I 2004 slo de to norske forskningsinstituttene STEP og NIFU seg sammen og ble NIFU STEP, et institutt for studier av utdanning, forskning og innovasjon. Mens NIFU hadde hatt et sterkt fokus på institusjonene for høyere utdanning og forskning, hadde STEP sett på samspillet i de regionale, nasjonale og internasjonale innovasjonssystemene. Det er i år 25 år siden STEP ble dannet.
Av Johan Hauknes og Per Koch, tidligere ledere av STEP-gruppen
Men STEPs historie går lenger tilbake enn det. Rådgiverne Robert Salomon og Tore Abrahamsen i NTNF tok initiativet til NTNFs forskningsprogram Fremtidsrettet teknologipolitikk. Programmet skulle danne et faglig grunnlag for nasjonal nærings- og teknologipolitikk, særlig med hensyn til forståelsen av langsiktig teknologisk endring og hvordan den påvirker samfunnet.
Programmet skulle dessuten understøtte NTNFs strategiarbeid. Programsekretariatet ble lagt til en egen forskningsgruppe ved Norsk regnesentral, en gruppe som ble gitt navnet TPOL – Gruppen for teknologipolitikk. Dette var den aller første inkarnasjonen av STEP. Programsekretariatet og forskningsgruppen TPOL ble ledet av samfunnsøkonomen Keith Smith, som kom fra Storbritannia.
Utover våren og sommeren 1993 forsøkte sentrale aktører i diskusjoner initiert og ledet av Keith Smith og Olav Wicken å utvikle et eget Oslo-nettverk og forskningsprogram for innovasjonsstudier, kalt ASTRA. Dette initiativet ble tatt blant annet på bakgrunn av de tos arbeid med den nasjonale evalueringen av det såkalte hovedinnsatsområdet for informasjonsteknologi.
I arbeidet var det blitt åpenbart at det norske forskningssystemet manglet en institusjonell basis for forskning, analyse og politikkråd knyttet til innovasjon, teknologisk og sosial endring; det som etter hvert ble benevnt som innovasjonsforskning.
ASTRA var tiltenkt rollen som en slik institusjonell basis. Samtalene førte ikke frem, men arbeidet var viktig for den senere forskningsplanen som ble presentert for det nye, forente Forskningsrådet i løpet av høsten 1993.
STEP blir til
Administrerende direktør Svein Sundsbø,med den samme Tore Abrahamsen som nær rådgiver – så behovet for et norsk forskningsmiljø for innovasjonsforskning. Gjennom et bevilgningsbrev fra Forskningsrådet signert Svein Sundsbø og datert 24. desember 1993, var en fire års grunnbevilgning sikret.
STEP-gruppen ble etablert 10. januar 1994 med Keith Smith som leder. Navnet var en forkortelse for «Science, Technology and Economic Policy», noe som reflekterte senterets både faglige og internasjonale ambisjoner. STEP tok over lokalene etter forskningsrådet NORAS i 6. etasje i Storgata 1.
Senere samme år ble det etablert kontakt med Regional avdeling i Kommunal- og arbeidsdepartementet (KAD) og avdelingsdirektør Jørn Rangnes. Det ble utarbeidet en forskningsplan som la grunnlaget for flere års bevilgninger til den nye STEP-gruppen fra KAD. Dette departementet så klart behovet for forskning på regionale studier og det som seinere ble benevnt som regionale innovasjonssystemer.
Systemisk innovasjon
Keith Smith har skrevet et eget kapittel i NIFUs jubileumsbok om STEPs intellektuelle historie og internasjonale nettverk som også vil bli gjort tilgjengelig i engelsk språkdrakt på Forskningspolitikks nettsted. Her dokumenterer han hvor sentralt STEP stod i arbeidet med å etablere den nye systemiske og evolusjonære tilnærmingen til innovasjon i Norge, i Europa og verden for øvrig.
Den tradisjonelle forståelsen av innovasjon i policy-kretser hadde vært lineær. Innovasjoner var noe som vokste ut av forskningsmiljøer og laboratorier og som ble ført over til markedet av bedriftene. Fokuset var derfor på forskningsmiljøene.
Den systemiske tilnærmingen var bedriftssentrert. STEP-forskerne var opptatt av det som skjedde inne i bedriftene: Hvordan lærte de ansatte? Hva fikk dem til å endre adferd og gjøre ting på nye måter? Hvem snakket de med? Hvem samarbeidet de med? Hvem lærte de av? For STEP-forskerne var det klart at forskning var bare én av mange måter å lære på.
STEP var også opptatt av hvordan alle disse prosessene samlet sett virket til å endre bransjestrukturer, markeder og i sisteomgang samfunnet selv. Perspektivet var derfor først og fremst samfunnsøkonomisk og ikke bedriftsøkonomisk.
En tredje pilar for forskningen var forståelsen av hvordan teknologier og innovasjoner hadde endret samfunnet tidligere i menneskets historie. Det var derfor også viktig å bygge opp en bred og dyp forståelse av økonomisk og teknologisk historie de siste århundrene.
Sentral internasjonal aktør
STEP var en del av en større internasjonal vending i synet på innovasjon, som blant annet ble reflektert i OECDs Technology Economy Program helt på begynnelsen av1990-tallet. STEP-miljøet var aktivt med i utviklingen av dette programmet.
EU-kommisjonen fulgte opp, blant annet gjennom TSER (Targeted Sosio-Economic Research Programme 1994–98), under det fjerde rammeprogrammet for forskning. Dette var første gang samfunnsvitenskap ble inkludert i EUs rammeprogram. TSER-programmet hadde som sitt viktigste mål å utvikle et kunnskapsgrunnlag for offentlig forskningsog næringsrettet politikk og tilhørende økonomisk politikk.
Den første utlysningen i TSER ble et viktig verktøy for STEP, med to store prosjekter der STEP var den initierende og ledende institusjonen. IDEA (Indicators and Data for European Analysis, ledet av Keith Smith) og SI4S (Services in Innovation, Innovation in Services, ledet av Johan Hauknes) var de to første større EUfinansierte prosjektene ved STEP, begge med oppstart i 1996.
IDEA var videreføringen av aktivitet som hadde røtter tilbake til det nordiskeindikatorprosjektet i 1989, og utviklingen av førsteutgaven av den såkalte Oslo-manualen for innovasjonsstatistikk. SI4S var det første europeiske nettverket med fokus på tjenestenæringers rolle og betydning i innovasjon og økonomisk endring.
En seinere TSER-utlysning førte til SMEPOL (SME Policy and Regional Innovation) under ledelse av Arne Isaksen og Bjørn Asheim. SMEPOL så på små og mellomstore bedrifters betydning for regional innovasjon. Et fjerde større europeisk nettverksprosjekt, PUBLIN, om innovasjon i offentlig sektor, ble finansiert over EUs femte rammeprogram for forskning. Dette var ledet av Per Koch.
For disse prosjektaktivitetene gjaldt det at de var betydelig underfinansiert, først og fremst fordi det på den tiden ikke fantes nasjonal følgefinansiering fra Forskningsrådet. SMEPOL ble derimot gitt nasjonal finansiering gjennom avtalen med KAD. For flere av prosjektene var EU-finansieringen, som utgjorde maksimalt 50 prosent av de budsjetterte driftsutgiftene i prosjektene, den eneste finansieringen.
Forskningsrådet snur
STEP mistet også etter hvert basisbevilgningen som følge av Forskningsrådets ønske om å forenkle instituttsektoren. Forskningsrådet ville at STEP skulle gå sammen med et annet institutt, på tross av alt instituttet hadde fått til.
STEP ble til sist en del av SINTEF. Da STEP la inn et anbud på en evaluering av SkatteFUNN, bestemte imidlertid Forskningsrådet at siden STEP nå var en del av den teknisk-industrielle instituttsektoren, var ikke senteret lenger habilt i studier som tok denne sektoren med i betraktning. For et forskningsinstitutt som STEP var dette nærmest å anse som berufsverbot. Denne bisarre avgjørelsen førte til at STEP og SINTEF skiltes ad som venner og STEP innledet forhandlinger med NIFU. Disse ledet så frem til dannelsen av NIFU STEP, nå kjent som NIFU.
Se også: Kunnskapsleverandør og tidsvitne – NIFU 1969–2019
Hovedfoto: Fra seminar i STEP 1997, med Keith Smith som møteleder (Fra NIFUs arkiv. Forskningspolitikk vil gjerne ha navnet på fotografen!)