Flere evalueringer og innspill utenfra har vist at Norge ikke investerer nok i grensesprengende teknologisk forskning, skriver Tor Grande.
På fredag den 18. februar arrangerer Universitets- og høgskolerådet og Forskningsinstituttenes fellesarena Samarbeidskonferansen 2021. Tema for konferansen er den neste utgaven av regjeringens Langtidsplan for forskning, som kommer i 2023. Forskningspolitikk presenterer, i samarbeid med arrangørene, innlegg fra sentrale aktører på det forsknings- og innovasjonspolitiske området.
Tor Grande, prorektor for forskning, NTNU
Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning (LTP) er avgjørende for videre utvikling av Norge som et bærekraftig og kunnskapsbasert velferdssamfunn.
Jeg mener LTP bør rendyrkes mer som investeringsplan for forskning og høyere utdanning og bør ha samme status for vår sektor som f.eks. Nasjonal transportplan og Langtidsplan for forsvaret har for sine sektorer.
LTP er det viktigste verktøyet for langsiktig prioritering i forskning og høyere utdanning. Grepet med konkrete 4-årige opptrappingsplaner har vært vellykket og bør videreføres. Det gir forutsigbarhet og mulighet for langsiktig planlegging.
Så langt har det vært opptrappingsplaner for rekrutteringsstillinger, forskningsinfrastruktur, deltakelse i EUs rammeprogrammer, kvalitetsarena for høyere utdanning, teknologiløft og FoU for fornyelse og omstilling i næringslivet. De opptrappingsplanene som så langt er prioritert, er omtrent på riktig nivå og har isolert sett vært gode. Flere av disse temaene må også prioritertes videre. Investeringer i bygg bør tydeligere innlemmes i investeringsplanen.
Jeg savner en tydeligere prioritering av den grunnleggende forskningen. Radikale innovasjoner springer ofte ut fra langsiktig grunnleggende forskning. Flere evalueringer og innspill utenfra har vist at Norge ikke investerer nok i grensesprengende teknologisk forskning, men at balansen samlet sett er slik at systemet er for konsentrert om inkrementelle forbedringer og anvendelse. Dersom vi skal opprettholde konkurransekraft og kunnskapsmessige fortrinn, må vi bygge miljøer (ikke bare enkeltindivider) som kan drive den internasjonale kunnskapsfronten. Dette krever prioritering, konsentrasjon av ressurser og investeringer i forskningsinfrastruktur, e-infrastruktur og digitale løsninger.
Jeg mener at de nasjonale prioriteringene i langtidsplanen og den nasjonale virkemiddelbruken bør ses i større sammenheng med de europeiske virkemidlene og satsingene som Norge deltar i. Virkemiddelbruken bør spille godt sammen, og i en slik investeringsplan bør Norge komme enda lenger i tenkingen rundt arbeidsdelingen mellom de ulike nasjonale og europeiske virkemidlene. Dette har også stor betydning for å videreutvikle det viktige samspillet i Norge mellom UH-sektor, instituttsektor, næringsliv og offentlig forvaltning.
Langtidsplanen bærer fortsatt preg av at utgangspunktet er forskningsprioriteringer. Planen bør mye tydeligere innlemme landets samlede kompetansebehov. For eksempel er ikke livslang læring, som nå er høyt på agendaen, et tema i den gjeldende planen. Om vi skal lykkes med omstilling og innovasjon, må kompetansebygging gjennom forskningssatsinger, utdanning og livslang læring ses i større sammenheng. Det må også lages opptrappingsplaner som innlemmer investeringer i utstyr og digitalisering for utdanningsvirksomheten.
Jeg mener Norge bør få til større sammenheng mellom de investeringene vi gjør i forskning og kompetanseutvikling og næringssatsinger, og det er potensial for betydelig mer synergi mellom kunnskapspolitikken og innovasjons- og næringspolitikken. Den nye planen bør tydeligere koble arbeidslivets behov for ny kunnskap, kompetent arbeidskraft og omstilling med universitetenes utdanning, forskning og innovasjonsvirksomhet.
At livslang læring burde hatt en egen opptrappingsplan da planen ble revidert, viser hvor viktig det er med en viss fleksibilitet i planverket til å kunne fase inn nye satsinger. Det er bra at planen rulleres hvert fjerde år, og i enkelte tilfeller bør man også kunne gjøre endringer oftere enn hvert fjerde år. Samtidig er det viktig med stø kurs. Det er positivt at planen har et 10-årsperspektiv. Investeringer i forskning og kompetansebygging er langsiktige, og det tar lang tid og store investeringer å bygge opp fremragende kompetansemiljøer på et område.
Gjeldende plan er tydelig på at det forventes at UH-sektoren skal følge opp prioriteringene i LTP. Det er en rimelig forventning, men Kunnskapsdepartementet har foreløpig ikke funnet noen god måte å følge dette opp på. En utfordring er at LTP etter forrige revisjon har blitt svært ordrik og dermed mindre tydelig på retning. Planen bør bli strammere, og forventninger til oppfølging tydeligere. I innspill til stortingsmelding om god styring av universiteter og høyskoler har NTNU spilt inn institusjonenes utviklingsavtaler, som bør kobles tydeligere opp til Langtidsplanens mål, prioriteringer og investeringsplaner.
Hovedbilde: Filo/Forskningspolitikk