Hvordan endret pandemien hverdagen ved norske universiteter og høgskoler? NIFU har spurt studenter og ansatte. Her er noen av hovedfunnene.
Av Espen Solberg, forskningsleder, NIFU
Fortsetter fra del 1, som du finner her.
Fra auditoriet til kjøkkenbordet
Hjemmekontor og fjernundervisning har preget mye av studie- og arbeidshverdagen under koronapandemien. Hvordan man har hatt det hjemme, har hatt stor betydning for evnen til å yte faglig. I våre undersøkelser sier kun 42 prosent av studentene at de hadde en egnet arbeidsplass under den første nedstengningen våren 2020. Også av de faglig ansatte hadde under halvparten tilgang til et godt sted å jobbe.
Mange av de ansatte og de eldste studentene har hatt ansvar for barn hjemme, og dette henger nært sammen med manglende tilgang til egnet arbeidsplass. I det hele tatt ser vi at hjemmesituasjon og tilgang på egnet arbeidsplass gir utslag på mange av spørsmålene i denne undersøkelsen.
Kun 15 prosent av studentene tror de blir forsinket
Samlet sett tror kun 15 prosent av studentene at de blir forsinket på grunn av koronasituasjonen våren 2020. Her er det stor forskjell på dem som hadde et egnet sted å jobbe, og dem som manglet en egnet arbeidsplass. Mange er usikre på om de blir forsinket, og det er store forskjeller mellom fag og utdanningsnivå. Blant yngre studenter og bachelorstudenter er det vesentlig flere som tror de blir forsinket. Det samme gjelder studenter på praksisorienterte fag, mens studenter på lengre profesjonsstudier har betydelig større tro på å unngå forsinkelser.
Alt i alt ser det ut til at forsinkelser særlig vil kunne ramme de studentene som er tidlig i studieløpet.
7 av 10 doktorgradsstipendiater tror de blir forsinket
For doktorgradsstipendiatene er bildet ganske annerledes. Her sier over 70 prosent at de tror de blir forsinket, hvorav over en tredel tror de blir forsinket med ett semester eller mer. Hovedforklaringen er verken manglende forskningstid, merarbeid med undervisning eller manglende oppfølging fra veileder. Derimot har mange stipendiater hatt en vanskelig hjemmesituasjon og vært rammet av at forskningsaktivitet og samarbeid er hindret og satt på vent i den aktuelle perioden.
Mental påkjenning for studenter og ansatte
Koronasituasjonen har også hatt betydelige sosiale konsekvenser for mange studenter og ansatte. Av studentene sier nesten åtte av ti at de savnet det sosiale studiemiljøet. Videre sier bortimot to tredeler at det var vanskeligere å strukturere studiehverdagen samt at studiemotivasjonen ble lavere. Litt over halvparten sier at de følte seg mer ensomme.
Men det er samtidig en del studenter som melder om positive sider ved situasjonen. For eksempel sier nesten tre av ti at de fikk mer ro over livet sitt. De som generelt har opplevd situasjonen positivt, utgjør imidlertid et mindretall på 14 prosent, og vi finner ingen klare fellestrekk i denne gruppen av «happy fews». Vår spørreundersøkelse rettet seg mot situasjonen våren 2020, men ut fra de intervjuene vi har gjort, er det grunn til å tro at den mentale påkjenningen har økt utover høsten og vinteren. Det bekreftes også av andre undersøkelser som har sammenliknet tilstanden på våren og høsten 2020.
Bekymring for yngre forskere
Intervjuer og åpne kommentarer i spørreundersøkelsen avdekker at mange forskere har hatt det vanskelig. Spesielt er mange av intervjuinformantene bekymret for stipendiatene og de yngre forskerne. Dels fordi de oftere har en krevende hjemmesituasjon, dels fordi koronasituasjonen har hindret muligheten til å bygge faglige nettverk for forskere i startfasen av karrieren.
De unge forskerne har gjerne en mer usikker karrieresituasjon, og i denne gruppen er det også en stor andel utenlandske forskere. I spørreundersøkelsen er rundt 40 prosent av postdoktorene og stipendiatene helt eller delvis enig i at koronasituasjonen vil ha negative konsekvenser for deres framtidige karriere.
Studentene har brukt mer tid på egenstudier, mindre på undervisning
Et sentralt spørsmål er hvordan koronasituasjonen har påvirket tidsbruken i sektoren. For alle studenter ser vi at tid til undervisning har gått ned med halvannen time per uke, mens tid til egenstudier har gått opp med én time og nesten veid opp for mindre deltakelse i undervisning. Mer tid til egenstudier og mindre til undervisning er et forventet utfall av koronasituasjonen.
Når utslagene ikke er større, kan det være et uttrykk for at institusjonene har klart å opprettholde en god del av undervisningstilbudet digitalt. Men det kan også forklares med at studentene svarer for tidsbruk i hele studiet, det vil si også perioden før pandemien.
På eksplisitte spørsmål om effekten av koronasituasjonen våren 2020 svarer halvparten at de brukte mindre tid på undervisning, mens 40 prosent svarer at de brukte like mye tid som før. Det er altså kun 10 prosent som brukte mer tid på studiene som følge av koronasituasjonen.
De ansatte har brukt mer tid på undervisning, mindre på forskning
De faglig ansatte har brukt vesentlig mer tid på undervisning. Hele 82 prosent sier at de brukte mer tid på å forberede undervisning, og 63 prosent sier de brukte mer tid på å gjennomføre undervisning. Mye av denne mertiden er tatt fra forskningsaktiviteter. Drøyt halvparten av forskerne sier at de brukte mindre tid på forskning, hvorav over 30 prosent brukte «mye mindre tid».
De mange åpne svarene fra respondentene understreker at forskning ble salderingsposten når merarbeid med undervisning og uegnet arbeidssituasjon preget hverdagen. Formidling, samarbeid, søknadsarbeid og ikke minst internasjonalt samarbeid er andre forskningsrelaterte aktiviteter som i stor grad har blitt nedprioritert. Dette har særlig rammet forskere som hadde barn hjemme samtidig som de skulle kombinere forskning og undervisning. Våre intervjuer med institusjonene gir det samme hovedinntrykket.
Redusert undervisningstilbud i praksis- og lab-orienterte fag
Til tross for ekstraordinær undervisningsinnsats har omfanget av undervisningstilbudet gått ned. For perioden fra 12. mars 2020 og ut vårsemesteret sier én av tre studenter at de fikk like mye undervisning som de skulle hatt. 44 prosent sier at omfanget ble «noe redusert», mens 24 prosent oppgir at det ble «betydelig redusert». Det er særlig bachelorstudentene som har opplevd redusert tilbud, mens nærmere halvparten av masterstudentene sier at omfanget ble opprettholdt.
Ikke uventet har fag med mye praksis en vesentlig høyere andel studenter med redusert tilbud. Fag med praksis og laboratorieøvelser er også de som i størst grad har opplevd avlysninger. Et interessant unntak er sykepleierstudentene, hvor kun én av tre sier at de opplevde avlysning av praksis. Dette er utdanninger som både har vært spesielt skjermet og til dels dratt inn i den helsemessige beredskapen under pandemien.
Antatt høyere utbytte ved stedlig undervisning på campus
Hva så med innholdet i undervisningen? I spørreundersøkelsene ble både studenter og faglig ansatte spurt om de trodde læringsutbyttet ville vært høyere om studentene hadde vært fysisk til stede på campus. Av studentene svarer 70 prosent bekreftende på dette, mens hele 80 prosent av de faglig ansatte svarer det samme. Troen på utbyttet av campusbasert undervisning er altså noe høyere blant de ansatte. Det er særlig undervisere innenfor humaniora som mener at campusbasert undervisning ville vært bedre, mens undervisere innenfor teknologi og medisin/helse er noe mindre enig i dette.
Vi ser også at to tredeler av de ansatte mente at de klarte å lage gode nettbaserte undervisningsopplegg, mens under halvparten av studentene mente det samme om underviserne. I begge grupper er det imidlertid rundt en femtedel som sier seg helt enig. Med andre ord er det et fåtall av studenter og undervisere som mener at det nettbaserte opplegget har vært optimalt. Ut fra fritekstsvarene ser vi at mange undervisere er svært usikre på hva studentene har fått med seg, og ikke minst hva de har lært av den nettbaserte undervisningen.
Faglig ansatte mest positive til nettbasert veiledning
Vi har spurt både studenter og faglig ansatte om hvordan veiledningen fungerte når kommunikasjonen måtte foregå digitalt.
Blant studentene som har hatt veiledning, er bildet veldig delt. En drøy tredel er enig i at veiledning over nett fungerte bra, mens omtrent like mange er uenig. De faglig ansatte ser derimot ut til å ha langt mer positive erfaringer. Her sier nærmere 70 prosent at veiledning over nett var et godt alternativ, og bare 6 prosent sier seg helt uenig. Samtidig uttrykker også et tydelig flertall av de ansatte at det var vanskelig å holde kontakt med studentene når man ikke kunne møtes på campus.
Eksamen: Stor omlegging med usikkert utfall
Å få avviklet eksamen var en annen høyt prioritert oppgave våren 2020. Omleggingen fra fysisk til nettbasert eksamensform har vært omfattende. Av studentene oppgir hele 83 prosent at eksamensformen ble endret, mens 70 prosent av de ansatte svarer det samme. Et stort flertall av de ansatte sier også at overgangen til nettbasert eksamen medførte ekstra arbeid.
Respondentene er mer delt i spørsmålet om hvordan den nye eksamensformen har fungert: Godt over halvparten av studentene mente at nettbasert hjemmeeksamen var godt egnet for deres fag/studieprogram, mens kun en drøy tredel av de faglig ansatte mente det samme. På dette spørsmålet er det også store forskjeller mellom fag. Studenter og ansatte innenfor humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag har hatt mer positive erfaringer med ny eksamensform enn studenter og ansatte innenfor matematikk, naturvitenskap, ingeniørfag og medisin.
I fritekstfeltene er det mange undervisere som har gitt kommentarer om at omlegging til digital hjemmeeksamen skjedde raskt, samtidig som mange var alene om oppgaven. Dermed er mange ansatte usikre på om de har klart å lage gode oppgaver, og de er bekymret for at det kan ha forekommet juks.
Forskning på vent
Det er ikke bare merarbeid knyttet til undervisning som har hindret forskningsaktivitetene i vårsemesteret. Vi har også spurt om andre faktorer har begrenset muligheten til å forske. Manglende tilgang på laboratorier og utstyr har vært en viktig hindring for forskere innenfor matematikk/naturvitenskap, teknologi og medisin. Medisinsk og særlig samfunnsvitenskapelig forskning har blitt begrenset av manglende kontakt med informanter, pasienter og andre grupper.
Reiserestriksjoner er derimot den faktoren som har ført til størst begrensning på tvers av fag. Med unntak av teknologene har fra en tredel til to tredeler av forskerne opplevd reiserestriksjoner som en hindring, spesielt restriksjoner på utenlandsreiser.
Intervjuene både bekrefter og nyanserer dette: Kontakten med etablerte internasjonale nettverk ser ut til å gå ganske greit med digitale møter, men mange intervjuinformanter er bekymret for at stipendiater og andre forskere i etableringsfasen har blitt forhindret i å bygge nettverk internasjonalt. Likeledes har utvikling av nye forskningsprosjekter og nye samarbeidskonstellasjoner vært vanskelig å få til med digitale møter. Etter snart ett år med digitalt forskningssamarbeid ser det ut til at etablerte nettverk er opprettholdt, mens nye samarbeidskonstellasjoner og nye prosjekter i stor grad er satt på vent.
Positive effekter for et mindretall
Også for noen forskere har koronasituasjonen hatt positive effekter. Blant annet sier drøyt 20 prosent at de har fått mer tid til å konsentrere seg om forskningen. Det er særlig ansatte i rene forskerstillinger som svarer dette, hvilket henger sammen med at de ikke har vært så rammet av merarbeid knyttet til undervisning. Forskere som sier at de har fått mer tid, er gjennomgående også eldre. Det må ses i sammenheng med at de gjerne har en enklere hjemmesituasjon og etablerte nettverk.
Videre sier en tredel at de har fått nye ideer til forskningsprosjekter som følge av koronapandemien. Men det er betydelig flere som er uenige i at koronasituasjonen har frigjort tid eller generert ideer. På samme måte som for studentene er det altså et klart mindretall blant forskerne som har opplevd koronasituasjonen som positiv.
Organisatorisk stresstest
Hvordan koronasituasjonen er håndtert organisatorisk, er belyst gjennom intervjuer med administrasjon, ledelse, studenter og faglig ansatte. I tillegg inneholdt spørreundersøkelsen til faglig ansatte en rekke spørsmål om institusjonens håndtering av situasjonen. Hovedinntrykket fra spørreundersøkelsen er at institusjonene har kastet seg rundt og gitt de ansatte både frihet og ulike former for støtte til omlegging av undervisning, om enn ikke alltid med tydelige forventninger. De ansatte har hatt god oversikt over gjeldende tiltak.
Institusjonenes ivaretakelse av arbeidsmiljøet og håndtering av forsinkede forskningsprosjekter er blant de organisatoriske aspektene som kommer dårligst ut. Kvinnelige forskere er spesielt misfornøyd med institusjonens oppmerksomhet om arbeidsmiljøet. Flere i administrasjon og ledelse mener at det har vært uklart hva de har kunnet innvilge av utsettelse og kompensasjon for forsinkede doktorgradsprosjekter. Svarene fra doktorgradsstudentene selv gir et blandet bilde av saken: Halvparten sier at de har fått tilbud om utsettelse, mens den andre halvparten ikke har fått slikt tilbud. Her er det også store forskjeller mellom institusjonene, noe som understreker at utsettelse for doktorgradsstipendiater har vært ulikt praktisert.
Forutsigbarhet versus fleksibilitet
Informantene i administrasjon og ledelse trekker også fram de mange skiftene i smitteverntiltak som en utfordring. Valget har stått mellom forutsigbarhet og strenge tiltak på den ene siden og fleksibilitet og dertil hørende uforutsigbarhet på den andre siden. Fra et organisatorisk og IT-teknisk synspunkt virker det som om total nedstengning og 100 prosent digitale løsninger har vært lettere å håndtere enn begrenset aktivitet og hybride løsninger.
På dette området er det store forskjeller mellom institusjonene. Noen har ønsket å tolke smitteverntiltakene liberalt, mens andre har lagt seg på en mer restriktiv linje. Disse forskjellene henger også sammen med hvilke lokale retningslinjer som har vært gjeldende i den enkelte kommune. Dessuten er det ikke slik at alle studenter og forskere har ønsket mest mulig åpning. En del har også vært bekymret for smittesituasjonen og ønsket en strengere linje. Institusjonene har dermed hatt en krevende balansegang gjennom hele koronaperioden.
Mye beredskap, mindre refleksjon og strategi
Institusjonenes beredskapshåndtering får gjennomgående svært gode karakteristikker gjennom intervjuene. Det gjelder også blant informanter på grunnplanet og dem som har representert studenter og faglig ansatte. I det store og hele har raske og uventede endringer blitt håndtert og kommunisert på en god måte. Med noen unntak har dialogen internt og med sentrale og kommunale myndigheter også vært god. Selv om institusjonene har ønsket å åpne opp mer enn myndighetene, har det vært forståelse for de innstrammingene som er gjort.
Da vi gjorde intervjuene (januar/februar 2021), fikk vi likevel et klart inntrykk av at mange nå er slitne av de stadige endringene og bekymret for de langsiktige effektene. En rekke informanter pekte også på at alle strakstiltakene og den gjentatte brannslukkingen har skjøvet det meste av strategisk tenkning og utviklingsprosjekter til side. Koronasituasjonen ser ut til å ha skapt en «strategipause» som det vil være viktig å komme ut av for å lære av den ekstraordinære situasjonen og styrke de områdene som har vært særlig rammet.
Mot den nye normalen
Hva tar vi med oss videre når koronasituasjonen er over? Dette spørsmålet ble stilt til samtlige informanter. Det ble også berørt i spørreundersøkelsene. Her er det naturlig nok mange ulike oppfatninger, men vi kan trekke fram fire punkter som særlig har pekt seg ut:
- Mer innslag av digital undervisning: Så å si alle vi har snakket med mener at undervisningen vil få et langt større innslag av digitale læringsformer også når campus åpnes for fullt. Men det er få som tror på en radikal omlegging. I spørreundersøkelsen sier 55 prosent av de faglig ansatte at de i framtiden vil ha innslag av digital undervisning, men med hovedvekt på fysiske læringsformer. Kun 1 prosent ser for seg kun digital undervisning. Koronasituasjonen ser altså ut til å ha vært en øyeåpner både for mulighetene og begrensningene ved digital kommunikasjon.
- Mindre reising: De aller fleste informantene trakk fram mindre reising som en varig endring etter koronasituasjonen. Spesielt ble det pekt på at mange vil slutte med reising for å delta på korte møter. Reising vil i mye større grad bli vurdert kritisk opp mot tidsbruk og miljøhensyn. I spørreundersøkelsen sier hele to av tre faglig ansatte at de i tiden framover kommer til å delta på færre møter og konferanser som krever flyreiser. Men på den annen side framstår reiserestriksjoner som den mest gjennomgående hindringen for forskerne i løpet av koronasituasjonen. Ambisjonene om mindre reising kan derfor stå i konflikt med behovet for å gjenetablere internasjonale nettverk.
- Hjemmekontor og digitale møter: Mange i administrasjon og ledelse mener at de vil fortsette med digitale møter og hjemmekontor også når smitteverntiltakene er opphevet. Hjemmekontor ser dog ikke ut til å bli hovedregelen, men en ordning som vil øke fleksibiliteten i organisasjonen. Koronasituasjonen har vist at korte informasjonsmøter fint kan gjøres digitalt, mens kreative prosesser og utviklingsarbeid krever fysiske møter. Vårt hovedinntrykk er også at de fleste foretrekker at møter enten er heldigitale eller kun fysiske.
- Digitale disputaser: Innføring av digitale disputaser var et av strakstiltakene som ble innført for å avvikle planlagt aktivitet under nedstengningen. Erfaringene herfra synes å være ganske positive. Det gjelder også blant de unge forskerne vi har snakket med, selv om det påpekes at mange har savnet den høytidelige rammen rundt disputasen. At 2020 ble et rekordår for antall avlagte doktorgrader, kan også bidra til at ordningen med digitale disputaser helt eller delvis blir videreført.
Et mer generelt inntrykk fra intervjuene er at institusjonene i liten grad har hatt tid eller kapasitet til å reflektere over de mer varige konsekvensene av koronasituasjonen. For eksempel var det få som hadde refleksjoner rundt hva en fortsatt digitalisering vil kunne bety for framtidig campusstruktur og arbeidsdeling i sektoren. Vi ser dette i sammenheng med observasjonen om en «strategipause» i sektoren. Det er behov for en bred diskusjon om hvordan UH-sektoren bør utvikle seg framover i lys av den ekstraordinære omstillingen som koronapandemien har framtvunget. Denne rapporten er ment å danne utgangspunkt for en slik diskusjon.
Hensikten med denne rapporten har vært å undersøke hvordan koronapandemien har påvirket UH-sektoren i Norge og hvilke erfaringer man har gjort seg. Avslutningsvis oppsummerer vi noen aspekter som går igjen i flere deler av rapporten, og peker på noen spørsmål og veivalg som vi tror blir sentrale i diskusjonen om UH-sektoren etter pandemien.
En omskiftelig situasjon som rammer ulikt
Å gi et heldekkende bilde av UH-sektorens håndtering av koronasituasjonen er vanskelig, av minst tre årsaker. For det første er situasjonen langt fra over. Da denne rapporten ble utgitt (medio mars 2021), stod samfunnet og sektoren fortsatt midt i en pandemi, og smittetrykket var høyere enn noen gang tidligere i pandemien. Flere utfordringer og løsninger vil derfor ikke kunne fanges opp av denne undersøkelsen.
Det vil også ta tid før vi ser alle senvirkningene av pandemien. Dessuten viser vår undersøkelse at koronasituasjonen har slått svært forskjellig ut for ulike grupper. Det er store forskjeller mellom individer, fagmiljøer og til dels mellom kjønn og institusjoner. Spesielt er det tre dimensjoner som har vist seg å være utslagsgivende i denne undersøkelsen:
- Fag som er avhengige av praksis, utstyr, feltarbeid og utøvende ferdigheter, har hatt særlige utfordringer. Det gjenspeiler seg både blant studentene og de faglig ansatte. Fra intervjuene kommer det fram at mye aktivitet som krever stedlig aktivitet og fysisk kontakt, er utsatt. Her er det trolig et betydelig etterslep som må håndteres.
- Hjemmesituasjonen og tilgang på egnet arbeidsplass går igjen som en utslagsgivende faktor i mange sammenhenger. De som har hatt et egnet arbeidssted og egnede omgivelser hjemme, har klart situasjonen mye bedre enn de som har hatt omsorgsoppgaver og uegnet arbeidsplass. Disse forskjellene må tas med i betraktningen når man skal diskutere videreføring av hjemmekontor og nettbaserte studier. Kvinner ser ut til å ha hatt større utfordringer med merarbeid rundt undervisning. De er også mer kritiske til arbeidsmiljøet og institusjonens oppfølging. Men uegnet arbeidsplass og ansvar for barn framtrer som en sterkere faktor enn kjønn i seg selv.
- Alder og stadium i studier og karriere er en tredje faktor som har gått igjen som viktig i mange av våre analyser. Jevnt over ser vi at masterstudenter og etablerte forskere i en senere karrierefase svarer mer positivt på en rekke spørsmål knyttet til koronasituasjonen. Studenter og forskere i etableringsfasen og som i mindre grad har etablerte nettverk, har derimot slitt betydelig mer. Dette bør også vies oppmerksomhet i oppfølgingen etter pandemien.
Omstilling, ikke nedstengning
Det vi også kan konstatere, er at sektoren har klart å opprettholde mye av kjerneaktiviteten gjennom det siste året. Undervisningen ble raskt lagt om til nettbaserte formater, og vi kan dokumentere at det er lagt ned et betydelig arbeid blant de ansatte for å opprettholde undervisningstilbudet, både gjennom nettbasert undervisning og gjennom «koronatilpasset» undervisning på campus. Følgelig ser vi at det er få studenter som har fått avlyst all undervisning, og eksamen og disputaser er i stor grad avholdt.
Tilgjengelige tall for aktiviteten i 2020 er bemerkelsesverdig positive: Det er avlagt flere studiepoeng enn noen gang, både totalt og per student. Strykprosenten er historisk lav, og det er ny rekord i antall avlagte doktorgrader. Disse tallene gir neppe et dekkende bilde av koronaåret 2020, men styrker oppfatningen om at sektoren ikke har vært nedstengt, men omstilt.
Espen Solberg; Elisabeth Hovdhaugen; Magnus Gulbrandsen; Lisa Scordato; Silje Marie Svartefoss; Thea Eide.: Et akademisk annerledesår: Konsekvenser og håndtering av koronapandemien ved norske universiteter og høgskoler, NIFU 2021. Undersøkelsen ble gjort på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet, og ble påbegynt sommeren 2020. Analysene bygger på to omfattende spørreundersøkelser til ca. 22 000 studenter og 4000 faglig ansatte. I tillegg er det gjort intervjuer med 36 personer ved tre institusjoner og innhentet supplerende informasjon fra en rekke beslektede studier.
Foto Pheelings Media