I mars feirer Senter for teknologi, innovasjon og kultur ved Universitetet i Oslo – mest kjent som TIK-senteret – 20 år. I den forbindelse har vi i den kommende utgaven av Forskningspolitikk satt av flere sider til forskerne og studentene ved dette senteret.
Per Koch, Forskningspolitikk
Grunnen er enkel: TIK er et av de sentrale forskningsmiljøene for forskning på hvordan forskning og innovasjon virker i samfunnet.Derfor er senteret også en viktig premissleverandør for den forsknings- og innovasjonspolitiske debatten og de departementene og institusjonene som driver med den slags.
Forsknings- og læringsmiljøer som TIK er spesielt viktige fordi de hjelper oss ut av naive fortellinger om forskning og innovasjon. Dette er for eksempel fortellingen om forskning og teknologisk endring som noe som ligger utenfor samfunnet, om forskning og innovasjon som noe verdinøytralt og ufarlig eller ideen om at forskning er driveren bak all kunnskapsutvikling og nyskaping.
Dette er spesielt viktig i en tid der vi så klart ser kontrasten mellom de positive og negative følgene av forskning og nyskaping, fra nye medisiner, energiformer og verktøy for læring og informasjonsspredning på den ene siden, til opioid-krise, CO2-drevet klimaskifte og cyber-krigføring på den andre.
Ofte kommer de negative og positive følgene hånd i hånd, slik sosiale media kan bidra til læring og politisk frigjøring samtidig som de også skaper økt polarisering og hat.
TIK-senteret ble etablert 1. januar 1999 med bakgrunn i to fagmiljøer som begge hadde sett kritisk på vanlige oppfatninger av forskning og innovasjon.
Vitenskaps- og teknologistudier
Senter for teknologi og menneskelige verdier (TMV) hadde blitt etablert av professor Francis Sejersted i 1988. Senteret ble hjem for det som gjerne omtales som Science and Technology Studies (STS).
I en artikkel i TIK-studentenes eget tidsskrift Teknovatøren viser Stian Klasbu og Hilde Reinertsen til Sejersteds understreking av behovet for en politikk som gir oss kontroll over den raske teknologiske utviklingen. De skriver:
«Et viktig hinder for denne visjonen er teknologisk determinisme. Teknologisk determinisme er oppfatningen av teknologi og teknologisk utvikling som en autonom kraft i historien med sitt eget momentum, som ikke blir påvirket av andre forhold. Denne reduksjonistiske beskrivelsen av teknologi er vanlig i den offentlige debatten (…) Dette var helt klart en uholdbar situasjon slik Sejersted så det, da det ville gjøre det umulig for menneskene å kontrollere den teknologiske utviklingen. Men han advarte også mot at vi skulle bevege oss i den motsatte retningen og bare legge vekt på sosiale faktorer, slik at vi endte opp med sosial determinisme, noe som er like reduksjonistisk.» (Min oversettelse)
Svaret på denne utfordringen ble å avmystifisere teknologien, slik Sejersted så det. Med bedre kunnskap om hvordan forskning og teknologi faktisk virker i samfunnet kan vi gjøre noe med dem.
STS-tradisjonen lever videre i forskergruppen for vitenskaps- og teknologistudier (VTK) på TIK.
Innovasjonsstudier
Den andre faggruppen, forskergruppen for innovasjonsstudier, hadde røtter i det som ofte kalles systemiske innovasjonsstudier, der hovedfokuset lenge var studier av innovasjon i næringslivet. I likhet med STS-tradisjonen tok også systemisk innovasjonsteori et oppgjør med vante forestillinger om hva innovasjon er og eventuelt bør være.
På samme måte som søster-institusjonen STEP (nå del av NIFU) hadde dette forskningsmiljøet stilt seg svært kritisk til overforenklede lineære forestillinger om innovasjon, der nyskaping blir sett på som noe som vokser ut av grunnforskningen for deretter å føres ut på markedet av institutter og bedrifter.
I stedet tegnet disse forskerne et bilde av innovasjon som et resultat av læring i et samspill mellom ulike aktører – bedrifter, kunnskapsinstitusjoner, offentlige institusjoner, virkemiddelapparat – innenfor rammen av regelverk og politiske og kulturelle strukturer.
På Universitetet i Oslo (UiO) var denne forskningen og undervisningen forankret i ESST (Society, Science and Technology in Europe), et internasjonalt studieprogram etablert i Norge i 1993. (I 2006 etablerte TIK også et eget norsk masterprogram.) ESST ble det andre beinet i TIK.
Blant de mange forskerne og underviserne i dette miljøet kan vi nevne Jan Fagerberg. Han ble, som mange av sine kolleger, en sterk talsmann for at systemperspektivet måtte ligge til grunn for innovasjonspolitikken (en anmeldelse av hans siste bok vil bli lagt ut om kort tid).
Sentre og programmer
Innovasjonsgruppen er i dag vert for to åtteårige forskningssentre finansiert av Norges forskningsråd (INTRANSIT og OSIRIS). Gruppen har også forskningsprosjekter finansiert fra ulike programmer i Norges forskningsråd og andre kilder.
Innovasjonsforskerne har også bidragsprosjekter med ulike bedrifter og institusjoner (herunder Telenor og NAV) og deltar aktivt i EU-prosjekter og annet internasjonalt samarbeid.
Gruppen for vitenskap, teknologi og kultur har per i dag to prosjekter med livsvitenskapsmiljøer (UiO:LifeScience) og samarbeider også ellers med naturvitenskapelige miljøer i og utenfor UiO, blant annet knyttet til de forskningsrådsfinansierte prosjektene Res Publica og Digitalt Liv og gjennom ulike EU-prosjekter, herunder BioRoBoost.
TIK driver et eget tverrfakultært ph.d.-program som utdanner forskere innenfor begge tradisjonene.
Begge gruppene er preget av tverrfaglighet. En helt sentral begrunnelse for etableringen av TIK var da også behovet for forskning og undervisning som går på tvers av tradisjonelle fagskiller.
TIKs betydning for norsk politikk
Det sitter svært mange med bakgrunn fra TMV, ESST og TIK i norske forsknings- og innovasjonspolitisk orienterte institusjoner, og det kan ikke være noen tvil om at miljøet har hatt en vesentlig innflytelse på norsk forsknings- og innovasjonspolitikk.
Forskningspolitikk har for øvrig innledet et samarbeid med TIK-studentenes magasin, Teknovatøren, for å synliggjøre tenkningen til den neste generasjonen med TIK-ere. Vi tar sikte på sampublisering av flere artikler i året som kommer.
Mange takk til Stian Klasbu, Hilde Reinertsen, Taran Thune, Magnus Gulbrandsen, Frode Løvik, Johannes Bjartnes og Nils-Henrik von der Fehr for input til denne artikkelen. Artikkelforfatteren tar eneansvar for alle feil.
Fem særtrekk ved TIK Senter for teknologi, innovasjon og kultur
- TIK er et ledende internasjonalt fagmiljø innen studier av vitenskap, teknologi og innovasjon.
- TIK er et permanent tverrfaglig forsknings- og utdanningsmiljø med en «særlig utadrettet profil» opprettet av styret ved UiO i 1998.
- 68 prosent av forskningen er finansiert gjennom konkurranseutsatte, eksterne midler, hovedsakelig fra Norges forskningsråd, ERC og EUs rammeprogram.
- TIK tilbyr forskningsdrevet undervisning i praksis gjennom to masterprogrammer og et ph.d.-program. Våre 60 masterstudenter og 30 ph.d.-kandidater er aktive samarbeidspartnere i forskningen og sterkt etterspurte på arbeidsmarkedet.
- TIK har en ung, internasjonal og høyt kvalifisert stab, som jobber med dagsaktuelle problemstillinger i tett samspill med omverdenen.
(Slik TIK presenterer seg selv).
Hovedfoto: Professor Fulvio Castellacci, instituttleder på TIK-senteret. Foto P Koch.