Verdens iver etter å løse bærekraftutfordringene vil skape enorme, nye markeder, og stormaktene er enige om at forskning blir nøkkelen til suksess. Alexandra Bech Gjørv har tre bekymringer om hvordan vi har rigget oss her hjemme.
Av Alexandra Bech Gjørv, konsernsjef i SINTEF
Alle land pumper nå enorme offentlige midler inn i økonomiene for å få hjulene i gang igjen etter korona. De fleste satser på bærekraft, om enn litt ulikt formulert: «Race to zero», «Build back better», eller «The Green deal, leaving no one behind».
Stormaktene er enige om at man blir best og raskest ved å satse på forskning og teknologi.
Mot dette bakteppet gir tre hjemlige forhold grunn til uro:
- Sterkt behov for at norske bedrifter øker sin forskningsinnsats.
Norsk næringsliv bruker bare halvparten av det konkurrentene gjør på forskning og utvikling (FoU) i forhold til BNP. Ikke så rart, for vårt BNP er preget av grunnrente fra olje og gass. Men det næringslivet vi skal omstille oss til, ligner mer på det konkurrentlandene har. Inntil nylig fant store private FoU-investeringer sin risikoavlastning innenfor petroleumsskatteloven. Det blir mindre relevant fremover. Det er derfor urovekkende for vårt grønne skifte at en økende kø av gode prosjektideer ikke realiseres grunnet manglende bevilgninger til næringsrettet forskning.
2. Systemet for forskningsfinansiering er innfløkt.
Vi står overfor «hyperkompleksitet». Jeg tror ikke noen enkeltaktør kan overskue det hele. Derfor bør alle vi aktører dele våre virkelighetsbilder, for å bidra til felles innsikt og grunnlag for god politikkutforming. Dette bør etterstrebes allerede under den forestående revisjonen av langtidsplanen for forskning og høyere utdanning.
3. Porteføljestyringsmodellen er ennå umoden og kan trenge forskningspolitiske føringer.
Deler av diskusjonen som trengs, bør gå på Forskningsrådets innretning av utlysningene. Vi må sikre at porteføljestyringsmodellen skaper innovasjon og samfunnseffekter i dag og samtidig bygger kompetanse vi kan høste av i morgen. Analyser av porteføljene viser at styrene har svært ulike strategier. Vi tror modellens fremtid forutsetter bedre kunnskapsgrunnlag og sterkere føringer.
Lave FoU-investeringer
Ifølge NIFUs indikatorrapport for 2020 investerte Norge 2,07 prosent av BNP i FoU, mens landene vi liker å sammenligne oss med, som Sverige, Sveits, Tyskland og Danmark, ligger på tre prosent.
Våre statlige FoU-investeringer er på nivå med de andre. Men norsk næringsliv investerer altså kun halvparten så mye i FoU som konkurrentlandenes.
Triple transition imperative
I sin studie av det norske innovasjonssystemet i 2017 slo OECD fast at Norge står overfor et triple transition imperative: Vi må bort fra oljeavhengigheten, vi må få mer ut av vår store investering i høyere utdanning, og forskningen må bidra til å løse de store samfunnsutfordringene.
Denne omstillingen er godt i gang. Norske bedrifter og kunnskapsmiljø er internasjonalt konkurransedyktige i kappløpet om å levere løsninger på bærekraftsutfordringene. I SINTEF har vi mobilisert stort og bidratt til 51 av Norges mange søknader til Green Deal. Uttellingen til nå, bare på de prosjektene vi er engasjert i, er på over 2 prosent av totalen. Det viser norsk styrke!
Men SINTEFs portefølje viser at fra oljekrisen i 2014 har næringslivet i mindre grad enn før fullfinansiert FoU-prosjekter. I pandemiåret ble fallet markant.
Jeg tror ikke dette er et tegn på at SINTEF har mistet markedsandel. Heller betyr det at norske bedrifter utvikler seg likt med resten av verden, der næringslivet i høyere grad bruker offentlig risikoavlastning for å igangsette FoU-aktiviteter.
Paradoksalt blir derfor min påstand at vi ikke vil få økt næringslivets innsats uten å øke de risikoavlastende, næringsrettede virkemidlene fra statens side. Dette vil kreve omprioritering av midler eller en realøkning av statens FoU-innsats.
Til tross for krisepakker som Green Deal og den norske Grønn Plattform, ser vi en tiltagende kø av svært gode prosjekter i næringslivet som ikke blir noe av grunnet manglende bevilgninger til Forskningsrådet.
Strategisk gjennomtenkning
Nå trengs en mer inngående, strategisk gjennomtenkning av hvordan vi rigger FoU-tildelingene for å støtte innovasjon i næringslivet. Midlene må tildeles på en måte som gir rask høsting av innovasjoner. Men vi må også utvikle sterke kunnskapsmiljøer som kan tenke fremover og legge grunnlaget for neste innovasjon.
Forskningsrådet har et batteri av virkemidler som etter vårt syn fungerer godt når de tilbys balansert mellom «såkorn og høstefase».
Men i stor grad er det opp til Forskningsrådets ulike porteføljestyrer å vekte tildeling av virkemidler til ulike næringer. Basert på rådets egne tall har vi i SINTEF vurdert bruk av de ulike virkemidlene i porteføljene. Figuren viser tre porteføljer. Bildet er ikke fullstendig, men synliggjør like fullt store kontraster mellom styrenes prioriteringer.
Petroleumsstyret tildeler en balanse mellom innovasjonsprosjekter, kompetanse- og samarbeidsprosjekter og forskerstyrte prosjekter, i tråd med en lang tradisjon støttet av Olje- og energidepartementet. Vi mener denne tilnærmingen, med balanserte tildelinger over tid, har bidratt til at vi har fått en innovativ petroleumssektor og en stor norsk leverandørindustri på dette feltet.
Kontrasten til dagens porteføljestyrer for «Industri og tjenestenæringer» og «Livsvitenskap» er slående. Styret for «Industri og tjenestenæringer» har lite utlysninger til kompetanse- og samarbeidsprosjekter og forskerstyrte prosjekter. Så lite at jeg er bekymret for vår evne til å utvikle FoU-grunnlaget for ny konkurransekraft i industrien. Styret for «Livsvitenskap» tildeler kun forskerprosjekter, som ikke utløser næringslivsinvesteringer og ikke sikrer næringslivsrelevans. Og det på et felt som blir fundamentalt for fremtidens mat, medisin, materialer og industri.
Trolig jobbes det med å få til en arbeidsdeling mellom porteføljestyrene, men den har i så fall uklare kriterier og fungerer ikke for viktige fagområder. Eksempelvis er profilen til «Industri og tjenestenæringer» særlig problematisk for SINTEF. Dette fordi de landene vi konkurrerer med, gjerne grunnfinansierer sine teknisk-industrielle institutt med mellom 20 og 50 prosent, mens vår grunnbevilgning utgjør 8 prosent av omsetningen. Da må det være tilstrekkelig søkbare midler både for korte og lange løp på de teknisk-industrielle fagområdene som norsk industri bygger sin konkurransekraft på.
Til slutt, en slående figur fra Indikatorrapporten:
Den viser hvordan publiseringer fordeler seg på ulike fag, og dermed hva hvert land spesialiserer seg på. Min tolkning er at Norge, i forhold til et verdensgjennomsnitt, overprioriterer humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag, helse, biologi og geovitenskap (mye olje). Og at vi kraftig underprioriterer de matematiske og naturvitenskapelige fagene, som etter mitt syn er avgjørende for innovasjon i næringslivet.
Jeg vet at dette bildet ikke er entydig, og at mye henger sammen med studievalg og andre faktorer. Profilen bekymrer meg like fullt foran det vitenskapelige kappløpet som skal gi oss en bærekraftig fremtid.
Mitt viktigste råd på kort sikt er imidlertid dette: Om jeg var direktør i Forskningsrådet, ville jeg vurdere om det ikke er mer å hente på å utvikle en tydeligere forskningspolitisk og strategisk føring for porteføljestyrene. Jeg mener det haster. Det er mitt virkelighetsbilde på vei inn i bærekraftkappløpet.
Hva skjer rundt oss?
Kina arbeider systematisk mot å bli et nullutslippssamfunn og en innovasjonsleder. Fra å være innrettet mot kopiering, har deres forskningsinnsats vokst med mer enn 10 prosent hvert av de siste fem årene, og det forventes videre vekst, opp fra 2,4 prosent av Kinas enorme BNP. President Biden setter ny budsjettrekord, med sitt forslag om 325 milliarder dollar til forskning, innovasjon og pandemiforberedelse, som en del av den enda mer gigantiske «American Jobs Plan», med 2,3 trillioner dollar(!) til moderne infrastruktur. I denne sammenhengen blir selv EUs Horisont Europa-program lite.
Hovedfoto: Edvin W. Dahl SINTEF
Mer om Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning.