Studier av hvem som får midler fra EUs rammeprogrammer for forskning og innovasjon, viser blant annet at utsiktene til å lykkes er sterkt skjevfordelt til fordel for institusjoner med mange forskerårsverk, høyt omdømme og sterk spesialisering innenfor naturvitenskap og teknologi. Resultatene fra en studie av hvilke norske forskningsinstitusjoner som har søkt og lyktes med å få støtte fra de første utlysningene i Horisont 2020, viser dessuten at tidligere deltakelse i EU-prosjekter er viktig både for om institusjonen velger å søke og for om den lykkes i å oppnå finansiering
SIMEN G. ENGER, FORSKNINGSAVDELINGEN, KUNNSKAPSDEPARTEMENTET
sien@kd.dep.no
Regjeringens mål for norsk deltakelse i EUs rammeprogram for forskning og innovasjon, Horisont 2020 (H2020), er at norske forskere skal hente hjem to prosent av de midlene som fordeles etter konkurranse. Det innebærer at deltakelsesnivået må være om lag 60 prosent høyere enn det var i sjuende rammeprogram. Vi har i vår undersøkelse sett på kjennetegn ved den norske universitets- og høgskolesektoren (UoH) og instituttsektoren som er avgjørende for om miljøene velger å søke EUs rammeprogram, og kjennetegn som påvirker sjansene for å lykkes. Kjennetegn som påvirker søking, kaller vi «mobiliserende» faktorer, mens kjennetegn som påvirker sjansene for å oppnå finansiering, kaller vi «kvalifiserende» faktorer. Vi har kombinert data fra NIFU om institusjonene i UoH- og instituttsektoren med søknads- og bevilgningsdata fra den første perioden av H2020. Studien bygger på 1 402 søknader om prosjektdeltakelse for perioden fra 2014 til midtveis i 2015; av disse ble 192 innvilget og 1 210 avvist. Hensikten har vært å se etter systematiske forskjeller mellom de som (a) ikke søker H2020, (b) de som søker, men ikke oppnår finansiering og (c) de som søker og får finansiering. Datagrunnlaget er på institusjonsnivå med unntak av universitetene hvor vi har brutt ned på fakultetsnivå. Vår studie skiller seg fra tidligere studier som kun har studert drivere for gruppe b og c, og de har som regel behandlet institusjoner som ikke har søkt, og institusjoner som har søkt men ikke oppnår finansiering, under ett.
Høy kvalifiseringseffekt av tidligere erfaring fra rammeprogramdeltakelse
Internasjonale studier av deltakelsen i EUs rammeprogrammer under ett har vist at det er institusjoner innenfor UoH-sektoren som innhenter mest forskningsmidler fra rammeprogrammene. For Norge viser foreløpige tall at UoH- og instituttsektoren innhenter om lag like mye av de konkurranseutsatte midlene. Til sammen står de for den største returandelen. Studiene viser at forskningsvolum og internasjonalt omdømme er avgjørende for institusjonenes deltakelse i rammeprogrammet. De viser også at europeiske forskningsinstitusjoners deltakelse i rammeprogrammene er meget skjevfordelt; ifølge en nylig publisert studie (omtalt i Forskningspolitikk nr. 4, 2015) står om lag 160 organisasjoner for mer enn 70 prosent av alle deltakelser. Antall forskerårsverk, høyt omdømme og institusjonell spesialisering mot natur- og ingeniørvitenskap er viktige forklaringsfaktorer. Studien påviste også at deltakelsesmønsteret er svært stabilt over tid; nesten alle institusjonene som var mest aktive i 2008, var også representert på topp i 2012. Det indikerer at tidligere deltakelse kan være avgjørende for ny suksess.
I vår undersøkelse finner vi en lignende effekt av erfaring fra tidligere deltakelse. Vi fant at tidligere deltakelse i sjette og syvende rammeprogram økte sjansene for at institusjonen både søker og for at den lykkes i H2020. Internasjonalt samarbeid på tvers av institusjonene er en forutsetning for å kunne få støtte i de fleste utlysningene i H2020, og slik har det også vært under tidligere programmer. Tidligere nettverk og erfaring fra slikt samarbeid kan derfor ha betydning for om en får innpass i nye konsortier. Dessuten vil tidligere erfaring også redusere de ikke-finansielle kostnadene som er forbundet med å søke. Institusjoner som har kjennskap til søknadsprosedyrene og hva som skal til for å lykkes, vil ha et fortrinn i forhold til dem som ennå ikke har forsøkt. For vurderingen av om prosjektet skal finansieres eller ikke har det også trolig en betydning at en kan vise til tidligere gjennomførte prosjekter.
Liten mobiliseringseffekt av nasjonal finansiering alene
Et sentralt forskningspolitisk mål er at den nasjonale finansieringen av forskning skal virke mobiliserende og kvalifiserende for norske aktørers deltakelse i H2020. Men det er ikke uten videre gitt at det er et komplementært forhold mellom nasjonal finansiering og deltakelse i rammeprogrammet. Den nasjonale finansieringen kan for eksempel være så rikelig at den gjør institusjonene til det som er blitt kalt «fat cats»: Om de har trygg og omfattende finansiering fra nasjonale kilder, ser de ikke behovet for å søke midler andre steder, spesielt ikke mot EU, der transaksjonskostnaden ved å utvikle konkurransedyktige prosjekter kan være høy. Når vi i den norske undersøkelsen målte graden av nasjonal finansiering fra Norges forskningsråd og andre nasjonale aktører (basisfinansiering, finansiering fra bedrifter og departementer er ekskludert), fant vi at nasjonal finansiering alene verken virker mobiliserende eller kvalifiserende. Kombinasjonen av tidligere deltakelse i rammeprogram og nasjonal finansiering øker sjansene for at institusjonen søker, men ikke for at den lykkes. Om den nasjonale finansieringen gis i form av spesifikke mobiliserende virkemidler, som prosjektetableringsstøtte (PES2020), fant vi at denne nasjonale finanseringen økte sjansene både for å søke og for å lykkes. Men for denne finansieringen er den kvalifiserende effekten betydelig lavere enn den mobiliserende. At vi ikke finner særlig kvalifiserende effekter av slik finansiering, kan skyldes at Forskningsrådets portefølje av virkemidler som er særskilt rettet inn mot norsk H2020-deltakelse, har en klar overvekt av insentiver for å senke terskelen for å søke. Ansvaret for søknadenes kvalitet ligger primært hos forskeren selv, men sett i lys av resultatene kan det være grunn til å vurdere om virkemidlene bør være enda mer spesifikt innrettet mot kvalifisering.
Høy kvalifiseringseffekt av omdømme
Som nevnt over, viser andre undersøkelser at institusjoners omdømme og produktivitet har stor betydning for om de oppnår finansiering fra rammeprogrammene. Dette bekreftes langt på vei i vår undersøkelse. Vi målte produktivitet som antall publikasjonspoeng per forskerårsverk og omdømme som antall siteringer per publikasjon. Vår hypotese var at høy produktivitet og høyt omdømme-score øker sjansene for at en institusjon lykkes i H2020, men ikke nødvendigvis for om den søker. Vi fant imidlertid at verken omdømme eller produktivitet i seg selv har vesentlig betydning for institusjonens sjanser for å søke eller for å lykkes. Men vi fant at kombinasjonen av godt omdømme og tidligere deltakelse i det sjette rammeprogrammet er av betydning for sjansen til å lykkes. Mer overraskende var det at kombinasjonen av høy produktivitet og tidligere deltakelse i det syvende rammeprogrammet syntes å redusere sjansene for å søke. Forklaringen på det er ikke åpenbar, men det kan skyldes at produktive organisasjoner som har deltatt under det forrige rammeprogrammet, ikke lenger vurderer utbyttet av å delta som like verdifullt. Men det kan også ha sammenheng med at over halvparten av alle prosjektene under det syvende rammeprogrammet fremdeles pågår og at institusjonenes kapasitet for deltakelse i europeisk forskningssamarbeid er bundet opp i disse prosjektene. At vi ikke fant den samme kombinasjonseffekten på søketilbøyeligheten av høy produktivitet og tidligere deltakelse i det sjette rammeprogrammet, kan støtte en slik tolkning.
Artikkelen bygger på TIK Working Paper 20160225 (Simen G. Enger og Fulvio Castellacci: Who gets Horizon 2020 grants? Propensity to apply and probability to succeed in a two-step analysis). Enger er offentlig sektor-ph.d.-stipendiat, tilknyttet TIK-senteret ved Universitetet i Oslo.