Siden 12. mars 2020 har koronapandemien snudd opp ned på mye av aktiviteten ved landets universiteter og høgskoler. Vi har sett en massiv omlegging til digitale undervisnings- og arbeidsformer og stadig omstilling til nye smittevernregler. Hva har vi lært, og hvor går veien videre når pandemien er over?
Av Espen Solberg, forskningsleder, NIFU
Unntakstilstand og all time high
Umiddelbart ser det ut til at UH-sektoren har klart seg svært godt. Tall fra «korona-året» 2020 viser blant annet rekord i avlagte studiepoeng, historisk lav strykprosent samt flere publikasjoner og doktorgrader enn noensinne. Men slike tall gir et fortegnet bilde av situasjonen. Gjennom en større undersøkelse blant 22 000 studenter og 4000 faglig ansatte har vi fått innsikt i de reelle erfaringene og konsekvensene for sektoren. Inntrykket herfra er at pandemien har kostet, og den vil skape varige endringer for landets universiteter og høgskoler.
Supertankeren som bråsnudde
Den største og mest krevende utfordringen for sektoren har uten tvil vært den brå overgangen til digital undervisning. Før korona-pandemien hadde to av tre studenter og ansatte ingen form for nettbasert undervisning. Høsten 2020 var det under 10 prosent som sa det samme. Det illustrerer en massiv snuoperasjon for en sektor som ofte har vært framstilt som en «supertanker» preget av tradisjonelle lærings- og arbeidsformer.
Selvsagt er det store forskjeller mellom institusjoner, men hovedinntrykket er at sektoren var relativt godt forberedt når det gjaldt systemer og strategier. Det som manglet, var å ta systemene i bruk i praksis og i stor skala. Med koronapandemien skjedde det til gagns og over natten.
Bratt læringskurve
Vår undersøkelse viser at svært mange undervisere har kastet seg rundt og utvist stor fleksibilitet og vilje til å lære. Mange ble kastet ut på dypt vann. Men hvordan lærte de å svømme? Mange har benyttet seg av institusjonens egne læringsressurser og -sentre for digital undervisning. Men generelt har «nære kilder» som kolleger, samarbeidspartnere og egen prøving og feiling vært vel så viktige. Det har simpelthen ikke vært tid til å lære seg ting fra bunnen.
Høsten 2020 sa 70 prosent av de faglig ansatte at de har høynet sin tekniske digitale kompetanse under koronasituasjonen, mens rundt halvparten mener at de har økt sin pedagogiske kompetanse. Om vi ikke har fått en digital transformasjon, har vi i hvert fall fått en omfattende digital bevisstgjøring i hele akademia.
Dugnadens bakside
Tilpasningen har selvsagt også hatt sine kostnader. Vår undersøkelse viser for det første at faglig ansatte har jobbet mye mer enn før med å planlegge, forberede og gjennomføre undervisningen.
Blant de mange informantene som har gitt kommentarer gjennom åpne svar, beret- ter flere om 12–14 timers arbeidsdager, avlyste ferier og nedprioritering av familieliv. Mange bruker ordet «dugnad» i anførselstegn, og understreker med det at de har en litt annen opplevelse av den fellesinnsatsen som ofte blir bejublet fra høyere hold.
For det andre ser vi at mange faglige aktiviteter utenom undervisning har vært redusert eller satt på vent. Det gjelder særlig forskningen og det internasjonale samarbeidet.
For det tredje har koronasituasjonen hatt store sosiale kostnader, og disse har som nevnt vært særlig store for unge for- skere og studenter tidlig i studieløpet. Og sist, men ikke minst, har vi fått klare indikasjoner på at pandemien har hatt en betydelig negativ innvirkning på kvaliteten på både undervisning og vurdering, og trolig at studentene i denne perioden har hatt en svakere faglig utvikling enn de ville hatt under normale omstendigheter.
Alt skyldes ikke korona
Selv om koronasituasjonen har satt sitt preg på det aller meste av aktiviteten i sektoren, var en god del av utfordringene til stede også før koronapandemien. Mentale helseproblemer blant studentene har vært en bekymring over tid. At faglig ansatte jobber vesentlig ut over normalarbeidstid, har også vært kjent lenge før koronapandemien.
På den mer positive siden er det også verdt å minne om at digital undervisning og digital møte- og konferansevirksomhet var i økende bruk også før 12. mars 2020. Korona-pandemien kan derfor ikke ses som eneste årsak til alt som er avdekket i denne undersøkelsen. På noen områder har koronapandemien snarere hatt en forsterkende effekt, både i positiv og negativ forstand.
Strategisk tenkning satt på pause
Koronasituasjonen har også satt universitetene og høgskolene på en organisatorisk prøve. I det store og hele ser det ut til at den er bestått. Men siden alle har trodd at normalsituasjonen var like rundt hjørnet, har institusjonene ventet med større grep. Håndteringen så langt bærer derfor mer preg av å være en kjede av strakstiltak.
Fra fagmiljøene får vi signaler om at det særlig er de nye prosjektene og ideene som har lidd i perioden med kun digital kontakt.
«Koronauniversitetet» handler derfor mer om summen av strakstiltak enn om en grunnleggende og gjennomtenkt omstilling. Hvis koronasituasjonen skal bidra til varige positive effekter, er det nødvendig at myndighetene og sektoren finner rom for å tenke langsiktig på bakgrunn av de erfaringene man har gjort seg under pandemien. Framover vil det også være nødvendig å drøfte noen konkrete veivalg og dilemmaer som denne rapporten har avdekket.
Mot den nye normalen
Et stort flertall av studenter og ansatte har i løpet av det siste året fått konkret erfaring med digitale undervisnings- og arbeidsformer. Dessuten vil høyere utdanning i framtiden få studenter som i mye større grad enn før er vant til digital undervisning fra skolen. Det er derfor et godt grunnlag for å videreføre mange av de digitale arbeids- og undervisningsformene.
Men vår undersøkelse viser at situasjonen i høyeste grad også har vært en øyeåpner for betydningen av fysiske møter. Det er de færreste som ønsker seg en radikal omstilling til digitale arbeidsformer. Utfordringen blir derfor å finne den riktige balansen mellom det digitale og det fysiske. I denne balansegangen er det flere forhold som bør tas med i betraktningen:
• Skal balansegangen mellom digitalt og fysisk «overlates til den enkelte» eller styres med samlede grep? Denne under- søkelsen har vist at de fleste faglig ansatte manglet erfaring med nettbasert undervisning, og at mange stod alene i den raske omleggingen som kom med pandemien. Det viser at det trengs sterkere drivkrefter enn strategidokumenter hvis overordnede ambisjoner om digitalisering skal vise seg i praksis. Koronapandemien har i høyeste grad vært en slik drivkraft, men den vil forsvinne, forhåpentligvis ganske snart.
• I hvilken grad skal undervisningsopplegg og annet faglig materiale legges åpent ut og bli tilgjengelig for alle? Dette er fullt teknisk mulig, men forutsetter at man løser spørsmål rundt personvern, opphavsrett og etiske problemstillinger. Dessuten har vår undersøkelse vist at den fysiske dimensjonen er vesentlig for læring, og at det dermed kan ha begrenset verdi å kun ha tilgang til den digitale delen av et undervisningsopplegg som er lagt opp for fysisk tilstedeværelse.
• Bør faglig ansatte begrense reisevirksomheten også når smitteverntiltakene er avblåst? Flere informanter i vår undersøkelse nevner både tidsaspektet og miljøhensyn som viktige begrunnelser for å fortsatt møtes digitalt. Samtidig ser vi at reiserestriksjoner er den faktoren som mest gjennomgående har hindret forskning under koronaen. I tillegg kommer signalene om at fysiske møter er essensielt for å utvikle ideer og skape nettverk. Det er med andre ord krefter i akademia som trekker i retning av både mer og mindre reising. Debatten de siste ukene viser at reiserestriksjoner basert på andre begrunnelser enn smittevern vil møte motstand og støte mot prinsipper om akademisk frihet og økt internasjonalisering.
Mens de fleste er opptatt av å legge koronatiden bak seg, er det nettopp nå vi bør samle erfaringene og sortere mellom hva som fungerte og ikke fungerte, og ikke minst hva som er verdt å ta med seg videre.
Espen Solberg; Elisabeth Hovdhaugen; Magnus Gulbrandsen; Lisa Scordato; Silje Marie Svartefoss; Thea Eide.: Et akademisk annerledesår: Konsekvenser og håndtering av koronapandemien ved norske universiteter og høgskoler, NIFU 2021. Undersøkelsen ble gjort på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet, og ble påbegynt sommeren 2020. Analysene bygger på to omfattende spørreundersøkelser til ca. 22 000 studenter og 4000 faglig ansatte. I tillegg er det gjort intervjuer med 36 personer ved tre institusjoner og innhentet supplerende informasjon fra en rekke beslektede studier.
Foto: urbazon1