kunne rette på det igjen, stikk i strid med føre-var-prinsippet. Dette er en viktig forskjell i forhold til heving av vraket.
Mer enn en faktadiskusjon
Vi mener videre at debatten er mer enn en faktadiskusjon på vitenskapelig grunnlag.
For det første er etikken utslagsgivende her: Hvilken rett har vi til å risikere en betydelig fremtidig skade på miljøet / havet når vi derved overlater til våre barn og barnebarn, henholdsvis fremtidige generasjoner, å rydde opp i det?
For det andre vil vi påpeke at tildekking mest sannsynlig er illegal i forhold til våre forpliktelser i EØS-avtalen. EUs regulering 2020/2008 setter strenge krav til behandling og lagring av kvikksølv. Ifølge dette må kvikksølvet raskest mulig ut av naturen og bli lagret i sikre deponier. Kystverket har fullstendig ignorert denne lovkonteksten.
Kunnskap og politikk
Og så en kommentar om hvorvidt ubåten på Fedje er en oppgave for en bedre kunnskapsinnhenting for politikk.
Våre kritikere mener at når det gjelder politisk rådgiving, så er, for eksempel, global oppvarming prinsipielt forskjellig fra ubåtsaken. Det første er globalt, mens det siste er lokalt og krever lokal kunnskap.
Nå er det i seg selv noe merkelig at lokale problemer bør løses med lokal kunnskap. Mener de at brannene i Australia og i den brasilske regnskogen kun bør overlates deres lokale eksperter? Er ikke vitenskapen universell nettopp for å ha en bred anvendelse?
Vi mener at bruk av vitenskapelig rådgiving, slik som SAPEA legger opp til, bør utløses når problemene er svært komplekse. Fire betingelser kan nevnes her:
- Mange fakta er omstridte, og relevant fagkunnskap er usikker;
- det er store verdier som står på spill;
- relevante verdier (økonomiske, etiske, sosiale, miljømessige) er til dels omstridte; og
- likevel bør vi ta en rask beslutning, vi kan ikke utsette handling til alt er definitivt avklart.
I slike tilfeller vil rutinemessig konsultasjon av forvaltningsorganer være utilstrekkelig. Vi mener at ubåten på Fedje faller klart inn i denne kategorien av komplekse problemer.
Sannsynligheter
Avslutningsvis en kommentar til sannsynligheter: Det er dessverre altfor lett å slå seg til ro når noen eksperter snakker om svært lave sannsynligheter for et bestemt utfall.
Tilliten til modeller og kvantifikasjon av sannsynligheter bør nok være avhengig av kontekst, og i komplekse situasjoner bli møtt med behørig skepsis. Fukushima-katastrofen hadde utvilsomt en ekstremt lav sannsynlighet, men det utelukket ikke at det skjedde i vår tid. Våre professorkollegaer fra Oslo bør merke seg en ganske så folkelig innsikt: «Shit happens»!
Se også:
Kunnskapspolitikk i Norge og en ubåt utenfor Fedje
Føre-var-prinsippet og mulige miljøkatastrofer, om kvikksølvet i ubåtvraket på Fedje
Bilde: Matthias Kaiser, Foto: Universitetet i Bergen