Et utvalg har foreslått at universitetene og høyskolene ikke lenger skal belønnes finansielt for publisering.
LEDER, Per Koch, Forskningspolitikk
I 2006 ble dokumentasjon av vitenskapelig publisering en del av grunnlaget for den resultatbaserte omfordelingen i forskningsbudsjettene fra Kunnskapsdepartementet til universitetene og høgskolene.
Siden den gang har antallet publikasjoner med norske forfattere gått i været. Norske forskere publiserte i 2020 i snitt 2,77 artikler per 1000 innbyggere, langt foran land som Kina, USA, Tyskland og Japan.
Nå skyldes nok noe av dette et økende fokus på «vitenskapelig kvalitet» mer generelt. Men det er grunn til å tro at publiseringstilskuddet, hvor lite det nå enn har vært, har virket motiverende på både institusjoner og forskere.
Nå ser Siri Hatlens finansieringsutvalg på muligheten for å avvikle dette målet.
Det er flere gode grunner for å gjøre dette. Resultatene viser at målet om mer publisering er nådd. Det er etablert en ny praksis ved norske universiteter og høgskoler.
Noen av oss vil vel til og med mene at utviklingen er gått for langt. Det ensidige fokuset på «vitenskapelig kvalitet», målt ved publiseringer og siteringer, har gått på bekostning av oppmerksomheten mot andre former for forskningskvalitet, slik som betydningen for undervisning, evne til samarbeid med andre samfunnsaktører, orientering mot store samfunnsutfordringer, generelt samfunnsengasjement og samarbeid på tvers av disipliner og samfunnsområder.
Det er i hvert fall ingen grunn til å tro at en fortsatt økning i antallet publikasjoner vil ha mer positiv effekt på samfunnet eller gi økt kvalitet i forskningen.
Når det gjelder den effekten en avvikling kan ha på universitetenes og høgskolenes forskning, er meningene delte. Kanskje avviklingen kan gi dem rom til å fremme en mer helhetlig forståelse av forskningens rolle? På den annen side: Hvis de eneste tellekantene som blir igjen, er undervisningsindikatorer, vil ikke det gi økt institusjonelt fokus på studentenes behov? I så fall: Er det et problem?
Under enhver omstendighet tror vi forsker Ingvild Reymert har rett når hun viser til fortsatt sterke insentiver for å publisere i prestisjetidsskrifter. Denne tellekanten er blitt avgjørende for karrieren. Den er også viktig for gjennomslag på forskningsrådssøknader.
Det betyr at det sannsynligvis ikke vil ha noen stor betydning for publiseringen ved universitetene og høgskolene om dette finansieringsmålet avskaffes. Og hvis dagens nivå på offentlige bevilgninger til sektoren opprettholdes, skulle dette heller ikke ha store konsekvenser for omfanget av forskningen.
Men det betyr ikke at vi kan slutte å samle inn denne informasjonen.
I et notat til Kunnskapsdepartementet 8. februar 2022 påpeker Det nasjonale publiseringsutvalget at indikatoren også utgjør «en nasjonal infrastruktur som skaper nødvendig forskningsinformasjon». Indikatoren brukes av Kunnskapsdepartementet, Forskningsrådet, Helse- og omsorgsdepartementet, helseforetakene, av forskere som forsker på forskning og andre.
Så selv om vi nok legger for stor vekt på publisering når vi vurderer forskningens plass i samfunnet, betyr ikke det at denne indikatoren er uviktig.
Som publiseringsutvalget skriver, vil en avvikling av indikatoren i UH-sektoren også kunne undergrave finansieringssystemene for forskning i instituttsektoren og helsesektoren: «Nesten en fjerdedel av publikasjonene kommer fra samarbeid mellom sektorene, og femten prosent av forskerne har dobbel tilknytning.» Institutter og helseforetak vil måtte fortsette å rapportere på publisering.
En foreløpig konklusjon vil derfor være at ja, det går an å fjerne publisering som et insitament i finansieringer av UH-institusjonene, men det betyr ikke at vi kan legge ned indikatoren.
Illustrasjon: Exdez