Hva er poenget med uavhengige forskningsinstitutt som SINTEF? Dette er et av spørsmålene i det nylig utgitte jubileumsverket Teknologibyggerne. SINTEF 1950 – 2025.
Thomas Brandt, professor i historie, NTNU
Forfatterne er de tre historikerne Pål Nygaard, Knut Grove og Håvard Brede Aven. Over bokens drøyt fire hundre sider gir de et sammensatt svar. Poenget med SINTEF har vært mange ulike ting til forskjellige tider, og både innad i organisasjonen og i omgivelsene har det tidvis vært motstridende syn på hva samfunnsoppdraget skulle være.
Nyskapende
Dette er ikke første gang SINTEFs historie blir skrevet, og forfatterne lener seg mye på tidligere historiske undersøkelser. Likevel er denne boken er nyskapende, gjennom å etablere en helhetlig rammefortelling for å forstå SINTEFs skiftende roller i forsknings- og innovasjonssammenheng over en 75-årsperiode.
Historien gjenspeiler mange problemstillinger som har vært aktuelle for instituttsektoren, og hvordan forskningspolitikken har virket for denne sektorens største aktør.
SINTEF mot SI
SINTEF ble etablert i 1950 som et virkemiddel for professorene ved daværende NTH i Trondheim, som et mottrekk mot etableringen av Sentralinstituttet for industriell forskning (SI) i Oslo.
Boken vier en del plass til den parallelle utviklingen av SINTEF og SI, som endte med en fusjonsprosess på 1990-tallet. De to instituttene er tidligere gjerne blitt framstilt som ganske ulike, men forfatterne gjør et poeng ut av at forskjellene ikke var så store: Dette var oppdragsinstitutt med faglige inndelinger ledet av autonome fagpersoner. Instituttenes faglige autoritet kunne snart måle seg med universitetenes.
Forfatterne får godt fram hvordan SINTEF i starten var opptatt av å gjøre seg nyttig for NTH gjennom å lede byggeprosjekter for faglig virksomhet og fungere som regnskapsfører for NTHs forskning. Utviklingen av et teknisk miljø med tilgang til avanserte laboratorier ble en nøkkel for samarbeidet.
SI og UiO fikk ikke i stand noe tilsvarende samarbeid, selv om også SI bygde opp en slagkraftig utstyrspark og kompetanse, ikke minst innen databehandling. SINTEF tettet likevel det «digitale gapet» mot SI utover 1960-årene og fikk dermed fordeler i konkurransen om oppdrag gjennom kombinasjonen laboratorier og datakraft.
Mer selvstendig
Gjennom utbyggingen av laboratorier og tilsluttede institutt kom dessuten både næringsliv og offentlig forvaltning inn i styringen av SINTEF. Dette bidro til at SINTEF ble mer selvstendig, og fremsto etter hvert som en fleksibel organisasjon for forskningsoppdrag.
Samtidig hadde SINTEF en løpende diskusjon med seg selv og partner NTH om forholdet mellom oppdrag og grunnleggende forskning. Selv om den «lineære modellen» neppe var gangbar politikk, var det enkelte som i 1960- og 70-årene anså SINTEF som et ledd i en lineær utvikling, fra grunnleggende via anvendt forskning til innovasjon og kommersialisering. Forfatterne belyser hvordan SINTEF diskuterte disse spørsmålene, som forble uavklarte i organisasjonen.
At universiteter og høyskoler på 2000-tallet også så seg nødt til å skaffe ekstern finansiering bidro til å komplisere situasjonen både for SINTEF og andre institutter. Forfatterne diskuterer konsekvensene av slike forskningspolitiske grep på en opplysende måte.
Vekst og vern
Et annet gjennomgående spørsmål som SINTEF måtte forholde seg til, handler om avveiningene mellom «vekst og vern» som det het i 1970-årene, altså hvordan økonomisk og økologisk bærekraft kunne forenes eller skape spenning.
Forfatterne bidrar her med ny kunnskap om konkrete saker, for eksempel hvordan deponi av miljøgiftig avfall i Sørfjorden bidro til å sette forskerne i en skvis mellom nærings- og naturverninteresser.
Boken gir et sammensatt bilde av hvordan miljø ble tema i organisasjonen, fra miljøengasjerte enkeltforskere og grupperinger innad på SINTEF frem til FNs bærekraftsmål blir retningsgivende for organisasjonen etter Paris-avtalen. Hvordan fikk man til en klima-orientering i en organisasjon med sterk forankring i petroleumssektoren?
Samspill med næringslivet
Boken gir mange gode analyser av hvordan SINTEFs ulike avdelinger inngikk i samspill mellom næringsliv, forvaltning og andre forskningsinstitusjoner, og hvordan SINTEF også agerte forskningspolitisk for å etablere nye satsinger og forskningsfelt.
Mye plass vies de store prosjektene, som virkelig utgjør en kjerne i norsk etterkrigshistorie: Marine konstruksjoner, metallproduksjon, digitalisering og telekommunikasjon, og ikke minst petroleumsvirksomhet er eksempler på satsingsområder hvor SINTEF spilte en vesentlig rolle.
Tofaselaboratoriet
Den fascinerende historien om tofaselaboratoriet er et eksempel som utdypes og nyanseres godt: Det som startet med teknologiavtalene med amerikanske oljeselskap på 1970-tallet for å utvikle kostnadsbesparende offshoreteknologi, munnet ut i produksjon av programvaren OLGA for numerisk modellering av flerfasestrømning, som nådde et globalt marked i nært samarbeid med IFE og Scandpower på Kjeller.
Historien blir videreført gjennom hvordan laboratoriet senere blir transformert til nye formål: lagring og fangst av CO2. Slik kan boken også leses som et innspill til diskusjonene om betydningen av langsiktighet i oppbygging av kompetanse og infrastruktur for forskning, men også om hvor krevende det er kan være å tilpasse slike trege strukturer til nye formål.
Vekst og organisering
SINTEF har hatt sine utfordringer med organisering for ny aktivitet, noe boken drøfter inngående. SINTEF har gjennomgått noen veldige vekstfaser i sin historie, både gjennom etablering av nye laboratorier og gjennom innlemming av andre institutter, etterfulgt av omorganiseringer, nedbemanninger og ny vekst. Konklusjonen ser ut til å være at SINTEF historisk sett har vært best tjent med en organisasjonsform som har tillatt de ulike forskningsmiljøene å agere raskt og pragmatisk på nye muligheter.
Smidige og pragmatiske løsninger omfattet også økonomistyringen, hvor det lenge var mye samrøre mellom NTH og SINTEF. Forfatterne bidrar med nye innsikter i hvordan SINTEF gikk bort fra litt dunkle transaksjoner med NTH-professorene til en mer transparent, men usikker økonomisk situasjon som krevde oppbygging av avsetninger. Skattemyndighetene vant fram med sine krav om at SINTEFs inntekter fra oppdragsvirksomhet genererte et skattepliktig overskudd.
Forskningspolitiske konsekvenser
Sett under ett bidrar boken til SINTEFs argumentasjon for å styrke instituttsektorens økonomi: En ting er beskatning av forskningsaktivitet, en annen ting er nivået på den såkalte grunnbevilgningen til instituttsektoren. For SINTEFs del har den falt til å utgjøre kun noen få prosent av omsetningen. Boken bidrar til å på alvor stille spørsmålet om hva vi vil med instituttsektoren som del av det norske forskningssystemet.
Fraværet av politikk er mer påfallende enn villet neglisjering av instituttene. I 2024 reiste kunnskapsminister Ola Borten Moe et spørsmål om instituttsektoren som en mulig collateral damage i en uoversiktlig forskningspolitikk. Boken mer enn antyder at dette har noe for seg, selv om SINTEF også har vist seg å være en innflytelsesrik aktør med evne til å skape politikk for sine saker. Det nye havforskningssenteret blir et monument over det.
Historien om SINTEF viser mange spektakulære eksempler på bidrag til vekst og velferd. Men som forfatterne påpeker, er «poenget» med SINTEF like gjerne en form for skjult verdiskapning som ligger i at instituttet tilbyr norske bedrifter og organisasjoner lett tilgang på teknologisk ekspertise og utstyr til å håndtere problemer og teste nye løsninger. Det ville vært spennende å lese enda mer om det.
De tre forfatterne har lyktes godt med å få til en enhetlig, samstemt fortelling som gir et godt grunnlag for videre undersøkelser av de aktiviteter og prosesser SINTEF har deltatt i.