Komiteen som har evaluert 14 norske teknisk-industrielle institutter, la nylig fram sin rapport. Den er ledd i Forskningsrådets opplegg for evaluering av alle institutter som mottar statlig basisfinansiering. Evalueringen av miljøinstituttene ble fullført våren 2015 (se Forskningspolitikk, nr. 2, 2015), evalueringen av samfunnsvitenskapelige institutter pågår og skal være ferdig i årsskiftet 2016/2017, mens primærnæringsinstituttene står for tur. Evalueringen av de teknisk-industrielle instituttene stadfester at de i stor grad bidrar til verdiskapning og at kundene er godt fornøyd med samarbeidet. Men antallet institutter er høyt, og forholdet til universitets- og høgskolesektoren bør forbedres. Instituttene bør også bli mer omstillingsorientert og mer aktive i internasjonale markeder.
EGIL KALLERUD, FORSKNINGSPOLITIKK
Evalueringene skal være et verktøy for instituttenes arbeid med sin egen strategiske utvikling, gi Forskningsrådet og berørte departementer et bedre kunnskapsgrunnlag for sin instituttpolitikk samt et grunnlag for å vurdere hvordan Forskningsrådets virkemidler fungerer.
En del av bakteppet for denne evalueringen er, som komiteen påpeker, de særskilte omstillingsbehovene Norge står overfor som følge av lavere aktivitet i olje- og gassektoren. Det innebærer også at mange store instituttkunder foretar nedskjæringer og reduserer sine kjøp fra instituttene, noe som igjen innebærer at også instituttene selv må skjære ned eller omstille seg. Et trekk ved instituttenes situasjon er at konkurransesituasjonen er skjerpet, både ved at universiteter og høgskoler i økende grad ønsker å samarbeide med næringslivet direkte og ved at konsulentselskaper med høy kompetanse leverer konkurrerende tjenester. Instituttene må for egen del ta stilling til de strukturspørsmålene som er reist i kjølvannet av strukturreformen i høyere utdanning, der politiske myndigheter nå synes positivt innstilt til tettere samarbeid og fusjoner både innenfor instituttsektoren og mellom institutter og høyere utdanningsinstitusjoner.
Ny friskmelding
Evalueringens hovedkonklusjoner kan i stort oppfattes som ytterligere en «friskmelding» av instituttsektoren, i hvert fall denne delen av den. Den internasjonale komiteen fastslår, på grunnlag av en analyse foretatt av Technopolis, at de teknisk-industrielle instituttene bidrar vesentlig til verdiskapningen i Norge, og en kundeundersøkelse som er gjennomført som del av evalueringen, viser at brukerne generelt er tilfreds med instituttenes tjenester. De har riktignok noe mer forbeholdne vurderinger av instituttenes markedskompetanse. Komiteen peker på at i den spesielle omstillingssituasjonen Norge nå befinner seg må instituttene selv omstille seg og være med på å drive omstillingene i norsk økonomi – med økt trykk og i økt tempo. Forskningsrådet bør særlig støtte institutter som aktivt orienterer seg mot nye markeder og anvendelsesområder.
Komiteen er mindre fornøyd med strukturen i denne delen av instituttsektoren. Den er, påpekes det, preget av fragmentering, og antallet institutter er for høyt. Det er behov for endringer som gir færre og større institutter, nasjonalt og regionalt. Men en kompleks eierstruktur i sektoren kan være et hinder for endringer i tråd med nasjonale interesser. Komiteen sier seg gjennomgående fornøyd med det vitenskapelige og teknologiske kompetansenivået i instituttene, både bibliometriske analyser og brukerrespons indikerer at det vitenskapelige nivået er «adekvat». Men publiseringsaktiviteten og den vitenskapelige kvaliteten varierer betydelig mellom instituttene.
Mer uklart forhold til universitets- og høgskolesektoren
Komiteen fremhever at instituttenes tradisjonelt nære relasjoner til universitets- og høgskolesektoren, blant annet gjennom eierskap, må ivaretas og videreutvikles. Komplementære partnerskap og felles initiativ på tvers av disse sektorene er av stor verdi for landet. Men konkurransen mellom institutter og høyere utdanningsinstitusjoner har tiltatt, og for flere institutter er forholdet til høyere utdanningsinstitusjoner blitt mer utfordrende. Instituttenes tradisjonelle rolle som brobygger mellom universiteter/grunnforskning og næringslivet er blitt mer diffus etter hvert som universiteter og høgskoler i økende grad samarbeider direkte med næringslivet, og en del spesialiserte institutter utfører stadig mer grunnforskning. Det er, sier komiteen, «room for optimizing the innovation process through more strategic university–TI institute partnerships».
Slike strategiske partnerskap er særlig viktige for å styrke internasjonal virksomhet, noe som er særlig viktig i et lite land som Norge. Når bedrifter blir globale, må også forsknings- og innovasjonsleverandørene orientere og hevde seg globalt. Felles bruk og utnyttelse av unike fasiliteter, kompetanser og lokaliteter er nødvendig for å posisjonere seg internasjonalt og styrke den internasjonale konkurranseevnen.
Men bare et fåtall institutter er sterke nok til å konkurrere på internasjonalt nivå; mange institutter har svake internasjonale strategier, og for noen av dem er ikke internasjonalisering en realistisk opsjon. Institutter i denne sektoren spiller en nøkkelrolle for Norges deltakelse i EU-prosjekter, men forskjellene mellom institutter er store med hensyn til evne til å hente hjem midler fra EU og til å bistå norske bedrifter til å komme med i internasjonalt forskningssamarbeid.
Behov for å øke basisbevilgning – men med incentiver
Komiteen konstaterer at de teknisk-industrielle instituttenes basisfinansiering er svært lav, varierende mellom 3 og 7 prosent av total omsetning. Det er betydelig under det liknende institusjoner i EU har. Den lave basisfinansieringen er heller ikke kompensert av fornuftige driftsresultater, som komiteen mener bør ligge på 4-5 prosent over tid for at instituttene skal kunne fungere godt og kunne benytte overskuddsmidler til strategiske formål. Et fåtall av de evaluerte instituttene har driftsresultater på det nivået. Komiteen anbefaler imidlertid ikke økninger i basisbevilgning med blankofullmakter; eventuelle økninger i basisfinansieringen bør knyttes til mål og kriterier som stimulerer til bruk av midler for strategisk endring, de skal ikke kunne brukes til å dekke opp mangler og gjøre det mulig å videreføre «business as usual». I den omstillingssituasjonen norsk økonomi befinner seg, kan det, blant annet for at instituttene skal kunne spille en aktiv rolle i prosessen, være nødvendig å øke de nasjonale FoUbevilgningene.
Komiteen påpeker også at det er viktig at TI-instituttene har klare incentiver til å bidra til innovasjon og anbefaler at en del av basisfinansieringen knyttes opp mot slike bidrag. Det er viktig at instituttene har tilgang til tidsmessig infrastruktur for forsknings-, utprøvings- og demonstrasjonsformål. Mange institutter eier en slik infrastruktur, og det er viktig at de blir drevet effektivt og kan benyttes av aktive institusjoner på relevante områder. Felles bruk bør i størst mulig grad tilstrebes. Komiteen kritiserer på dette punkt Forskningsrådets infrastrukturstrategi; den er i for liten grad basert på vurderinger av næringslivets og samfunnets framtidige behov. Rådets strategi fanger først og fremst opp behov innenfor forskning og er i liten grad orientert mot infrastruktur for utprøving og demonstrasjon som institutter i noen grad har, og som det er økende behov for.
Godt mottatt
Instituttene synes godt fornøyd med evalueringen. Det var ingen oppstandelse blant instituttene da evalueringen ble offentliggjort 1. mars. Derimot syntes det å være bred oppslutning om sentrale punkter i komiteens vurderinger og konklusjoner, som for eksempel at instituttene må bidra, i samarbeid med bedriftene, til økt innovasjon og raskere omstilling i norsk økonomi. Komiteen syntes også å ha støtte for at dette kan kreve at institutter bør bli sterkere, ved at de blir færre og større gjennom fusjoner eller også gjennom allianser og samarbeid med andre i institutt- og/eller UH-sektoren. Forskningsrådet selv ga likevel uttrykk for en noe avmålt holdning til forslaget om å legge inn nye innovasjonsincentiver i basisbevilgningen.
Evalueringen har vært ledet av Anne-Christine Ritschkoff, Executive Vice President, Strategic Research, VTT, Finland.